Først av alt, det var ikke forrige uke at Høyre sa de støtter avkriminalisering, det skjedde med det politiske partiprogrammet fra 2017. Men stortingsrepresentanten vår er ellers riktig i at det har utløst betydelig debatt, og det er absolutt på tide. I år er det faktisk 80 år siden Norge startet sin panikkpolitikk på rusfeltet, og de eneste resultatene vi kan underbygge med evidens er, som representanten selv påpeker, økt narkotikabruk og ungdomskriminalitet.

Strafferetts Kommisjonens delutredning VII fant allerede i sin NOU i 2002 at straff er både ineffektiv til å modifisere atferd og motproduktiv i og med at «Den stigmatiserende effekt som en strafforfølgning har, vil imidlertid kunne føre til at de sosiale båndene til ikke-brukende miljøer svekkes, og at vedkommende lettere vil kunne fortsette i et brukermiljø.» Og dette er før vi engang trekker inn momenter om at politiets avdekkende og oppklarende oppgaver hemmes av å kriminalisere bruk ettersom at en da mister potensielle vitner til vernet mot selvinkriminering. Dette var et moment som Oslo politikammer selv trakk frem under høringene om å kriminalisere bruken av kokain i 1928.

Det er urovekkende å se at noen partier ønsker å dytte våre ungdommer vekk fra lovlydige miljøer og inn i rekrutteringsarenaen til de kriminelle. Takket være, blant annet Senterpartiet, fortsetter dette.

Narkotika utgjør jo den viktigste driveren for pengeflyten i ungdoms- og gjengkriminalitet, og det er uakseptabelt å ignorere denne virkeligheten. Da overrasker det at ikke vi har flere partier som forsøker å kutte rekrutteringen inn i de miljøene eller å kutte pengeflyten ved roten ved å la staten ta kontroll over markedet, slik som Tyskland nå gjør med cannabis.

Om det faktisk er farene ved narkotikaen som er viktige å håndtere, burde vi ikke da ha en debatt om regulering av styrkegrad, THC/CBD-verdier, renhet, og så videre?

Hadde vi nå engang klart å fjerne all bruk ved å ønske den vekk, hadde det vært en ting. Men her er vi, på 80-års jubileet til panikkpolitikken, og det eneste vi har fått til er å samle store rikdommer i kriminelle hender, å gi de kriminelle et fantastisk rekrutterings-apparat, og ligge på toppen i overdosedødsfall.

Ved å ikke engang diskutere alternativer som faktisk kan hjelpe på disse problemene så driver vi ikke egentlig med politikk, vi driver med dyd-signalisering. Vi er helt enige med stortingsrepresentanten vår om at det er meget bekymringsverdig at bruken av kokain blant de unge går opp. Men å ha en politikk som gjør folk gjemmer sin bruk helt til de blir sykelig avhengige, og så skal de få hjelp istedenfor straff, er i beste fall en bjørnetjeneste. Det finnes måter å reagere på overfor unges uønskede atferd uten at politiet skal visitere dem i underbuksa, om Senterpartiet trenger inspirasjon kan de spørre enhver forelder som har disiplinert sitt barn før.

Vi trenger en politikk hvor folk ikke risikerer framtiden ved å spørre om hjelp til en selv eller en venn.

Panikkpolitikken slik den har blitt ført i 80 år har tatt sårt trengte ressurser fra politiets arbeid med å forhindre vold og overgrep mot de svakeste i samfunnet, som nedleggelsen av Operasjon Spiderweb i fjor, som fikk over 100 domfellelser mot overgripere på fire år.

De ressursene har istedenfor gått til å sørge for at befolkningen velger de moralske akseptable rusmidler. Det er urovekkende at vi fortsatt har politiske partier som mener det er en god bruk av politiets begrensede ressurser.

I motsetning til Senterpartiet mener vi at ikke bare rusavhengige som trenger hjelp skal få det.