Her er min tilbakemelding. I 1957 var det 6 medlemsland som etablerte forløperen til EU. Nå er 27 europeiske land medlemmer i EU. Til sammen bor det over 500 millioner mennesker i disse landene.

De tidligere vest-europeiske diktaturlandene Spania, Portugal og Hellas ble opptatt som medlemmer på 1980-tallet etter at demokrati var blitt gjeninnført. Danmark, Østerrike, Finland og Sverige har søkt om medlemskap og fått det. På begynnelsen av 2000-tallet ble alle de tidligere øst-europeiske kommunist-landene, med unntak av daværende Jugoslavia og Albania, innvilget medlemskap. Slovenia ble medlem i 2004 og Kroatia i 2013. Albania har søkt medlemskap.

Det eneste landet som har forlatt EU er Storbritannia. Det var flere grunner til det. En av dem var kanskje skuffelsen over ikke lenger å være den verdensmakten Storbritannia en gang var.

At det er interne uenigheter innenfor EU er velkjent, men hadde uenighetene vært mindre om ikke EU hadde eksistert? Men det aller viktigste er at vi nå har bak oss den lengste fredsperioden i europeisk historie frem til Russlands angrep på Ukraina.

Det er også et faktum at EU har satt foten ned, både overfor Ungarn og Polen, når tendensene til høyre-nasjonalisme der har blitt for store. Det ville ikke skjedd dersom ikke alle de 27 medlemslandene hadde vært forpliktet av EUs lovgivning på dette området.

EU har også en sterk anti-monopollovgivning. Flere internasjonale konserner har fått milliardbøter for brudd på denne lovgivningen. I en tid hvor skaperne av kunstig intelligens, KI eller AI på engelsk, advarer sterkt mot at KI/AI kan overta makten over oss alle, trengs det noen som i alle fall må forsøke å kontrollere denne utviklingen. Om EU, sammen med andre sterke land/institusjoner, vil klare det er usikkert, men ved siden av klimakrisen og krig er kanskje dette noe av den største trusselen menneskeheten vil stå overfor i årene som kommer. Det til tross for at KI/AI også gir oss enorme positive muligheter.

At Norge, Sveits, Island, Liechtenstein, noen deler av tidligere Jugoslavia, og nå Storbritannia, er de eneste europeiske landene som står utenfor EU, er for meg et stort tankekors. Vi trenger EU mer enn EU trenger oss. Det til tross for at våre olje- og gassleveranser for øyeblikket er viktige for EU. Ingen kan i dag forutsi den videre politiske utviklingen i USA. Derfor vil et norsk medlemskap i EU kunne bli enda viktigere enn det har vært frem til nå.

Et annet moment som kan tale for at diskusjonen om norsk EU-medlemskap bør bli gjenopptatt, er at ingen som er født etter 1976 har fått si sin mening om saken gjennom en folkeavstemning. Og ja, jeg vet at det per i dag neppe er noen av de store partiene som tør ta saken opp. Det er synd. Men verden er blitt farligere etter den forrige avstemningen i 1994.