— Jeg er glad i begynnelsen. Men jeg hater slutten, sier hun, og vifter vekk manuset på stuebordet.
Ulrikke Benestad har fortsatt noen dager til deadline. Egentlig har 27-åringen nok med å lese til eksamen i prosjektledelse, men slutten av manuset kverner i hodet hennes.
Det dreier seg om kortfilmversjonen av teaterstykket hennes, «Semper Fi», som hun satte opp i Kilden i 2014. Innspillingen starter i løpet av juni.
— Vi er allerede i gang med auditioner for skuespillere, og det gjør meg litt vondt at de leser et manus som jeg ikke er fornøyd med, sier hun. Men forsikrer om at det blir bra til slutt.
— Når innspillingen begynner, da er det blitt fint.
Medaljens bakside
Teaterversjonen tok utgangspunkt i det irakiske fengslet Abu Ghraib, først beryktet som en arena for tortur og henrettelser under Saddam Husseins regime - deretter som åsted for overgrep utført av amerikanske soldater i 2004. Forestillingen fikk en femmer på terningen i Fædrelandsvennen.
Kortfilmen skal være mer stedsnøytral, men handlingen er fortsatt den samme. En jente venter på kjæresten som er soldat, og som alle andre ser på som en overgriper. Hvordan kan hun elske en mann som resten av verden hater?
Kort sagt: Kjærlighet, lojalitet, etiske dilemmaer og pressende situasjoner, med krig som et alltid tilstedeværende bakteppe.
- Hvorfor begynte du å skrive om disse temaene?
— Min bestefar skrev en bok som handler om hans oppvekst under krigen. Han hadde en onkel, Pål Eiken, som var motstandsmann, og den eneste som ble torturert til døde på Arkivet. Det er en historie som har gått mye i familien, og det begynte med at jeg hadde lyst til å lage en barnefilm basert på boka. Jeg ville utforske medaljens bakside og stille andre spørsmål enn de som vanligvis stilles. Til slutt fant jeg ut at historien måtte tas bort fra det nære som var knyttet til familien. Den måtte aktualiseres og lages som fiksjon, sier kristiansanderen, som har vakt oppsikt med sine manus om store og viktige temaer.
Vil få frem individet
Benestad mener vi lever i en tid hvor det er essensielt å bli kjent med enkeltskjebner. Hun vil forbi fordommer og generaliseringer rundt fellesbetegnelser som soldater og flyktninger — og finne individet.
— Jeg tenker mye på det, at mennesker alltid har en historie. Det var noe av utgangspunktet for «Semper Fi», at soldater ble sett på som overgrepsmenn etter det som skjedde i Abu Ghraib. Men vi må se på mennesker som individer med egne erfaringer. Hvor kommer de fra, hvor er hjemme for dem, hva slags drømmer har de hatt tidligere og hva slags drømmer har de nå. Flyktninger er et godt eksempel. Det er lett å tenke på dem som en flokk, en gruppe, når vi ser bilder og leser om dem. Men alle har sin egen historie, sine egne opplevelser, som har påvirket dem.
Fra familien sies det at Benestad er en svært observant person, som er flink til å se nyansene i relasjoner mellom mennesker. Dette, forteller de, gjør at hun er følsom for hvem som trenger oppmerksomhet eller oppmuntring hjemme.
— Hva er det som interesserer deg når du møter mennesker i det daglige?- Det går litt på hvordan andre mennesker får meg til å føle, og hvorfor. Hvis noen gjør meg urolig, for eksempel, så prøver jeg å finne årsaken til det. Jeg liker samtaler som går ut over vanlig kjedelig prat om vær og karriere. Jeg setter pris på å komme forbi det der. Ofte er det sånn at folk som virker veldig «square», har mange interessante dimensjoner ved seg. Man må bare lete litt.
Skyldfølelse
Rettferdighetssans er et begrep som fort havner på blokka når man spør seg litt rundt om Benestad. Den kommer også ofte til syne i manuskriptene hun skriver. Vi forsøker å spore denne rettferdighetssansen tilbake i tid, og ender opp i Brasil rundt årtusenskiftet.
— Jeg satte tidlig pris på hvor jeg kom fra og hva mine foreldre kunne gjøre for meg. Da jeg var elleve, sendte de meg en måned til São Paulo, med barn fra 40 andre land. Der fikk jeg oppleve hvor forskjellig bakgrunn barn i verden har, hvor forskjellig oppvekst de har. De som bodde der, fortalte meg om sin bakgrunn, normer på skolene, hvordan de ble disiplinert, om slummen. Det var litt rart å få en sånn innsikt så tidlig, og jeg fikk en del skyldfølelse etterpå. Jeg så hvordan det kunne ha vært hvis jeg var født et annet sted. Som sørlending er man veldig beskyttet, spesielt på Andøya hvor jeg vokste opp, så jeg er glad for at jeg fikk sånne erfaringer da jeg var liten, sier hun.
Javel, så vokste Benestad opp i trygghet på Andøya, men det betyr ikke at livet var en lekestue. Da hun fylte åtte, hadde hun allerede hatt tre omfattende hofteoperasjoner og tilbrakt mye tid på krykker og i rullestol.
Da legene sa at hun aldri kom til å bli den som løp fortest, eller gikk stødigst på ski, så proklamerte hun at «jeg skal bli ballerina».— Nå ble jeg jo ikke det da, men jeg gikk mange år på Sharrons dansestudio. Jeg tror nok hun ville sagt at jeg var ganske klumsete. For jeg var det. Jeg er klumsete, sier hun.
Derfor visnet ballerinadrømmen litt, og gikk over til å bli en skuespillerdrøm. Den varte ikke så lenge, den heller, selv om hun begynte på teaterskolen East 15 utenfor London etter å ha studert drama på Vågsbygd videregående.
Forresten, «skuespillerdrøm» er en upresis beskrivelse. Det var mer en plan, enn en drøm.
— Jeg jobbet nok mer systematisk etter en plan, enn med en brennende lidenskap for å bli skuespiller. Noen i den bransjen snakker om et kall, om at man ikke jobber som skuespiller, man er skuespiller. Sånn har jeg aldri følt, for meg handlet det om hard jobbing og å ta tydelige valg. Sånn, sånn, sånn, sier hun, og illustrerer med rigide håndbevegelser.
Formidlingsønske
Oppholdet i London ble utfordrende. Hun hadde hjemlengsel, og skolen var ikke helt som hun hadde sett for seg.
— Jeg syntes det var mye hippieprat fra lærerne, sier hun.
- Hva mener du?
— Om å bli kjent med seg selv, om å «komme ut av tåka og bli synlig for de andre», og så videre. Og det virket på meg som om jo verre du hadde hatt det i livet, jo bedre var det. Jeg kom jo fra en kjempetrygg og god oppvekst og syntes de satte et stempel på meg fordi jeg var blond og norsk. Et stempel som, vel…
- Bortskjemt?
— Ja, nettopp, og jeg ble veldig trassig av det. Og det ble jo selvfølgelig heller ikke så godt mottatt.
De lærte å forstå hverandre med tida, sier hun. Men etter hvert begynte Benestad å innse at det å bli skuespiller passet henne dårlig.— Jeg gikk jo inn i bransjen med et formidlingsønske, jeg ønsker å gi folk gode historier. Det begynte å gå opp for meg at det å spille i «Karius og Baktus» i fem måneder, det var ikke sånn jeg ville ha det.
Hun fullførte studiene likevel, og brukte kveldene til det hun egentlig ville: skrive.
La oss komme tilbake til det. Først henter vi fram noen karakteristikker som Benestad kan finne på å bruke om seg selv. «Tomboy» er én, «bajas» en annen. Og ikke minst; «redneck». Eller, på godt norsk, bondeknøl.
- Er det slik at du kjenner deg igjen i disse begrepene?
— Ja, litt… sier hun forsiktig, og kveler litt latter.
Deler av forklaringen fins i Tveit, der familien har et gårdsbruk. Hit drar de for å koble av og finne frihetsfølelsen.
— Vi hogger trær og kløyver ved. Det er fantastisk. Jeg synes det er veldig gøy å gå på skytebanen. Bruke motorsag. Og kjøre pickup! Og det er veldig tilfredsstillende å se på ting som eksploderer, sier hun. Og gjør en liten grimase. Som om hun erkjenner for seg selv at dette ikke kan være helt normalt.
— Ja, jeg har en indre redneck i meg, og det er litt pinlig.
Mannsdominerte univers
Da Benestad og hennes indre redneck returnerte fra London i 2012, hadde hun et manuskript klart. Hun tok kontakt med Sørnorsk filmsenters nye leder, danske Kirsten Bonnén Rask, som sa ja til å ta en titt på manuset. Responsen var litt mer lunken enn forfatteren hadde håpet på:
«Faen, for noget skidt».
Det vil si, sannsynligvis sa ikke Bonnén Rask akkurat det. Men det er slik Benestad velger å huske det.
— Hun var i hvert fall beinhard første gang jeg møtte henne, for jeg hadde et manus som ikke var godt nok. Men hun så noe i det som kunne utvikles. Og etter hvert ble hun en mentor for meg, og en god venn.
Det har skjedd at jeg har sittet i møter og sagt noe, og så må noen andre gjenta det samme ordrett for at det skal bli hørt
Bonnén Rask omtaler Benestad som hardtarbeidende og talentfull, og sier at hun forventer mange gode manus fra henne i fremtida. Hun sier dessuten at 27-åringen «plasserer sine karakterer i tradisjonelt mannsdominerte univers, og formidler derfor disse universene fra et nytt ståsted».
- Er dette bevisst, Benestad?
— Det var ikke det i begynnelsen. Kirsten gjorde meg bevisst på det, slik at jeg kunne gjøre det litt mer aktivt. Men den redneck-luringen i meg er jo interessert i en del typiske manneting, og som kvinne får man et annet syn på dem, forklarer hun.
Benestad forteller at kombinasjonen av å være ung og kvinne tidvis har stått i veien for henne i bransjen. Det er sårt, sier hun.
— Det har skjedd at jeg har sittet i møter og sagt noe, og så må noen andre gjenta det samme ordrett for at det skal bli hørt. Det handler om at man er ung og at man er jente, da har kanskje ikke alle tro på at man skal få til noe med de store gutta. Det er sånne ting som har gjort at jeg har valgt å ta en master i ledelse på BI. Jeg vil eliminere de usikkerhetsmomentene jeg har og få den akademiske kunnskapen som er nødvendig, slik at ingen kan ta meg på det.
Oppvåkning
Benestad har aldri vært redd for å jobbe. Men den sterke arbeidsmoralen har også ført til at andre, kanskje viktigere ting, har blitt nedprioritert. I 2013 gjorde et tilfeldig besøk på Kreftsenteret på Sørlandet sykehus at hun fikk en aldri så liten oppvåkning.
— Jeg begynte å tenke over hva jeg hadde neglisjert ved å være så karrierefokusert. Tenk om jeg var koblet til en sånn maskin, og ikke visste om jeg hadde en fremtid. Hva ville jeg ha sittet igjen med, hva ville jeg ha savnet. Og i verste fall, hvem ville kommet i begravelsen min?
Tankene førte til at hun skrev et manus, som etter hvert ble forestillingen «Villa Contigo». Den ble satt opp i Kilden i fjor og handler om unge mennesker med uhelbredelig sykdom.
Benestad har fått en bedre balanse i livet sitt nå, forteller hun. Litt av æren for det må gå til Kilden-skuespiller Jørn-Bjørn Fuller-Gee, som hun gifter seg med i juli.
Men det er ingen kjærlighetshistorie som sier pang. Den er omstendelig, nesten til det komiske — selv etter sørlandske normer.
Kjemi
De to møttes på en regiworkshop i 2011, hvor det ble jobbet med scener fra Ingmar Bergmans film «Den gode viljan».
Det var en åpenbar kjemi mellom dem, men Fuller-Gee måtte jobbe med kurtiseringen i to år.
— Et forhold var ikke i planen min, sier Benestad.
— For jeg hadde jo en plan. Da kom Kirsten på banen igjen og ga meg et nytt sånt brutalt dask i ansiktet. «Nå må du slutte, du kommer til å ende opp som en isdronning.»
- Du kan være litt kald...?
— Ja. Jeg har vært veldig kald. Jeg kunne sette opp fronter, nærmest lage et slags alias som forsvarsmekanisme. Men det har forandret seg. Jørn-Bjørn har forandret mye.
- Hvordan henger dette kalde sammen med hun som er følsom for når andre trenger oppmerksomhet og oppmuntring?
— Det handler nok om at det går mye følelser ut, men jeg har stengt litt av andre veien. Jeg innbiller meg at jeg er veldig hard, men jeg er jo ikke det, jeg må bare innse det snart. Jeg har nok hatt mange følelser for folk rundt meg, men samtidig vært veldig privat selv og vanskelig å komme innpå. Jeg er egentlig en kjempefølsom person, jeg bare fornekter det.
- Men hva er denne planen du sikter til?
— Den har forandret seg litt etter hvert. Jeg har hatt delmål om å sette opp det stykket og det stykket. Men det har alltid vært et sterkt fokus på det jeg jobber med, og det skulle ikke forstyrres. Jeg er blitt mer opptatt av den riktige balansen i voksen alder.
Vinglete
Etter de to årene med flere mislykkede forsøk, ringte Fuller-Gee igjen en 17. mai etter champagnefrokost med kompisene. De møttes dagen etterpå og har vært sammen siden.
— Stakkars mann, jeg var nok veldig vinglete i de to årene. Det må ha vært grusomt. Jeg var så redd for å miste fokuset mitt, men jeg var jo alltid interessert.
Fuller-Gee sier han prøvde å gi opp flere ganger.
— Men jeg klarte aldri å glemme henne. Det er første gang jeg har visst at det er riktig. Dette var noe jeg var nødt til å finne ut av, ellers kom jeg til å angre resten av livet, forteller skuespilleren, som omtaler Benestad som «morsom, upretensiøs, ærlig og befriende modig».
— All ære til ham for at han holdt ut. Vi har det veldig gøy sammen, sier hun.
- Men du, hvorfor driver du egentlig og legger lommeboka i kjøleskapet?
— Hæ? Nei, fy søren, har han sagt det? Ja, ok, det skjer. Jeg gjør sånn. Jeg er klumsete og vimsete, jeg tenker på noe og så ender andre ting der de ikke skal være.
- Så du er distré, men systematisk og med sterkt fokus? Altså ganske…
— … forvirra?
- … sammensatt?
— Ja, la oss heller si det. Kompleks.
Ingen bridezilla-gen
Det slamres i dører utenfor leiligheten på Lund. Det gås i trapper. Benestad lar seg ikke distrahere. Hun forteller om sitt neste manus, som handler om Norges første kvinnelige spesialjegere. Hun ønsker å fortsette å skrive «dødstøffe kvinneroller», en motvekt til de utallige kvinnelige karakterene som skrives inn i skyggen av mannlige hovedroller. Og 27-åringen trives med å skrive for ungdom, fordi hun opplever dem som et interessant og kritisk publikum.
Og så er den denne vesle begivenheten i sommer da. Bryllupet.
— Hva slags tanker har du om det?
— Jeg har så mange prosjekter og dessuten eksamen som skal skje før det. Det virker som om familien og svigerfamilien er litt mer «oæææh», enn jeg er selv. Det forventes visst at bruden skal være fiksert på alle slags detaljer, så ingen tør ta noen beslutninger. Men det bridezilla -genet har ikke jeg fått. Jeg bare gleder meg til en fest med god mat og feiring av livet og kjærligheten. Det er det jeg tenker: La oss ha en skikkelig fest.
Frps unge lovende
Født på ny i 2012
- Jeg tenkte at nå skal vi sette biblioteket på kartet