Det begynner med at Laura Christina Brøvig Vallenes er klar. Sitter ytterst på sofaputen. Helt klar. Rett rygg. Åpne blå øyne. Vidåpne. Ønsker å svare på alt hun blir spurt om.

— Kjør på.

Hun er nettopp ferdig med dagens prøver på teaterstykket «Anne Franks søsken» i Kilden.

— Akkurat nå er stykket der at... det forandrer seg hele tiden. Men vi kommer i mål. Det går fint, sier hun.

Beroligende. Det er premiere til uka. Urpremiere, til og med.

Vil treffe følelseslivet

Vi møter scenekunstneren i studioet hennes på Odderøya. Det er herfra hun de siste årene har jobbet fram prosjektene sine.

Laura Christina Brøvig Vallenes har regien på teaterstykket "Anne Franks søsken" i Kilden. Foto: Kjartan Bjelland

— Rakk ikke spise.

To wienerbrød og kaffe nå.

— Værsågod.

«Det er følelseslivet hun vil treffe, ikke samfunnsdebatten,» sier en venninne til God Helg, når hun skal beskrive Lauras kunst hittil.Men nå er det nettopp samfunnsdebatten 39-åringen stuper inn i. Hun har regien på «Anne Franks søsken», og manuset, som teatersjef Birgit Amalie Nilssen har skrevet, har 65 millioner mennesker på flukt fra krig som bakteppe. Fem av skuespillerne har selv vært på flukt. Deres fortellinger skal inn på scenen. Inn der skal også flyktningdebatten slik den framstår i kommentarfeltene her hjemme. Uten filter.

- Hva ønsker du at publikum skal si til hverandre når de går ut etter å ha sett denne forestillingen?

— Jeg skulle ønske de sa at «dette festet seg i kroppen min på en måte som åpner for tanker jeg ikke har hatt tidligere».

Vil bli kjent med mennesker

En av kollegene hennes sier at «Laura har et tydelig og sterkt ønske om å bevege publikum, men det er ikke like opplagt i hvilken retning hun vil bevege dem».

— For meg har dette stykket virket sånn - satt en fornemmelse og følelse i kroppen min. Den følelsen har jeg lyst til å få ut til andre.

Første skoledag. Fra venstre: Ingrid, Gro og Laura. Foto: Privat

Hun trykker håndflaten mot brystet.

— Kan du si noe om hva den følelsen inneholder?

Tenkepause.

Jeg har fått et ønske om å bli kjent med mennesker jeg nå ikke kjenner. Mennesker som har opplevd mye som det ikke finnes ord for.

Laura Christina Brøvig Vallenes

— Det er ikke så lett å si med ord.

- Hvis du likevel prøver?

Hun ser ut vinduet.

— Jeg har fått et ønske om å bli kjent med mennesker jeg nå ikke kjenner. Mennesker som har opplevd mye som det ikke finnes ord for.

Med barna

Hun peker på et bord rett innenfor døra i studioet.

— Guttene har rigget seg sin egen arbeidsplass her.

Hun smiler. Snakker om de to sønnene - Ask på fire og Birk på ni.

— Etter at pappaen og jeg ble skilt, er det blitt enda viktigere for meg å vise guttene hvor jeg er når jeg ikke er der de er. Derfor må de få være her sammen med meg, gjøre sine ting i dette rommet sånn at mammas studio på Odderøya blir et trygt sted for dem.

Når hun snakker om barna, forteller hun hva de gjør sammen, og hun snakker om hva hun viser dem, ikke om hva hun forteller dem.

Påskeferie på Svinør. Foto: Privat

— Både pappaen og jeg tar dem med på utstillinger, teater, i skogen, museer, på sjøen, konserter - ja, i den grad det er konserter for barn her nede. Tiden er kort. Vi vil så gjerne vise dem mye. Guttene skal få oppleve... Bli trygge på ulike steder.

Telefonen ringer.

— Unnskyld.

Hun sjekker nummeret. Tar den ikke.

Ikke alltid forståelig

Over hodet hennes, der hun nå sitter i den gamle, grønne sofaen, henger en svane - eller en svanedukke er det egentlig. Svanen var med den gangen Vallenes fikk publikum til å troppe opp i badetøy og rusle rundt i halvmørket i Aquarama før de fikk beskjed om å kaste seg ut i bassenget sammen med skuespillerne. Og svanen, ført av regissøren selv.

Svane: Performance-kunst i Aquarama i november 2015. Laura Christina Brøvig Vallenes danset selv på 10-meteren. Foto: Privat

— Jeg har møtt noen som har sagt om deg at du holder på med rare ting som de ikke skjønner noe av. Har du hørt noe liknende?

Hun ler.

— Ja. Jada. Men jeg har alltid hørt at det kommer en liten og viktig setning etterpå.

- Et par av dem jeg har snakket med sa ikke en sånn liten setning etterpå. De stoppet med at de ikke skjønte noe.

— Hm. Søren au.

Smiler.Kikker bort på et utstoppet rådyr som var med i en av forestillingene hennes.

Jeg hadde ikke holdt på hvis ingen forsto, eller hvis ingen blir berørt.

Laura Christina Brøvig Vallenes

— Kan jeg sammenlikne med dikt? Noen leser dikt og får mye ut av det. De synes at få ord kan si alt. For andre blir det uforståelig. De vil heller lese romaner.

Hun ser motrådyret igjen.

— Jo, jeg har hørt det før, at noen ikke forstår noe.

Hun snur seg tilbake. Igjen to store blå øye. Rett på.

— Jeg hadde ikke holdt på hvis ingen forsto, eller hvis ingen blir berørt.

- Å sanse og fornemme

Nå er det vår tur til å berolige. For vi har snakket med flere. «Jeg kjenner at det er på ekte det hun holder på med, Ikke på liksom,» sier en. «Hennes forestillinger berører flere av sansene mine sterkt,» sier en annen.

— Fint. Jeg synes det er vanskelig å snakke forståelig om det å sanse og fornemme. Men nettopp fornemmelser og sansning er utgangspunkt for mine forestillinger. Dette sier noe om samfunnet vi lever i - en annen historie - om noe vi har inne i oss, sier Laura.

Parkeringskunst: De siste prøvene på performance-kunstverket "The Silence of Leaving" som i 2013 ble spilt i parkeringshuset ved Kilden. Foto: Privat

Telefonen durer igjen. Tekstmelding nå.

— Det er Mohammad, smiler hun. - Det var han som ringte i sted også. Han spør meg om det er greit at han klipper seg.

Mohammad er fra Syria. Om noen dager står han på scenen i «Anne Franks søsken».

— Jeg svarer ham, hvis det er greit?

Manuset hun fikk i mai, handlet om ei jente som ble sendt ut av Norge - til Syria.

— Hun er ganske skarp, hun tuppa... ehh... Amalie, teatersjefen, manusforfatteren, sier Laura.

- «Skarp»?

— Ja, i betydningen god til å få med seg hva som skjer - og hva som bør inn i forestillingen vår. Så etter at jeg leste manuset første gang, har vi stadig lagt inn oppdaterte fakta om mennesker på flukt og om vår egen asylpolitikk.

Et poetisk univers

Tidligere har Vallenes stort sett jobbet med egne prosjekter i sitt eget produksjonsselskap LoopbyLaura - utenfor institusjonsteatrene. Dette er andre gang på et år hun er invitert innenfor.

- Vet du hvorfor teatersjefen ville ha deg med?

— Eh... nei.

— Det jeg kanskje tror - vi har snakket om dette sånn kjapt - er at mens jeg har et poetisk univers, så er Amalie mer politisk i teksten sin. Og det er med disse to ulike tilnærmingene vi forsøker å skape noe som virker.

På bryggekanten på Svinør: - Tror jeg var 16 år da dette ble tatt. Foto: Privat

Birgit Amalie Nilssen sier til God Helg at «Laura jobber så lite påståelig. Hun vil heller åpne sanser og gi rom for publikums egne oppdagelser.»

— Skal dere jobbe mer sammen?

— Amalie har snakket om at jeg skal... hm, hva kan jeg si om dette til avisen? Jo, jeg har fått et nytt oppdrag som involverer skuespill og dukker. Kan ikke si mer, tror jeg.

- Sjefen har bekreftet til oss at hun vil satse mer på deg. «Laura har noe jeg kan trenge,» sier Nilssen.

Laura slår ut med armene. Tårene står plutselig i øynene. Hun ler.

— Dette er jo fantastisk.

Signalfeil i hjertet

For fem år siden ble hun syk. Pulsen løp løpsk.

— Og jeg fant ikke pusten min. Kraftløs.

Hun var gravid. Kunne det være derfor? Eller stress?

Besvimte.

Legen sendte henne til hjertespesialist.

«Operasjon,» sa spesialisten. «Signalfeil i hjertet.«

Men operasjonen måtte vente på grunn av barnet i magen.

— Jeg ble redd for å miste... så redd jeg var.

Men Ask ble født sju måneder senere. Frisk og fin.

Fire måneder etter fødselen kunne Laura opereres.

«Helt ufarlig inngrep,» sa de. «Bare signalfeil».

Redd igjen.

Unnskyld. Jeg gråter for ingen ting.

Laura Christina Brøvig Vallenes

Operasjonen var vellykket.

«Nå må du ta det helt med ro,» sa de etterpå. «Ingen fare, men hold deg i ro. Vi må passe på så du ikke får slag.«

Så kom mannen min inn med lille Ask.

— Legene sa jeg ikke måtte gi ham mat.

Hun viser hvordan en mor holder et barn, og fortellingen bråstopper.

— Unnskyld, sier hun. - Jeg gråter for ingen ting.

- Redd for å bli utelatt

I dag er hun helt frisk.

— De sa hele veien at det var ufarlig, og alt gikk bra. Likevel satte det seg i kroppen min at livet er skjørt. Så skjørt.

Hun hvisker nesten.

— Dette har jeg aldri snakket om offentlig før. Og til å begynne hadde jeg ikke lyst til at noen skulle få vite at jeg hadde vært syk.

- Hvorfor?

— Jeg er redd for å virke svak. Redd for å bli utelatt.

- Utelatt?

— Jeg ønsker ikke at noen av godhet - og i frykt for at jeg skal bli syk - skal være engstelige for å utsette meg for krav eller påkjenninger. Det er ikke et sånt liv jeg vil ha.

Film: Sist vi så Laura i Fædrelandsvennen, var fra innspillingen til filmen "Vann over ild" i august i år. Der spiller hun Kristoffer Joners babe med sans for å drepe – med øks. Foto: Heida Gudmundsdottir

Hun ser fornøyd opp.

— Nå tror jeg at jeg klarte å formulere hva jeg tenker.

En venninne synes vi bør spørre Laura om «hvorfor i all verden» hun for seks år siden flyttet tilbake til Kristiansand.

— I Oslo var det deilig å gå rundt blant folk jeg ikke kjente, bli inspirert av yrende liv og de feteste kunstutstillingene. Hele tida. Helt fantastisk. Men jeg fikk ikke til å produsere noe der inne.

- Hvorfor det?

— Jeg hadde ikke de menneskene rundt meg som jeg er avhengig av for å få det til. Her nede kunne jeg ringe sjefen på sykehuset og få tillatelse til å iscenesette rom i det gamle psykiatriske sykehuset. Her er det så mye lettere for meg å få tak i dem som kan åpne dører og løse tekniske utfordringer.

Dessuten.

— Vi ønsket oss et barn til. Familien hans og familien min bor her. Vi trenger dem for å få det til å gå rundt, og vi ønsket at ungene våre skulle kjenne sine.

Hun peker sørover.

— Nå synes jeg det er kult å se den veien, mot Aarhus, mot Danmark, mot Europa, mot verden. Det skjer mer den veien enn inn mot Oslo.

Flyktningens historie

I «Anne Franks søsken«ser de mot verden. En av flyktningene som spiller i stykket, fortalte de andre om fengslet han satt i. Hvordan han havnet der og om hvordan det var. Flere enn hundre mann stuet sammen. Klemt sammen.

— Selv om han fortalte, var det vanskelig å forestille seg hvordan det var, sier regissøren.

Han forsøkte med konkrete eksempler. «Uansett hvor vi satte foten, tråkket vi på noen. Så hvis en av oss måtte ut på do, hjalp vi hverandre så ingen ble tråkket ned,» fortalte han.

Fortsatt vrient å se for seg.

— Jeg spurte om han kunne vise hvordan de hjalp hverandre, forteller regissøren.

Han viste.

— Da så jeg det. Da kjente jeg det.

Igjen ber hun om unnskyldning for tårene.

De jeg jobber med nå har opplevd vanvittige ting. Uttrykket må bli sterkt nok.

Laura Christina Brøvig Vallenes

— Da han viste hvordan de holdt hverandre, fikk jeg et glimt av det vonde han har vært med på. Jeg kjente det.

Hun trekker pusten og ser bort på en dukke som henger på veggen.

— Det er viktig for meg at forestillingen ikke blir for mørk. Vi må også ha inn noe av det lyse, sier hun til dukken.

Snur seg tilbake og venter til hun har øyekontakt.

— Du... de jeg jobber med nå har opplevd vanvittige ting. Uttrykket må bli sterkt nok.

Hun skal hente en av guttene på svømming. Vi må avslutte.

— Rart det der med redsel for å bli utelatt, sier hun. - Det å bli holdt utenfor - eller ikke skjønne hvorfor man ikke er med, det er en ekkel følelse.

Hvorfor kunst?

Så forteller hun om da familien flyttet fra Spangereid til Kristiansand. Hun var åtte år.

— Jeg var så redd for at venninna mi skulle glemme meg. Til slutt måtte jeg ta farvel. Vi sto der sammen. Jeg gnagde på en gulrot, husker jeg. Bare den gule kjernen var igjen. Hva kunne jeg si for at hun ikke skulle glemme meg? Jeg fant ingen ord som passet. Plutselig ga jeg henne gulrota. Kanskje hun ville huske meg.

Hun ler. Men bare litt. Kikker bort på dukken på veggen igjen.

— Det er så lite kontrollerbart. Du kan ikke bestemme å ikke bli glemt.

For en gangs skyld kniper hun øynene litt sammen.

— Tror du det er derfor...? spør hun.

Så ler hun ordentlig.

Hver gang jeg lager en forestilling tror jeg at jeg er med på å forandre verden på en eller annen måte - for et eller annet menneske.

Laura Christina Brøvig Vallenes

— Herregud, tror du det er derfor jeg holder på med kunst? For å sette spor som ikke blir glemt? Tror du det?

- Eh,.. spør du meg?

— Neida, jeg bare... Det kan ikke være derfor. I hvert fall ikke bare derfor. Det blir for enkelt.

- OK. Da spør jeg deg: Hvorfor holder du på med kunst?

Det ser ut som hun tar sats. Fester blikket.

— Hver gang jeg lager en forestilling tror jeg at jeg er med på å forandre verden på en eller annen måte - for et eller annet menneske. Sier Laura Christina Brøvig Vallenes.