Det var en tid der det å bli gravid uten å være gift var rene undergangen både økonomisk og sosialt for en kvinne, og der barn utenfor ekteskapet ble sett på som løsunger. Det er et syn på, og en behandling av mennesker som vi i vår tid naturligvis tar avstand i fra.
Mørkemennenes tidsalder er forbi
Som en konsekvens av denne uretten fulgte desperate forsøk på å avslutte svangerskap, og derav – i en svært forenklet oppsummering- kom også etter hvert loven om selvbestemt abort.
Heldigvis har tidene endret seg. Både kvinner og menn har tilgang på kunnskap og prevensjon, og kvinner har rettigheter i forhold til jobb, studier og økonomi ved graviditet og fødsel. Det er i de aller fleste miljøer heller ingen skam knyttet til å få barn utenom ekteskap. Samtidig har vi fått mer kunnskap om livet i mors mage og vi redder premature barn stadig tidligere. Er det ikke da også naturlig at vi tør å stille spørsmål om ikke barnets menneskeverd burde ivaretas på en bedre måte? KrF mener det.
Samtidig er det vel ingen politiske partier som har stått sånn på som KrF for å sikre kvinner og par som blir uønsket gravide gode ordninger, enten det er i form av midler til Amathea som tilbyr kvinner rådgivning og støtte før og etter abort, og å få på plass studiestøtte og øke engangsstønad til de som får barn uten å ha opptjent rett til foreldrepenger. Vi har også stått i bresjen for å forebygge uønskede graviditeter gjennom tiltak som bedre prevensjonsveiledning og gratis prevensjon til unge kvinner. Det vil vi naturligvis fortsette å prioritere, samtidig som vi holder oppe vårt grunnsyn. Og det er dette synet på det ufødte livet som Brun Gundersen tydeligvis oppfatter som moraliserende og krenkende.
Som politiker ligger det en grunnleggende respekt i meg for menneskers frihet og at de tar ulike valg for sine liv ut ifra den situasjonen de befinner seg i, og eventuelle overbevisninger de har eller ikke har. Det ville aldri falle meg inn å rette en pekefinger mot noen av dem. Likevel bruker Bruun-Gundersen sin kronikk til å tegne et bilde av KrF som moralpoliti, og setter oss i bås med fortidens mørkemenn. Det undrer meg at Bruun-Gundersen som erfaren samfunnsdebattant faller for fristelsen å komme med en historiefortelling som kun baserer seg på oppspinn og løse påstander, uten å kunne vise til konkrete utsagn eller handlinger. Med det, tillegger hun navngitte personer som meg selv, holdninger og meninger de ikke har for å passe et narrativ i en historie som hun av en eller annen grunn – uviss for meg – så gjerne ønsker å forfatte.
Hvis hun hadde lest mine tidligere intervjuer og utsagn, ville hun ha fått med seg at jeg er hverken kvinnefiendtlig eller homofob. Tvert imot er jeg svært opptatt av menneskers like og unike menneskeverd uavhengig av egenskaper og svært tydelig på at alle skal oppleve å bli akseptert og få leve trygge og frie liv i vårt samfunn. Jeg er også helt klar på at KrFs familiepolitikk og løsninger skal komme alle familier til gode, og kan med letthet forsikre Bruun-Gundersen om at jeg stilte meg til rådighet som nestleder i KrF med hele bredden av mitt politiske engasjement. Så er det jo slik at media er opptatt av hva som skiller kandidater. Og da jeg fikk spørsmål om mitt syn var det helt naturlig for meg å svare på det, ettersom jeg står på KrFs vedtatte politikk og fordi jeg også har et sterkt engasjement for det ufødte liv. Jeg mener at en abort alltid vil handle om to liv, og at barnet i magen har et selvstendig menneskeverd og fortjener et sterkere rettsvern. Og jeg tror også at vi i dagens samfunn i større grad bør hegne om menneskeverdet i møte med en hel rekke problemstillinger.
Når jeg ikke vant fram ved dette valget skyldes det nokså enkelt at landsmøtedelegatene har sine foretrukne kandidater ut ifra geografi og andre kriterier – og at en svært god kandidat allerede var innstilt. Sånn er det både i politikken og i livet generelt: noen ganger vinner man, andre ganger taper man. Det har Bruun-Gundersen selv fått erfare i nominasjonskamp i eget parti uten at politikere i andre partier har forsøkt å analysere det i egne synse-kronikker i avisen.
Bruun-Gundersen er tidligere stortingskollega av meg og en svært dyktig politiker. Ja, vi var flere som tenkte at FrP hadde veldig god råd den gangen de ikke valgte å gi henne fornyet tillit som stortingsrepresentant. Og selv om vi står svært langt i fra hverandre i verdispørsmål, har jeg ingen problemer med å respektere Bruun-Gundersens synspunkter. Selv da hun gikk i bresjen for tidenes liberalisering av bioteknologiloven. Innføring av NIPT-tester og tidlig ultralyd til alle gravide vil nå føre til at det fødes færre barn med Downs eller ulike diagnoser som enkelte anser som avvik -et grep som smerter meg og alle dem som har et syn på menneskets ukrenkelige verdi uavhengig av egenskaper, stort. Men jeg vil likevel ikke gå til det steget å kalle henne noe ufordelaktig eller gi henne en kynisk merkelapp. Jeg respekterer hennes meninger, selv om jeg er uenig. Og nettopp det er helt grunnleggende i samfunnsdebatt og demokrati.
For selv de gangene vi skulle mangle argumentasjon, må vi som politikere forsøke å holde oss for gode for å tegne opp karakteristikker av andre. Vi må ikke tillegge mennesker meninger de ikke har uten å kunne vise til et eneste utsagn, men heller gå inn for å utvise den helt grunnleggende respekten for at folk kan ha ulike syn i saker men likevel være svært gode medmennesker og politikere. Og la oss, ikke minst som kvinnelige politikerkollegaer på Sørlandet, heie frem hverandres engasjement og anerkjenne at vi trenger alle stemmer i samfunnsdebatten. Også de stemmene Bruun-Gundersen mener er umoderne.