Barnevernet skal gi ungdommer behandling, ikke beskytte samfunnet fra dem

De vil rømme, ruse seg og begå nye kriminelle handlinger til tross for at de er i behandling i barnevernet. Da kan lokalsamfunn, samarbeidspartnere og medier uttrykke frustrasjon.

Hvorfor håndterer ikke institusjonen disse ungdommene bedre? Hvorfor stopper ikke personalet ungdom som rømmer eller utagerer fysisk? Hvorfor får ungdom med tiltak i barnevernet fortsatt ruse seg, lage branner, bruke vold eller gjøre innbrudd?

Må få prøve og feile

Realiteten er at de ansatte stopper uønsket adferd i mange tilfeller, men ikke alltid. Noen ungdommer vil utfordre rammene så sterkt at man ikke lykkes med å stoppe dem. Miljøterapeutene har ikke de samme tvangsmidlene som politi og fengselsvesen har.

Er løsningen å stramme inn rammene? Låse ungdommene inne?

En slik praksis vil gjøre at man i større grad lykkes med å holde ungdommen i ro, men da må man ta i betraktning at ungdommen mister muligheten til å øve seg i et naturlig miljø.

Man mister muligheten til å prøve og feile og kanskje lykkes og føle mestring på nye måter.

Man mister også muligheten til å få behandling som vi vet fungerer for ungdom med alvorlige adferdsvansker – nemlig å redusere risiko og bygge opp beskyttelse i og rundt ungdommen slik at det er større sannsynlighet for en positiv utvikling inn i voksenlivet.

Ser ut som hjem

Vi vet at adferd generelt utvikles i gjensidig samspill mellom et individ og dets omgivelser.

Behandling av adferdsvansker må dermed rettes mot den enkelte ungdom og omgivelsene.

Institusjonene som skal gi behandling, er organisert som boliger som ser ut som hjem, med åpne dører, i nærheten av offentlig kommunikasjon, skoler, helsetilbud og fritidsaktiviteter. Det er nettopp for at ungdom med store adferdsutfordringer trenger å øve seg på å være en del av samfunnet.

De trenger ikke å bli låst inne og skjermet fra omverdenen, for da får man ikke jobbet med de faktorene i ungdommens omgivelser som har bidratt til den negative utviklingen.

Ungdommene trenger å tilegne seg nye måter å løse problemene sine på. De har behov for å utfordres på holdningene sine i kommunikasjonen med andre. Og de bør få muligheten til å være sammen med jevnaldrende som ikke driver med kriminelle handlinger.

Tvangstiltak

Behandlingsinstitusjoner kan sette inn tvangstiltak og begrense ungdommer om nødvendig. Man kan fatte vedtak om ransaking, begrensning av bevegelsesfrihet eller inndragelse av kommunikasjonsmidler.

Man kan stoppe alvorlig utagerende adferd som kan skade ungdommen selv eller andre. Slike vedtak må vurderes i hver enkelt situasjon og skal begrunnes ut fra hva barnet har behov for av omsorg og behandling.

Tvangstiltak skal forekomme kun ved nødvendighet og skal opphøre så raskt som mulig. Dette skal gjøres innenfor rammene av institusjoner som ser ut som vanlige hjem, med åpne dører og nærhet til et lokalsamfunn. Det skal gjøres av miljøterapeuter med kommunikasjon som sitt fremste verktøy, et verktøy som både skal roe ned heftige situasjoner, skape motivasjon til endring, vise omsorg, bygge relasjoner og sette grenser.

Endring tar tid

I stedet for å rope etter fengsel for mindreårige bør man gi institusjonene det rommet de trenger for å behandle disse ungdommene. Noen ganger trenger en ungdom flere rammer og tvangstiltak, andre ganger trenger ungdommen økende grad av autonomi og deltagelse i samfunnet. En barnevernsinstitusjon bør kunne romme begge deler.

Vi vet at det å endre seg er vanskelig og tar tid. Enda vanskeligere er det hvis personen selv ikke er motivert for endring.

Ut fra samfunnsdebatten kan man oppleve at omverdenen tenker at hvis bare ungdommen får tiltak fra barnevernet, vil den utfordrende adferden ta slutt. Slik er det ikke. Man må motivere til endring, jobbe med alle systemer rundt ungdommen, være tålmodig, stå i nedturene med ungdommen og heie på oppturene. Barnevernet skal gi behandling til ungdommene, ikke beskytte samfunnet fra dem.