Dvs, rådmannen skriver mininum og besværer seg på å framstille kommunens stilling som svakest mulig overfor entreprenøren: Motpartens (Torvparkering AS) forhandlingsposisjon anses å være svært god da de må være villige til å la seg kjøpe ut. (s.199 i bystyrepapirene). Vi skjønner at det går prestisje i saken, men utgangspunktet er at det forrige bystyreflertallet trumfet gjennom en hastebehandling av prosjektet rett før ferien på et grunnlag som ESA (Eftas overvåkingsorgan) har trukket foreløpig konklusjon om at er feilaktig inngått. Dette er ikke en tjenestekonsesjon, men en byggekonsesjon. Følgen av en evt. domfellelse i Efta-domstolen er uklar, men det som uansett er avdekket er at kommunen har opptrått klanderverdig, noe som vil bidra til å undergrave byens omdømme mer enn det påståtte omdømmetap som vil ligge i en kontraktsopphevelse nå som det ennå er tid til å stoppe galskapen.

Det som uansett er avdekket er at kommunen har opptrått klanderverdig, noe som vil bidra til å undergrave byens omdømme mer enn det påståtte omdømmetap som vil ligge i en kontraktsopphevelse nå som det ennå er tid til å stoppe galskapen.

Hva er substansen i rådmannen anslag på mer enn 50 mill. kr.? Det er et udokumentert anslag i sju punkter (s.200). I kontraktsrett er det to forhold som må vurderes ved brudd; såkalt positiv og negativ kontraktsinteresse. Det synes som om begge forhold blandes i framlegget, mens det som er relevant, er den negative interesse, dvs de faktiske utgifter som entreprenøren har hatt. Det listes opp tenkbare kostnader til forundersøkelser, finansiering, prosjektstyring, konsulentutgifter, oppsetting av (brakke)rigg, arkeologiske— og grunnundersøkelser, tilbakeføring av kontrakt m.m. Ingenting av dette er dokumentert, mens mine undersøkelser i miljøet tilsier at vi her snakker om ca. 8 mill. kr. totalt. Eneste faktiske beløp rådmannen bruker er en kostnad på 35 mill. kr. som entreprenøren har hatt ved bestilt materiale til spunting. Dette er ikke uten restverdi, men vanskelig å gjenbruke på annet prosjekt. Her opptrer rådmannen som mikrofonstativ for motparten og svelger rått et beløp som utgjør hoveddelen av det totale anslag. Dette er useriøs dokumentasjon; selvsagt vil spuntvegger kunne brukes i andre oppdrag i byen bygd på sand, og ikke bli reint tap.

Mine undersøkelser i miljøet tilsier at vi her snakker om ca. 8 mill. kr. totalt.

Det springende punkt (nr. 6) er følgekostnader for entreprenøren ved brutt kontrakt. Dette kan som en tommelfingerregel anslås som 10 % av totalentreprise på ca. 200 mill. kr. Men dette henhører til den rettstvist som vil følge ved et kontraktsbrudd. Og her kan jeg ikke se at avtalen inneholder noen formulering som dekker avbrutt oppdrag. I så fall står kommunen, tvert i mot rådmannens påstand, sterkere i en tvist med motparten.

Det som uansett står igjen som det store regnestykket, er hva som koster mest: Erstatning til entreprenør eller utgifter og tapte inntekter ved bygging av p-huset under torvet.

Det som uansett står igjen som det store regnestykket, er hva som koster mest: Erstatning til entreprenør eller utgifter og tapte inntekter ved bygging av p-huset under torvet. Kommunen har forpliktet seg til å betale to heis- og trappeatkomster (ulovlig subsidiering iflg ESA) på til sammen 17 mill. kr. Deretter vil byen årlig tape 2-4 mill. kr. i bortfalte p-selskapsinntekter, noe som gir et tap på 100-200 mill. kr. i løpet av den 50-årige kontrakten som gjelder. Så om kommunens parkeringsbot vil svi, så vil de kalkulerte tap ved å overlate p-husdrift under torvet til private nesten fram til neste århundreskifte svi mange ganger verre. Og boten vil neppe bli minimum 50 mill.kr., men snarere under det halve.