Sist ute er Peder Johan Pedersen som for anledningen signerer et innlegg 17. januar med «naturvenn». Han polemiserer mot en av lederne i Søgnes reverseringsgruppe, Morten Mosberg, som foreslår en arealplan for Søgne som legger opp til «en fortsettelse av den utbyggerstyrte arealpolitikken Søgne var godt kjent for.» Det høres ut som om Mosberg allerede er valgt både til ordfører og utpekt som rådmann i en løsrevet ny kommune. Skal de ikke holde valg? Fins det ikke politiske partier i bygda?

Etter å ha kjempet mot denne stråmannen, trekker han denne konklusjonen: «Jeg er sikker på at vi er tjent med en større kommune, større og bedre fagmiljøer, særlig på miljøområdet, samt flere politikere som er opptatt av naturtap og vern. Det er lettere å få gjennomslag når en er flere…»

Her hever han kunnskapen om en dårlig forvaltning av natur i gamle Søgne opp til en allmenn sannhet om at større kommuner gir et bedre vern av natur enn små. Dette er ganske underlig av Peder Johan Pedersen, som er leder for Naturvernforbundet i Agder, og som sjøl har stått i spissen for en rekke kamper mot diverse kommuner, store som små. Jeg kan skrive under på mange av eksemplene fra gamle Søgne om horribel ødeleggelse, som ved nedsprenginga av svabergene på Kileneset på Langenes. At dette dreier seg om store entreprenører med alt for tette forbindelser til politikk og administrasjon i Søgne, er hevet over tvil. Men fins ikke dette problemer i større kommuner? Raseres ikke natur over en lav sko i Stor-Kristiansand?

Et av de verste tilfellene er E39 vestover der umistelig villmark er lagt under motorvei. Hvor mye betydde «større og bedre fagmiljøer» og hvor mye gjennomslag fikk vi naturvernere da saken ble avgjort? 6-7 stemmer i bystyret for å legge E39 i en annen trase. Like ille er Mjåvann industriområde, som i sin tid ble regulert av lille Songdalen, men i nært samarbeid med den store bynaboen. Nå herjer storkommunen videre i et NM i steindeponier og utvidelser av industriområdet. Og hva med utbygging av de uberørte kystskogområdene Strømsheia ved Rona og Sandvigsheia ved Kroodden? Er det vernefornuften som vinner fram? Nei, det er den uavvendelige «utviklinga» i framskrittets navn i regi av styringspartiene, i store som små kommuner.

NRKs brutale avsløring av naturtap viste nylig at det største inngrepet foretatt av en kommune de siste fem år, hvis en ser bort fra motorveier og flyplasser, er Porsgrunns med 35.000 innbyggere. De har rasert eikeskog og myrer for å sprenge ut det gigantiske næringsfeltet Grenlandporten – som attpå til lanseres som «et grønt industriprosjekt». Lindesnes, nylig fusjonert til storkommune (23.000 innb.) har vedtatt en hårreisende knusing av kystnatur med et Sodevika-prosjekt som den godeste naturverner Peder Johan har kjempet med nebb og klør mot. Det samme har han gjort i kampen mot vindturbiner i Evje og Hornnes, en liten kommune som har stått imot presset fra aggressiv kraftkapital. Lillesand er en mindre kommune enn gamle Søgne, men kjent for en bedre forvaltning av sin kystsone, høyst sammenliknbart med sin lille nabo i vest.

Svakhetene i den norske forvaltning av naturen kommer nå for fullt til syne, og et hovedproblem er den svekking av statsforvalterens innsigelsesrett som Solberg-regjeringa innførte, ikke minst overfor store prosjekter som E39-bygginga. Her er jeg og Peder Johan Pedersen enige. Men det er svak logikk i hans storkommune-propaganda. Det hele framstår som et leilighetsargument mot at Søgnes befolkning på fritt grunnlag skal få si sin mening om den urett de ble utsatt for. For denne saken handler i bunn og grunn om en ting: Demokrati og folkestyre mot tvangssammenslåing.