Det fortelles at Krogh hentet skissen til maleriet fra et bakeri på hjørnet av Skippergata og Karl Johans gate, der det hver uke ble delt ut brød til forhutlede og sultne fattiglemmer i Christiania.
Matkøer for trengende har igjen blitt en del av hverdagsbildet i Kristiansand, og i alle større byer i Norge forøvrig. Parallelt med en velfødd og selvtilfreds velferdstat som tjener majoriteten godt, har det oppstått en «almissestat» bestående av ulike frivillige samfunnsinstitusjoner og organisasjoner som organiserer og distribuerer matvarer og andre nødvendighetsartikler til blant annet lavinntektsfamilier. Det ville vært helt og fullstendig ubegripelig for bare noen få år tilbake at almisser igjen skulle få en sentral betydning i velferdstaten. Det er intet mindre enn en skam!
På den tida da Christian Krogh malte den grimete og grå sulten og festet den på et lerret, omfattet fattigdommen også da, i likhet med i dag, en minoritet som levde i skam, fornedrelse og hjelpeløshet. Til tross for ulike tiltak for å bekjempe familiefattigdom, blant annet i kommunal og statlig regi, viser statistikk at vedvarende lavinntekt øker i omfang og at matkøene vokser i lengde. Faren for at storsamfunnet skal leve med, og enda verre, akseptere varig sosial utstøting av en minoritet er overhengende og tydelig. Det er en strukturell misdannelse i velferdstaten som vi ikke kan være bekjent av og som vi med alle tilgjengelige midler må bekjempe.
I vedtektene og i intensjonen bak etableringen av Cultiva er «gode levekår i Kristiansand» det sentrale samfunnsoppdraget. Rapporten som avdekket «Surt liv på det blide sørland», forfattet av Helge Røed i 1993, skapte voldsom debatt i hele Agder og i Kristiansand. Levekårsutfordringene sto i kø. Et ektefødt barn av denne rapporten var opprettelsen av Cultiva. Fortrinnsvis skulle levekårene bedres «ved å gi støtte til prosjekter ved etablering av kunst-, kultur og kunnskapsinstitusjoner eller organisasjoner som bidrar til nyskaping, utvikling og kompetansebygging ved kreative miljøer i Kristiansand».
De første og nær 18 årene etablerte Cultiva i hovedsak kulturell infrastruktur, dvs Kilden Teater og Konserthus, Kunstsilo og en rekke «frie» kompetansesentra for blant annet film, musikk, billedkunst, litteratur og scenisk dans. Kompetansesentra som andre større byer i Norge allerede hadde etablert og som hadde vært i virksomhet i flere år. I forlengelsen med etableringen av den kulturelle infrastrukturen ble det også gitt støtte til å opprette ulike nye studietilbud på universitetet. Men ikke minst ble det gitt støtte til ulike tiltak av levekårkarakter, blant annet til tidlig innsats for barn og unge for å forebygge sosial utstøting og fremme integrering. Det mest kjente og kanskje eneste synlige og varige resultat av «Barne og ungdomsstrategien» til Cultiva, som forøvrig resulterte i et rabalder av et kunstneropprør,- er etableringen av «Geitmyra matkultursenter for barn» på Odderøya. Også støtte til idretten vokste gradvis fram og fikk tydelig oppmerksomhet.
Jeg vil mene at den største levekårsutfordringen i Kristiansand er å forebygge at det sementeres en samfunnstruktur med familiefattigdom og varig sosial utstøting som resultat. Det er forståelig at Cultiva baserer levekårssatsingen på langsiktige og kunnskapsbaserte tiltak, men- akkurat som under covidpandemien- bør man kunne gjennomføre spesielle og konkrete tiltak mot de mest sårbare familiene i denne ekstraordinære situasjonen. Cultiva er en unik stiftelse som med sine ressurser, kompetanse og kapital kan bidra sterkt til, ikke bare i en ekstraordinær situasjon men i et langsiktig perspektiv, å understøtte tiltak for å forebygge varig sosial utstøting og familiefattigdom.
Spørsmålet som styret i Cultiva bør stille øverst på dagsorden er hva Cultiva kan bidra med av korte og langsiktige tiltak. Som en konsekvens av en slik erkjennelse ville det for eksempel være naturlig å ta initiativ til å arrangere et stormøte med hele frivilligheten i Kristiansand som arbeider direkte eller indirekte med lavinntektsfamilier og med organisasjoner som bekjemper sosial utstøting og fremmer integrering. Også idrettsforeninger og andre som lever med levekårsutfordringene tett mot kroppen, er en viktig stemme å lytte til. Det må imidlertid være en ambisiøs satsing og med et volum- en boost- som virkelig vil gjøre en synlig forskjell.
Cultiva har slitt lenge med omdømmet og oppleves av mange at de frister en tilværelse isolert fra innbyggerne i sitt ensomme glassparnass. Cultiva forvalter NOK 2,3 milliarder på vegne av innbyggerne i Kristiansand. Følgelig må det være maktpåliggende for styret i Cultiva at den jevne kvinne og mann i Kristiansand får etablert et eierforhold til både formålet – samfunnsoppdraget- og praksisen som daglig utøves. Kanskje en omdømmeundersøkelse ville bringe nye erkjennelser? Folkemeningen er ofte en undervurdert politisk kraft...
Cultiva rapporterer til evigheten, formålet eier stiftelsen og vedtektene er fleksible nok til på relativ kort tid rigges for nye utfordringer og oppdrag. Styret kan tillate seg å rette blikket over horisontlinjen og la kapitalen arbeide strategisk og effektivt i et lengre perspektiv, mot høye mål og med glødende tålmodighet.
