Innlegget mitt har ikke noe med Naturvernforbundet å gjøre. Jeg engasjerer meg som tidligere politiker og stemmeberettiget i Søgne, noe også Fjermeros partifelle og politiker i Kristiansand bystyre, Kasper Espeland gjør i samme avis, sitat: «Pedersen er en mann med lang erfaring både innenfor politikk og naturvern, og hans konklusjon om at miljøområdet er bedre tjent med en storkommune, bør lyttes til av alle som er opptatt av naturvern.

Med høyresida i førersetet bør vi riktignok ikke forvente en natur- og miljørevolusjon i Kristiansand kommune heller, men det er en styrke i å være flere og det å kunne se større deler av regionen i sammenheng uansett.»

De som ønsker å gjenopplive Søgne har overøst oss med løfter om at en ny kommune skal bli den beste i landet. Mitt spørsmål var om dette også skal gjelde for naturen, kulturlandskap og artsmangfold. Spørsmålet er aktualisert etter NRKs avdekking, «Norge i rødt, hvitt og grått» om de nærmest uvirkelige naturødeleggelsene landet over. Det var bakgrunnen for at jeg skrev en kommentar til Mosberggruppas innlegg her 11.01. om arbeidet med den nye arealplanen for Kristiansand fordi gruppa ønsker en kommuneplan som tilbakefører en rekke utbyggingsområder i Søgne slik at den naturfientlige vekst- og utviklingspolitikken kan holde fram. Søgne var kjent for det, eksempelvis på Langenes som Fjermeros også har reagert på.

Arealforvaltning er et viktig saksområde i kommunepolitikken fordi kommunene er gitt ansvar for plan og bygningsloven. Temaet har vært helt fraværende i debatten her i Fædrelandsvennen, og min store bekymring knytter seg til om vi kan få tilbake Søgnes utbyggerstyrte arealpolitikk.

Mosberggruppa har opparbeidet seg en betydelig posisjon i Søgne og lovet oss at en eventuell ny kommune skal bli den beste i landet. Det forplikter, og jeg vil derfor tro at gruppa går over til å bli en politisk faktor om «Nye Søgne» mot formodning skulle gjenoppstå for å realisere de luftige visjonene, for eksempel ved ei bygdeliste, noe det er gitt signaler om. Selvfølgelig vil etablerte politiske partier stille til valg, men bare framtid kan vite noe om deres arealpolitikk.

Etter som naturpolitikk er mitt anliggende, er dette selvfølgelig knyttet til løsrivelse eller ikke. Det begynte med innlegget her fra Mosberggruppa som ønsker en langt sterkere vekst- og utbygging i Søgne enn det forslaget til kommuneplan forteller om. Mitt poeng er ikke om det er store eller små kommuner som er best på natur. Det viser seg at det varierer sterkt, jfr Sabimas kommunebarometer om naturpolitikk, 2023, der Nesodden, Hole og Lesja ligger på topp og Lyngdal, Ålesund og Andøy på bunnen av landets 356 kommuner. Det det handler om her, er om Søgne og Songdalen som egne små kommuner eller om en storkommune som Kristiansand har best forutsetning for å bli en kommune som forvalter naturen godt, eksempelvis med lokal oppfølging av Naturavtalen.

Skal naturen forvaltes slik Grunnloven pålegger oss, må også staten engasjere seg overfor kommunene. Det lokale selvstyret med ansvar for plan- og bygningsloven har i denne sammenhengen spilt falitt. Barth Eide lovet oss en plan for oppfølging etter han i Montreal sa: «Nå er det naturens tur og vi skal følge opp hjemme». Nå i januar uttalte Bjelland Eriksen som kommentar til NRK reportasjen, «vi må få til en annen samfunnsutvikling». Sannsynligheten for dette, tror jeg er bedre i Kristiansand. Rødts gruppeleder har alt gitt et signal.