— Det sov folk overalt.
Grethe Othilie Hegland Gullaksen er datter av Jens og Aagot Hegland, som drev Brekkekjær pensjonat i en årrekke. Hun ble født inn i et travelt pensjonatliv, der det meste dreide seg om gjestene.
— Vi måtte flytte ut av rommene våre om sommeren, så vi bodde enten i garasjen eller på kontoret. Og så var det jo arbeid, arbeid, arbeid, sier hun.
Istedenfor skip
Mot slutten av 1800-tallet ble aktiviteten i Sørlandets uthavner stadig mindre. Steder som Brekkestø, Lyngør, Åkerøya og Svinør hadde tidligere tilbudt skutene som seilte ute i Skagerrak en lun holdeplass på veien. Det sies at man på det travleste kunne gå tørrskodd fra skute til skute over sundet i Brekkestø. Men med overgangen fra seil til damp, og fra tre- til jern- og stålskip, begrenset behovet seg.
Uthavnene og skjærgården lå renset for sin opprinnelige virksomhet, og folk lette etter nye inntektsmuligheter fra begynnelsen av 1900-tallet. Men så kom heldigvis turistene.
Berit Eide Johnsen er professor i historie ved Universitetet i Agder. Hun forklarer at det er fire hovedfaktorer som ga turistnæringen gode vekstvilkår på 1900-tallet, særlig i mellomkrigstiden:
Folk fikk ferie
For det første fikk folk ferie. Det brede lag av befolkningen fikk innfridd kravet om to ukers ferie i løpet av 1930-tallet, og ferieloven av 1947 fastsatte tre ukers ferie for alle arbeidstakere. Det var også en generell velstandsøkning i perioden. I tillegg ble det lettere å ta seg rundt med offentlig kommunikasjon. Sist, men ikke minst, handlet det om moter. Det ble rett og slett moderne å reise på ferie utenfor hjemmet, og solbrunhet ble også populært, via ukeblader.
Pensjonatene dukket opp langs kysten, delvis inspirert av lignende ferieformer i England og resten av Skandinavia. De hadde enkel standard, men det var nok av andre ting som fristet. Gjestene kunne komme til ferdige måltider, legge seg i en oppredd seng og nyte sløve dager i solsteiken.
Hovedstadens øvre middelklasse
Pensjonatferie på Sørlandet ble særlig populært blant hovedstadens øvre middelklasse. Det finnes ikke pålitelige tall på hvor mange pensjonater som fantes langs Agder-kysten i storhetstiden på 50— og 60-tallet, men den lille Justøya i Lillesand, med sine rundt 300 fastboende, hadde på det meste seks pensjonater. Fevik utenfor Grimstad hadde et sted mellom fem og ti. I tillegg var det vanlig med såkalte «sovegjester», folk som var innlosjert privat, men spiste måltidene på pensjonatet.
Sommergjestene bodde gjerne to, tre eller fire uker på pensjonatene, og dro til samme sted hvert år. Det var vanlig at mor og barn var der hele perioden, mens far kom til pensjonatet i helgene. Her hadde de samme bord i spisesalen, samme rom eller hytte, og det var det samme vertskapet som ønsket dem velkommen. År etter år.
Seks kroner døgnet
På Brekkekjær pensjonat, en bedagelig spasertur unna Brekkestø brygge, var det Aagot og Jens Hegland som sto på trappa og ønsket velkommen. De kjøpte eiendommen i 1936, og åpnet pensjonatet året etter. De hadde ti gjester det første året, som hver betalte seks kroner døgnet. Halv pris for barn. Det var også gårdsdrift på stedet, i tillegg til arrangementer som bryllup og konfirmasjoner. Mange av pensjonatene drev på denne måten, for å få butikken til å gå rundt gjennom hele året.Pensjonatvertenes datter, Grethe Othilie Hegland Gullaksen, husker godt de travle sommersesongene.
— Det var folk alle veier. Hvis det kom folk med seilbåt og det var dårlig vær, så sa min mor «bare kom, dere kan sove i stua». En gang var det til og med noen som sov på kjøkkenet. Men det ble jo veldig hyggelig, da.
Nå bor hun i det som tidligere var en kafé, drevet av foreldrene. Huset ligger rett nedi veien for det gamle pensjonatet.
En gang var det til og med noen som sov på kjøkkenet.
Kjernen i pensjonatenes storhetstid var på 50— og 60-tallet. Grethe har to eldre søsken, henholdsvis 8 og 16 år eldre, og er født på våren i 1955. Rett før den travleste tiden, i et av de travleste årene på Brekkekjær.- Jeg var nok ikke helt beregnet, sier hun.
Ble sendt bort
Fra Grethe var to år ble hun sendt bort til besteforeldrene og tante og onkel store deler av sommeren. «Jeg gikk så mye i veien», forklarer hun. Men hun kom alltid hjem til olsok, da det var stor fest.
— Min far ville aller helst bli dyrlege. Det fikk han ikke lov til. Og så ville han reise med sirkus. Det fikk han i alle fall ikke lov til. Og så endte han på Brekkekjær, da. Men på olsok, da pyntet han med fakler, japanske lykter og blinkende lys. Det så ut som et tivoli, men ungene syntes det var kjempegøy.
Amerikakjole
Det er spesielt én olsok hun husker godt. Storebror Ole Per hadde kommet hjem fra sjøen, og med seg i bagasjen hadde han en amerikakjole. Den var gul med papirblomster i livet. Og masse, masse tyll. Grethe var seks år gammel, og ble trillet rundt i en melkevogn. Med amerikakjole og gullkrone, som en ekte prinsesse.
— Jeg tror aldri jeg har følt meg så fin i hele mitt liv, som i akkurat det øyeblikket der.
Brekkekjær var et ferieparadis for de fleste som var der, men familien Hegland hadde ikke fri.— Jeg var lei av gjester. For mor og far var alltid opptatt. Og så måtte jeg alltid oppføre meg så pent, og det var jeg ikke så veldig flink til, forteller Grethe og smiler.
Hun forteller at hun ble plassert med gjestene i spisesalen, der det var en ledig stol. Ofte med de litt strenge. «Så kan du kanskje få litt oppdragelse», sa faren.
Ferien varte noen timer
— Vi var på ferie én gang. Da var vi på Birkeland på biltur og så på høstfargene, og så hjem. På dagstur. Bare noen timer.
Jeg var lei av gjester. For mor og far var alltid opptatt.
Det var flere store navn blant datidens kjendiser innom Brekkekjær. Litteraturviter og fjernsynskåsør Francis Bull holdt foredrag i stua, gjerne i timevis hvis ingen stoppet ham. Kåre Willoch bodde der en sommer med familien, og det samme gjorde Arnulf Øverland, spøkefullt innskrevet i pensjonatets gjestebok som «admiral». Kona Margrete fikk nøye seg med tittelen «lettmatros».Valsekongen Reidar Thommesen spilte piano og holdt konsert. Akkurat som på Theatercaféen. Sistnevnte var svært begeistret for Grethe, og prøvde å overtale henne til å gifte seg med barnebarnet hans. Det ble aldri noe av.
Kunstnere var pionerer
Historisk sett var kunstnerne og kulturpersonlighetene pionerer som sommergjester, helt fra begynnelsen av 1900-tallet. Noen dro til Sørlandet kun for å feriere, andre for å male og skrive.
Noen fikk etter hvert egne feriesteder, mens andre tilbrakte flere år av sitt liv her. Mange av dem var pensjonatgjester i starten. Nordahl Grieg var stamgjest på Kvanneid pensjonat i Høvåg. Det samme var Gabriel Scott og Vilhelm Krag. På Skauen Skjærgårdspensjonat utenfor Skottevig leste forfatter Evi Bøgenæs høyt for de andre gjestene. Kunstnerne og forfatterne gjorde mye for å skape bildet av det blide Sørland, et bilde som fikk mange til å følge etter dem sørover om sommeren.
Barnekjær
Brekkekjær fikk etter hvert kallenavnet Barnekjær, mye på grunn av Jens og Aagot. Grethe forteller at kontoret var fullt av tegninger til foreldrene, mest til Jens. Faren var av den tøysete typen, og hadde blant annet en svakhet for moroleker. Han kjøpte plastikkjøttkaker og la dem i middagen, utstyrte gjestene med kniver og gafler som knakk, og disket opp med plastikkspeilegg til frokost. Arbeidsjernet Aagot holdt seg mer i bakgrunnen. Hun lagde all maten fra bunnen av, kraftkost som svinestek, kjøttkaker og laks. Hun sørget for at gjestene hadde det de trengte. Hvis det var kaldt, kom hun med brennevinsflasker med varmt vann, innpakket i avispapir. Ingen skulle fryse i senga på Brekkekjær. Blant barna på Barnekjær var de onkel Jens og tante Aagot.
Aagot Hegland jobbet på pensjonatet til hun var 80 år gammel. Først med sin mann, så med sin sønn, Ole Per Hegland, som overtok driften i 1970. — Hun sa at hun hatet å koke. Men hun gjorde det hele livet, sier Grethe.
Hun forteller om en god barndom. Samtidig savnet hun oppmerksomhet fra foreldrene. En gang la hun seg under komfyren, bare så moren skulle se at hun fantes. Det var godt å komme til besteforeldrene. Der var det hun som var gjest.
Hun sa at hun hatet å koke. Men hun gjorde det hele livet.
— De kom alltid først. Gjestene, altså.
- Et eventyr
De typiske gjestene på sørlandspensjonatene var barnefamilier fra øvre middelklasse, gjerne fra Østlandet. Blant yrkestitlene som dukket opp hos fedrene i gjesteboka var direktør, lege, redaktør, ingeniør og byråsjef. En av disse familiene var familien Haarr fra Oslo.— Jeg husker det som et eventyr å dra til Brekkekjær, erindrer Dagfinn Haarr.
Han er kommunelege i Kristiansand og Birkenes, men også forhenværende pensjonatgjest. Han tilbrakte mange sommere hos Jens og Aagot med sine foreldre og sin søster. Foreldrene var der hver sommer fra 1962 til 1988, barna litt mer fra og til i ungdomsårene.
— Det sterkeste minnet jeg har, er å komme inn porten første gang på sommeren. Det å se at alt var det samme. Huset, plenen, hyttene, Aagot og Jens. Det var en sitrende glede hvert år når vi kom ned der. Selv ble vi jo et år eldre fra gang til gang, så vi fylte omgivelsene med nytt innhold. Men det var en god følelse av konstanthet i omgivelsene, sier Haarr.
Familien dro fra Oslo tidlig om morgenen, med tog til Herefoss. Derfra gikk turen med buss til Lillesand. Så en liten pause, før den samme bussen med den samme sjåføren tok dem ut til Brekkekjær. I oppkjørselen sto Jens og ventet med bilen, en Opel stasjonsvogn, for å hjelpe dem inn med bagasjen, akkurat som året før. De rigget seg til i hytte nummer 2, akkurat som året før. Så var det tid for middag. De satte seg under bildet av havstrilene i spisesalen, akkurat som året før.
Dagene startet på plenen utenfor pensjonatet med Nitimen på radio. De dro ut i båt nesten hver dag, med mindre det regnet. Da ble de inne og spilte kort. Noen ganger arrangerte gjestene aktiviteter, som natursti eller bocciaturnering. Klokka 18.00 sto middagen på bordet, og 18.30 var det værmelding på radio i spisesalen. Da var det helt stille, og det ble applaus om værvarselet for neste dag var godt.
- Har aldri vært så full
Ungdommene på pensjonatet holdt sammen. De hadde med seg platespiller, en Philips Bambino, ut på øyene, og hørte på den ferskeste popmusikken i skjærgårdsomgivelsene. Noen ganger fikk de også med seg sterkere saker ut i havgapet, og Dagfinn Haarr fikk et brutalt første møte med alkohol på en holme i Brekkestø-skjærgården.
— Jeg tror det må ha vært en som så litt eldre ut enn meg som fikk tak i en flaske sprit på polet i Kristiansand. Jeg var seksten og et halvt år, og jeg har aldri vært så full, hverken før eller siden.
Han husker også Francis Bulls foredrag i stua.
Kjedelig
— Jeg husker det som ganske kjedelig, for alle satt stille i stua og hørte på kåseriene hans.
Han husker også godt onkel Jens og tante Aagot. Jens var lun og fin, men samtidig klar og tydelig. Han hadde en skipsklokke han ringte i når barna skulle legge seg. Klokka halv elleve skulle alle barn være i seng. De voksne skulle også ha litt fri. Aagot var varm og moderlig. Hun og de andre som jobbet på kjøkkenet satt utenfor pensjonatet og skrelte poteter til gjestene. Nå var de blitt 102 i tallet, og betalte 25 kroner døgnet. Fortsatt halv pris for barn.
Nøkternt
Haarr beskriver ferielivet som nøkternt. Det hendte moren og faren kjøpte en flaske rødvin. Den hadde det velklingende navnet «Rødvin». Flasken ble merket med navn og satt fram til middagene. Den varte flere dager, kanskje en uke. Dagfinn og søsteren fikk skeie ut med en flaske Tropo på deling nå og da. Faren hans var en ivrig fisker, og om han hadde hellet med seg på fisketur, serverte Aagot fangsten til frokost neste dag. Hardt stekt, med godt smør og sitron.
Det var en sitrende glede hvert år når vi kom ned der.
Hvis man skulle vaske seg, var det morgenbad som gjaldt. Det var nemlig stadig vannmangel på pensjonatet. Men gjestene kom ikke for standarden. De kom for miljøet, maten og menneskene.Dagfinn Haarr var tilbake på Brekkekjær to ganger i voksen alder med egne barn, i 1983 og 1987. Det var langt færre gjester, og Ole Per Hegland og kona hadde tatt over for Jens og Aagot. Men noe av den samme, gamle sjarmen var likevel intakt.
— Det var vel det at stedet var tilstrekkelig uendret, også i 1987. I tillegg var mine foreldre der fortsatt, og det var nok stas for dem å se at den tredje generasjonen i familien også hadde glede av Brekkekjær.
Men noe viktig var forandret. Det var ikke det samme fellesskapet, kjernen i de gode minnene.
— Det er kanskje når innholdet tynnes ut at man ser hvor sjabre fasilitetene er.
Fra midten av 70-tallet og i tiårene som fulgte, fikk pensjonatene problemer på flere fronter. Historiker Berit Eide Johnsen nevner flere grunner til at mange pensjonater etter hvert måtte lukke dørene.
Folk fikk egne hytter
Stadig flere fikk råd til og mulighet til å bygge hytte, og valgte å eie fremfor å leie ferieidyllen. Pensjonatene hadde også vanskelig med å holde standarden til den moderne ferierende. Folk var blitt vant til hotellrom med dusj og toalett, og pensjonatenes enkle fasiliteter med utedo og kaldt vann i kranene holdt ikke mål lenger. De offentlige kravene til overnattingssteder ble skjerpet, og flere pensjonateiere slet med å finne midler til å gjøre utbedringene som krevdes. Dessuten endret folks ferievaner og -lyster seg. De ville reise lengre, se mer. Charterturene kom for fullt, og personbilen ga folk større grad av bevegelsesfrihet. Den nyvunne rastløsheten gikk dårlig overens med en ferieform med stillstand som varemerke.
70-tallet
De fleste pensjonatene på Sørlandet måtte avvikle fra 70-tallet, men Brekkekjær ble holdt i live lenge ved hjelp av kurs, konferanser, husmorferie og andre arrangementer. På 80-tallet ble hyttene leid ut på åremål til et oljeselskap. I 1995 ble Brekkekjær solgt, og Hegland-familien overlot pensjonatet til nye drivere, etter nær seksti år.Pensjonatet ble drevet av nye eiere en periode etter salget, men nå er det lenge siden det yret på plenen foran det store, hvite trehuset. Det var planer om storslått utbygging, men de nådde aldri lengre enn papiret. Elementene har satt sitt preg på bygningsmassen, og de ti små, røde campinghyttene klamrer seg så vidt fast i knausene rundt hovedhuset. På 50-tallet var det seks pensjonater på Justøya. I dag er det ingen.
Brekkekjær er nå til salgs, nok en gang. Grethe Hegland svarer raskt avvisende på om det frister å kjøpe barndomshjemmet.— Hvis jeg hadde vunnet i tipping, hadde jeg kanskje håpt på...
Setningen rekker aldri å få en avslutning.
— Men jeg gjør nok ikke det.
- Jeg kunne jo ikke tape mot en 55-åring
Kan bli del av verdensarv
- Blindleia vil alltid være populær
Noe mangler i Brekkestø