Den siste tiden har det det foregått en debatt hvor enkelte fagfolk, med professor og psykologspesialist ved ABUP Åshild Tellefsen Håland i spissen, hevder at for mye tilrettelegging på skolen utgjør en bjørnetjeneste for elevene. En betimelig presisering fra psykologspesialist ved HABU Maren Strandheim Nærdal i Fædrelandsvennen i forrige uke, er at et viktig poeng med tilrettelegging på skolen, er at den skal ha et mål, og at den må differensieres ut ifra hvilke årsaker som ligger til grunn for tilpasningsvanskene.

Felles for perspektivene til Håland og Strandheim er imidlertid at man forholder seg til skole som en gitt størrelse, en nødvendighet som man nå en gang skal håndtere, stå i, mestre.

En skole hvor mange har behov for egne tilpasninger bør sees på som en syk skole. Hvis realiteten er at stadig flere elever må ha skreddersydde tilrettelegginger, må dette være et tegn på at skolen i økende grad har blitt mindre romslig og mer rigid.

For å sitere filosof og psykologiprofessor Ole Jacob Madsens påstand: Skolen er i ferd med å okkupere barns livsverden fullt og helt. For eksempel frarøvet Reform 97 seksåringene ett år med livsviktig lek, og vi vet også at totalt antall timer på skolen i løpet av skolelivet har gått drastisk opp.

Med Kunnskapsløftet ble fokus vendt mot målstyring, og en forestilling om at læringsutbytte er målbart. Prisen for dette kan være at elever ser på skolen som en ren prestasjonsarena, og ikke en arena for sann utvikling og vekst. Kanskje vil en skole med mer rom for kreativitet, autonomi, erfaringer og oppdagelser på godt og vondt, være en skole der færre elever vil ha behov for individuelle tilrettelegginger?