Det som kanskje ikke kommer tydelig nok frem i saken, er hvilke elever som trenger hva, og i hvilke tilfeller det å utsette dem for det som skaper stress, kan gjøre vondt verre.
Hva om foreldre og lærere blir usikre når fagpersoner tilsynelatende anbefaler ulike tiltak? Det er ønskelig å forsøke å nyansere.
Det finnes mange årsaker til at barn fremviser atferd som tilbaketrekking og unngåelse. Ved angstlidelser er frykten irrasjonell. I slike tilfeller er det liten tvil om at å jobbe med å forstå sammenhengen mellom tanker, følelser og kroppslige reaksjoner, og å «teste ut» disse antagelsene i den virkelige verden, er god evidensbasert praksis. Barn som derimot har opplevd alvorlige traumer vil også kunne fremvise engstelse, men en slik form for engstelse er ulik den angsten man ser ved f.eks. angstlidelser. Angstuttrykket hos barn med traumelidelser skyldes beredskap og overveldelse. For disse barna vil trygging, stabilitet og behandling ved å skape sammenheng i traume-minner, kunne redusere den konstante aktiveringen.
Barn med nevroutviklingsforstyrrelser, som for eksempel ADHD, autisme, tourettes og lærevansker, vil i mange tilfeller også fremvise atferd som tilbaketrekking, unngåelse, og redusert deltagelse i fellesskapet. En nevroutviklingsforstyrrelse er en tilstand som manifesterer seg i barndommen, og som har en sterk medfødt komponent. For mange av dem med en slik tilstand, vil det å fungere i dagens skole med krav til samarbeid, abstrakt tenkning og egenledelse, oppleves overveldende. Dette kalles innen fagfeltet kognitiv overbelastning. Som resultat vil barnet trekke seg unna. Kravene barna møter, overgår ressursene de har til å møte dem.
Det har vært en økning av ufrivillig skolefravær de siste årene (Bjøranger, 2022), og mange av disse er barn med nevroutviklingsforstyrrelser. For disse barna finnes det ikke en behandlingsmetode som kan behandle bort tilstanden, og da er forståelse av tilstanden og tilrettelegging i miljøet rundt det viktigste vi kan gjøre. Uten disse tiltakene er sannsynligheten høy for skjevutvikling av psykisk helse.
Det er helt klart hensiktsmessig å diskutere hvor mye vi skal tilrettelegge for barn og unge i skolesituasjonen. For mye tilrettelegging uten å ha en plan for at de skal mestre, slik Håland påpeker, vil potensielt og i ytterste konsekvens frata dem muligheten til å videreutvikle ferdigheter en er i behov av for å håndtere voksenlivet. Likevel, barn og unge er forskjellige. Ved å prøve å forstå hver enkelt, finne en god balanse mellom å legge til rette for deres utfordringer, men samtidig utfordre dem på en ivaretakende måte, er noe vi fagpersoner er enige om. Da er det ikke tilretteleggingen i seg selv som er den store synderen, men å tilrettelegge uten et langsiktig mål. Dette er et viktig poeng.