Valgkampen varte i flere måneder, og det svingte regelmessig mellom ledelse for leave (ut av EU) og remain (bli i EU). Da burde det ikke være så overraskende at britene faktisk valgte å løsrive seg fra EU.

Det løner seg å møte opp

Mange har stilt spørsmål om en ny folkeavstemning, om de virkelig skulle følge folkeavstemningen, eller om det går an å unngå løsrivelsen fra EU.

Flere har reagert på vegne av de unge, en skrev at de unge har reagert med sinne og sorg på at Storbritannia skal forlate det store fellesskapet EU er. Da er det merkelig at de ikke så det viktig nok til å møte opp valgdagen. Bare 36 prosent av de unge stemte ved en folkeavstemning som faktisk hadde 72 prosent deltagelse. Blant dem over 65 år stemte faktisk 83 prosent.

Skal du kritisere valgresultatet etterpå, lønner det seg å møte opp. En stemme er heldigvis en stemme, om den kommer fra svart eller hvit, ung eller gammel. Det kaller vi demokrati. Demokrati gir alle mulighet til å delta, lytter til hva flertallet sier etterpå og har respekt for avgjørelsen. Og ikke minst, demokrati er å tåle å tape.

75,5 prosent

I Norge er det ungdommen som er mest imot EU, 75,5 prosent ifølge en fersk Sentio-måling. I Storbritannia er de unge mer EU-vennlige. Hvorfor de britiske unge ikke møtte opp, er kanskje verdt en egen undersøkelse etter hvert.

Imidlertid var nettopp tro på demokrati og folkestyre som var britenes viktigste grunn til å forlate EU (Aschcroft polls):

Med stor margin var prinsippet om at avgjørelser om Storbritannia skal tas i Storbritannia var viktigste grunn. Den nest viktigste grunnen var at å gå ut av EU vil gi best sjanse til å få kontroll over immigrasjonen og over grensene. Den tredje viktigste grunnen var at ved å bli i EU ville de ha liten kontroll over hvorledes EU utvider medlemskap og makta si.

At fremmedfrykt var viktig del av debatten i Storbritannia er bekymringsverdig. Den økonomiske veksten har vært stor, men forskjellene har også økt, og store grupper har blitt presset ut av arbeidslivet eller må klare seg med usikre og dårlig betalte jobber. Det er ikke vanskelig å forstå at disse gruppene mener den store arbeidsinnvandringen til Storbritannia har vært negativ. Dette må det også være lov å snakke om. Fremmedfrykt og årsaker til det må vi ikke unngå, men gå inn i.

Arbeidsledighet

EU har ikke klart å løse arbeidsløsheten, heller ikke hatt økt vekst, slik andre økonomier har klart utenfor EU. Viktigste årsaken for å stemme Remain var imidlertid økonomi, arbeidsplasser og at prisen var for stor ved å gå ut av EU.

Uansett grunn for å velge, fra mitt ståsted, så trenger EU denne vekkeren fra et Europa med stadig økende EU-skepsis. Og denne skepsisen er ikke bare fra mørkeblå krefter, men vi ser blant annet et Lexit, organisasjonen for venstresidens EU-skepsis, vi ser Spania, Portugal og Hellas, som vil endre EU. Til sammen ser vi et Europa der stadig fler europeere ikke ønsker EU som en stadig sterkere politisk union. Dette må EU ta på alvor, og ikke som EU-president Juncker latterliggjøre britiske politikere.

At vekkeren kom fra et Storbritannia som fra start av har vært den urolige eleven i EU-klassen, bør heller ikke overraske. Storbritannia prøvde to ganger å bli med i EU uten å få lov av De Gaule, Etter at de kom inn i 1973 hadde de allerede i 1975 en folkeavstemning om de skulle fortsette å være med i EU. Litt over seksti prosent vil være med videre. Gjennom årene har britene fått forhandlet seg til billigere medlemsavgift enn de andre landene, de er ikke med i Euroen, de ville ikke inn i Schengen.