Hun argumenterer for at barnevernet ikke har ansvar for å beskytte samfunnet mot disse ungdommenes aggresjonsuttrykk. Man må jo spørre seg: Hvem har da ansvaret?
Barnevernet skal gi ungdommer behandling, ikke beskytte samfunnet fra dem
Videre beskriver hun en situasjon hvor man arbeider for at ungdommene skal «øve seg i et naturlig miljø». Men skal samfunnet rundt bære konsekvensene av øvingen?
Elisabeth Sørlie bruker mange ord og vendinger for å argumentere, men dette faller på steingrunn hos meg når vi ser de brutale konsekvensene.
Mot slutten av innlegget bruker hun uttrykket «å stå i nedturene» med ungdommene, jeg spør meg da: Hvem har opplevd de største nedturene i disse sakene? Nå sist på Hortemo, og for noen år siden på Sørlandssenteret der en ung jente ble knivdrept?
Gjerningspersonene opplever ganske sikkert en nedtur når konsekvensene med alvorlig kriminalitet på rullebladet går opp for dem. Dette vil de ha med seg resten av livet.
Biologiske foreldre opplever det ganske sikkert som en nedtur at deres barn blir, eller er nær ved å bli drapsmenn eller kvinner.
Barnevernet opplever ganske sikkert en nedtur når de ser at de mislykkes med ungdommene, og at konsekvensene blir katastrofale. La oss håpe at nedturen evalueres grundig.
Lovgivere bør oppleve en nedtur når de ser at lovverket ikke fungerer etter intensjonen.
Men: Felles for alle disse aktørene er at de i større eller mindre grad har hatt mulighet til å påvirke situasjonen, før den ble fatal.
De som imidlertid opplever den største «nedturen», om man kan bruke et så vidt forsiktig uttrykk, er jo offeret selv og de pårørende!
De har ingen mulighet til å påvirke i det hele tatt, de blir kastet inn i situasjonen. De har ingen skyld i det som skjer, men må bære de tyngste konsekvensene, både fysisk og psykisk, sannsynligvis for resten av livet! Den unge mannen som ble knivstukket viste jo i praksis en normal adferd blant ungdom, men det virket tydeligvis ikke inn på gjerningsmennene.
Det provoserende i innlegget er at Elisabeth Sørlie ikke berører dette med ett ord!
Ikke innleder innlegget med en aldri så liten beklagelse til ofrene, kun forsvar av barnevernet og gjerningsmennene!
Bufetat sitt spisskompetansemiljø har definitivt ikke spisskompetanse på empati med ofrene for utageringen.