Jeg var interessert i historie og andre verdenskrig, så dette kunne kanskje være noe for meg. I 2024 går jeg der fremdeles og har nettopp hatt æren av å være en av de mange små bidragsyterne på gjennomføringen av «Vi er tilbake», som var navnet på skoleforestillingen under dette årets holocaustmarkering på Arkivet.

Bakgrunnen var det skremmende som skjedde da Nordisk Motstandsbevegelse heiste naziflagget på Arkivets flaggstang den 9. april 2018. Den eneste dagen som ikke markeres med flaggheising. 9. april 1940 var den dagen Norge ble en del av 2. verdenskrig. Det har vært holocaustmarkeringer for skolene i Kristiansand hvert år, og jeg har vært med som frivillig blant mange frivillige fra Arkivets venneforening, på mange av disse dagene. Arrangementene har foregått på Fønix og Aladdin kinoer og på Kilden. Vi frivillige har guidet skoleelevene rundt slik at de fikk med seg det meste og vi har delt ut mat i pausen. Første gangen jeg var med sto vi i snøen og delte ut varme pølser med brød i Gravane, det var ganske kaldt og krevde god logistikk. Maten ble trukket nærmere kinoene året etter og noe senere ble det delt ut bagetter i foajeen på kinoene.

Programmet som skulle fange oppmerksomheten i fulle kinosaler med skoleungdommer, som også skulle bevege seg mellom kinoene, var krevende, og oppfinnsomheten til undervisningsavdelingen og arrangementsansvarlige på Arkivet var stor. Det var et samarbeid med organisasjonene på huset, FN-Sambandet, Røde Kors etc. Et år ble butikken som Edith Reichwald, en av de personene som ble omtalt i år, hadde i Bryggebakken, markert med at elevene opplevde hennes far, Moritz Rabinowiz på trappen til butikken. Hans advarsler fra avisinnlegg i 1939 er like viktige i dag. Det var spennende å følge årets markering som foregikk over alle tre etasjene på Arkivet. To forestillinger om dagen i løpet av de ca. 4 ukene det pågikk. Det ble gjennom framføringer i Storsalen, på skjermer og rundt i huset, stilt spørsmål til elevene om hva de mente om konkrete spørsmål. Hele tiden til lyden av Rolf Guptas nye komposisjon for anledningen. Den skulle gjøre vondt i ørene, og den gjorde vondt.

Jeg skulle ønske at kritikerne hadde kommet og deltatt i forestillingen, for den krevde deltagelse.

De fikk utlevert en binders, symbolet fra krigen: Vi holder sammen! Et ark med spørsmål med svaralternativer, fra de forskjellige stasjonene elevene vandret mellom. Med bindersen skulle de stikke hull ved det svaralternativet de mente var riktig. Mange elever var reflekterte, og selv om jeg kanskje ikke alltid var enig i meningene, ble jeg imponert.

Elevene fikk utlevert et ark med spørsmål med svaralternativer, fra de forskjellige stasjonene de vandret mellom. Med bindersen skulle de stikke hull ved det svaralternativet de mente var riktig. Foto: Kristin Ellefsen

Det som forbauset meg er alle de negative holdningene som markeringen ble møtt med i media og som fremdeles slår igjennom. Jeg skulle ønske at kritikerne hadde kommet og deltatt i forestillingen, for den krevde deltagelse. Man skal ikke være enige om alt, men man skal være åpen for andres begrunnede meninger og reflektere om hvorfor de mener dette, og det er ikke dumt å ta inn over seg de spørsmålene som sto på tavlene rundt i huset. Men først må de som roper på avskjed av både programansvarlige og direktør, virkelig oppleve huset fullt av skoleungdommer eller voksne som deltar i forestillingen som tilskuere. Man blir like overveldet hver gang. Arkivet har i dag status som Freds- og menneskerettighetssenter og er blitt mye mer enn bare en Gestapokjeller, selv om den er viktig. Bl.a. markeres Krystallnatten og kampen mot dødsstraff. Senteret har en krigsseilerutstilling samt noen ambulerende utstillinger.

De frivillige er faste omvisere for skoler, besøkende organisasjoner og søndager. Etter hvert finner også cruiseturistene veien til Arkivet. Det er et mangfold av arrangementer og huset trenger nye frivillige både nå og når vi gamle ikke kan lenger. Det er et hus man blir glad i, det kryper innunder huden. Jeg er stolt over å få være en bitte, bitte liten del av dette fantastiske miljøet og kreativiteten som vokser fram der.

Først må de som roper på avskjed av både programansvarlige og direktør, virkelig oppleve huset fullt av skoleungdommer eller voksne som deltar i forestillingen som tilskuere. Man blir like overveldet hver gang, skriver innsenderen. Foto: Kristin Ellefsen