Vi er enige i at det trengs en grunnleggende omfordeling for å bekjempe fattigdom ved roten. Men vi i MDG vil nok foreslå flere ulike verktøy enn det kommunistpartiet gjør. Trengs det nye grep for en ny tid? Runa Evensen i NKP påstår at borgerlønn kan være en fattigdomsfelle, uten at vi kan se at hun helt begrunner det – eller helt har satt seg inn i forslaget.

Den garanterte minsteinntekten vi har foreslått på Stortinget vil innebære en betydelig økning for de som nå får sosialhjelp, og forutsigbarhet og ro for lenger tid av gangen. Den skal kunne kombineres med noe inntekt fra arbeid inntil et visst nivå (f.eks. 23.000 kr i måneden), slik at det er insentiver til å finne og komme ut i jobb. Deretter kan den gradvis avkortes. Det kan sikre grunnleggende behovsdekning, både om man jobber noe eller ikke kan det.

Vi har diskutert grunninntekt-tanken med flere i fagbevegelsen, som støtter økte ytelser – og ikke nødvendigvis avviser alt snakk om borgerlønn, som Evensen antyder. Men de spør hvordan en sånn kravløs inntektssikring vil oppleves av arbeidende fattige. Et veldig godt spørsmål!

Det at vi har arbeidende fattige blant oss, viser at arbeidslinja ikke løser alt.

Nettopp derfor ønsker vi å prøve ut flere ulike løsninger på fattigdomsproblemene, fordi det ikke finnes bare én fasit. Noen kan komme ut av fattigdom ved å komme i jobb. Enten gjennom utdanning og læreplass, eller tilrettelegging så de får jobbe med den helsa og de ressursene de har, eller rett og slett ved å få sjansen – og ikke bli diskriminert. Andre trenger forutsigbare ytelser som de kan stole på at gir dem nok til verdige levekår. For noen vil det bidra godt bare at ytelsene og utbetalingsdatoene samordnes og blir mer oversiktlige.

Det offentlige sikkerhetsnettet skal være der for alle. Samtidig kan frivillige utfylle det med fleksible tilbud som ikke bare sørger for fysiske behov, men også kan gi fellesskap og mening som man ikke finner hos NAV. Vi i MDG håper på et bredt tverrpolitisk samarbeid for å løse ulikhetskrisa, der flere ulike tilnærminger kan få utfylle hverandre.

Skattesystemet er en strålende modell for omfordeling. Så gjelder det å innrette det viselig og rettferdig. Da tenker vi grønne ut fra to hovedprinsipper:

  • Alle skal ha nok. Vi ønsker solid omfordeling, og har foreslått at alle som tjener over 800.000 kroner skal bidra mer til at ingen må leve uten det de trenger.

  • Skatter og avgifter bør gjøre det lettere å gjøre det som er bra for helheten. Derfor vil vi gjøre det vi trenger mindre av dyrere (som forurensning og luksusforbruk), og det som bidrar positivt billigere (som reparasjon, grønnsaker og bussbilletter).

Vi må bli bedre til å dele på både ressursene og jobbene framover, i den kunstige intelligensens tidsalder. Det tror vi også vil gjøre borgerlønn høyaktuelt. Kortere arbeidstid også.

Norge er rikt på naturressurser og velstand. Men når den er så ujevnt fordelt som nå, går det på både verdigheten og tilliten i samfunnet løs. For mange blir hverdagen krevende, og den nødvendige klimaomstillingen vanskelige å håndtere. I den andre enden av skalaen øker bruken av privatfly og annen regelrett sløsing. Begge deler må endres for å skape et sosialt rettferdig lavutslippssamfunn – det eneste bærekraftige i lengden.