Til det vil jeg si: Det er fortsatt klart flertall mot medlemskap i EU, og motstanden mot EØS- avtalen er økende etter å hatt solid støtte støtte gjennom lang tid.

Norge må føre sin egen selvstendige nasjonale politikk og kan ta selvstendige beslutninger innenfor eks klima og miljø etter egne vurderinger og ikke bli styrt ovenfra og ned fra byråkrati- og lobbyveldet i Brussel. Vi må ha nasjonal kontroll over over våre naturressursene og beholde sjølråderetten og folkestyret.

Videre spør Gunnar Strømme om om det ikke er naivt å tro at EU vil beskytte et ikke-medlemsland like sterkt som et medlemsland? Til det vil jeg svare at, vel, mulig jeg er naiv, men EU ser på Norge som en viktig sikkerhetspolitisk, strategisk og handelspolitisk partner, så jeg føler meg trygg på at EU vil beskytte Norge på lik linje som medlemslandene. EU har selv interesse av det. Ikke minst med tanke på det som skjer i Nord-områdene.

Mange ser med bekymring på at EU har som mål å være en fullverdig union innen 2025, også militært. Stadige kriser og styrket amerikansk innflytelse over europeisk politikk etter krigsutbruddet i Ukraina, tyder på at tidsplanen ryker.

Dette betyr på ingen måte at planer meislet ut i EUs globale strategi og unionens «strategiske kompass» er oppgitt. Krigen i Ukraina har gitt Tyskland europeisk og amerikansk ryggdekning for å iverksette en voldsom opprustning, noe som til nå har vært svært følsomt på grunn av landets nyere historie. Den tyske regjeringserklæringa under kansler Olaf Scholz inneholder mål om at EU skal bli en forbundsstat.

Gunnar Strømme har interessante betraktninger om USA og deres rolle i Europa. Ja, jeg er enig med han i at USA i større grad har flyttet fokuset fra aktiv deltakelse i Europa til Kina og ivaretakelse av suvereniteten til Taiwan som et eksempel. Presidentvalget til neste år blir derfor svært viktig med tanke på hvordan det fremtidige samarbeidet vil bli, og i hvilken retning USA vil bevege seg i utenrikspolitiske og forsvarspolitiske spørsmål.

Personlig mener at tidligere president Donald Trump sin tid er fordi , og at USA fortsatt vil bli en venn for hele Europa.

Finland har nylig blitt medlem av Nato, og Sverige er nært forestående for å bli det. Er ikke det et signal om at det er NATO og ikke EU som utgjør Europas militære og sikkerhetspolitiske bastion ?

Da koronaviruset traff Europa våren 2020, fremsto EU først som handlingslammet. Det var medlemslandene selv, og ikke Brussel, som måtte ta initiativ for å begrense smittespredningen. Støttepakker for å holde næringslivet flytende ble nødvendige tiltak som forutsatte at EUs grunnprinsipper om fri flyt og konkurranse ble satt til side. De store kuttene som hadde vært gjort i helsevesenet i flere land, etter påtrykk fra EU, gjorde at land som Italia og Spania ble spesielt hardt rammet av pandemien.

Siden har EU forsøkt å svare på krisesituasjoner ved å bygge enda mer union, gjerne kamuflert som «europeisk solidaritet» når det kommer til budsjettpolitikk, lånefinansierte krisefond, klimatiltak og styrking av et felleseuropeisk forsvar. Dette er et stort steg videre i retning «Europas forente stater», der EU blir en mer sentralisert budsjettunion med enda sterkere styring av finanspolitikken fra Brussel.

Energikrisa brukes på samme vis som argument for en enda tettere union og flere fullmakter til EU-kommisjonen. Russland gis hele skylda for energiknappheten. Denne er imidlertid i stor grad selvforskyldt, dels på grunn av altfor tidlig nedstengning av kull- og atomkraftverk, dels på grunn av sanksjonspolitikken mot Russland.

Motsetningene i EU er sterke og synlige, både i og mellom medlemsstatene. Det er ingen dristig spådom at energikrisa, inflasjon og nye velferdskutt vil øke klasseskillene ytterligere og føre til omfattende sosial uro. En slik utvikling vil ikke Norge som en selvstendig nasjon være med på.

Fortsatt nei til medlemskap i EU, Norge må si opp EØS-avtalen og erstatte den med en jevnbyrdig frihandelsavtale som baserer seg på en eksisterende avtale fra 1973. Den må utvikles, og husk 95 prosent av verdens befolkning bor utenfor Europa. Derfor ja til internasjonal solidaritet og samarbeid!