- Jeg tenkte at nå skal vi sette biblioteket på kartet

— Jeg har mistet alle notatene til i kveld, sier hun, og slår ut med armene.

Det er bare noen timer til Randi Berge Wandrup skal ha bokbad med Linn Ullmann på biblioteket.

Hun flyr fram og tilbake, opp og ned, det er mye å gjøre. Stoler skal hentes, lyd og lys må på plass. Det forventes mye folk. Ullmann er populær. Berge Wandrup er populær. Dette kan bli et høydepunkt.

Men så er det disse notatene da.

— Jeg er litt distré, jeg er ikke noe ordensmenneske, men som oftest har jeg orden i min uorden. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd.

Drømmejobb

Hun har satt seg ned nå, i bibliotekets møterom. Lysene i taket er skarpe. Utenfor vinduet er det grått.

Berge Wandrup begynte som arrangementsansvarlig på Kristiansand folkebibliotek i januar 2015. En nyopprettet stilling for at man skulle ta den nye paragrafen i bibliotekloven på alvor. Den som sier at biblioteket skal være en arena for offentlig samtale og debatt.

— Hva tenkte du da du startet?

— Jeg tenkte at nå skal vi sette biblioteket på kartet, med forfattertreff, debatter og samtaler. Da jeg så den stillingen tenkte jeg at det var en drømmejobb. Og det er det virkelig, sier hun.

Allerede den første uka gjorde hun seg bemerket. Hun tok debatten om Agder teater inn på biblioteket, med de fleste viktige aktørene til stede. Noen vil hevde at den debatten snudde hele diskusjonen. Den gamle teaterbygningen ble bevart. Det var en pangstart.

Stolt

Det første året hadde biblioteket nærmere hundre arrangementer. Antall besøkende på arrangementer for voksne økte med 147 prosent. Totalt samlet arrangementene over 10.000 mennesker i 2015. Det er i stor grad Berge Wandrups fortjeneste, sier biblioteksjef Anne Kristin Undlien.

— Hun er flink til å lede arrangementene og til å få kontakt med salen, selv når vi har svært mange besøkende. Hun vet hvordan hun vil ha det og har mye kompetanse på dette området. Randi er en sosial person med et stort nettverk. Hun er flink til å se den enkelte, etablere kontakt og komme i dialog, forteller hun.

I tillegg til bokbad med lokale og nasjonale forfattere, samt samfunnsdebatter med en rekke forskjellige temaer, har de såkalte fredagslunsjene vært Berge Wandrups største suksess. De har blant annet bestått av møter med musikere, forfattere, politikere og professorer og har hatt 150 besøkende i gjennomsnitt. — Er du stolt over det du har fått til?

— Ja, det er jeg. Jeg har tatt dette på alvor. Når folk kommer og responsen er god, ja, da blir jeg stolt, sier Berge Wandrup.

Ikke ønsket

Hun trommer fingrene mot bordplaten. Vi har skiftet tema. Berge Wandrup snakker om de ni første månedene av livet sitt. Hun var på et barnehjem i Oslo. Hun het Mariann. Helt til hun ble adoptert og døpt som Randi. Da var det vår. Året var 1968. — Jeg vokste opp med viten om at jeg ikke var ønsket. Jeg vil nok tro at det preger et menneske. I utgangspunktet var jeg ikke velkommen, men så var jeg jo veldig velkommen i den familien som ble min.

Det første året etter adopsjonen bodde hun i Mandal. Deretter Kristiansand.

- Når fikk du vite at du var adoptert?

— Jeg husker faktisk ikke. Det har alltid vært en åpenhet rundt det, sier hun.

— Jeg gikk nok rundt og romantiserte en del. Jeg hadde en forestilling om at min biologiske mor enten var en stor stjerne som ikke kunne ha barn, eller tvert imot, en prostituert. Det var nesten like romantisk. Jeg tenkte bare at det var noe voldsomt.

Det viste seg at sannheten lå et sted midt imellom. Det fant Berge Wandrup ut da hun var 25. Etter hvert fikk hun også litt kontakt med de biologiske foreldrene.— Jeg har ikke hatt noen bitre tanker i det hele tatt, sier hun.

Melankoli

Noen hevder blod er tykkere enn vann. Andre vil si at det er en oppskrytt tese. Berge Wandrup tilhører sistnevnte kategori.

— Når noen sier «du mener din adoptivmor?», så sier jeg «ja, altså min mor». For meg fins det bare én mor og én far, og det er de jeg vokste opp med.

— Du sier at det preger et menneske å være uønsket. Hvordan preget det deg?

— Det lå der litt ubevisst. Jeg har jo aldri vært sint eller noe, men det lå i underbevisstheten at jeg ikke var ønsket til denne verdenen. Det er en melankoli i det.

- Hvordan forholdt vennene dine seg til dette, folk rundt deg?

— Jeg tror noen syntes det var litt spennende. I en alder der man var litt i opposisjon skulle kanskje mange ønske at det var de som var adoptert. En gang mens vi spilte slåball eller noe, var det en som sa «jævla adoptivbarn», det er den eneste gangen jeg har hørt noe sånt. Da flokket alle rundt meg og forsvarte meg. De som er adoptert fra utlandet merker det nok sterkere. Det er jo ingen som kan se at jeg er adoptert, sier Berge Wandrup, som fort utviklet er nært forhold til sin mor.

— Jeg elsket henne så høyt, hun var et utrolig godt menneske. Men av flere grunner gikk det galt. Omstendigheter gjorde at hun slet med alkoholproblemer. Hvis jeg har lært å bli et godt menneske så er det henne jeg har lært det av, jeg fikk mye varme fra henne. Men jeg måtte lære tidlig å bli selvstendig, jeg laget middag, ordnet opp. Og det kunne være vanskelig i offentlige situasjoner når hun ikke var edru. Det var ingen lett tilværelse.

Som 19-åring flyttet hun til Oslo for å studere musikk. Moren døde året etter.

— Det var så vanskelig, for jeg følte at jeg burde vært hjemme og passet på henne. Flere av vennene mine sa «vi har ingen mor som ringer hver dag for å si hvor glad hun er i oss», men det hadde jeg. Jeg følte at det var en slags mening i at jeg ble adoptert bort. Jeg skulle være sammen med henne.

Kulturell

Det kunne vært svulstig å si at Berge Wandrup er kulturell til fingerspissene, men det er et åpenbart faktum. Hun har vært musiker og komponist og dessuten kapellmester for revyer, teater, show og barneoppsetninger. Og hun har skrevet en biografi om Bjørn Eidsvåg.

Jazzdronningen Hilde Hefte sier at venninnen skriver som en musiker. «Ingenting lugger, det flyter, og frasene og fraseringene er som en musiker ville ha spilt dem.»

Allerede som trettenåring elsket hun Mozart. Hun hadde med seg hans symfoni nummer 40 i g-moll på hyttetur. Responsen fra de andre var ikke overveldende.

— Jeg har hørt mye på trist musikk opp gjennom årene. Musikken har vært en venn, en rik del av mitt liv, sier hun.

- Med alle disse talentene, all denne kunnskapen, hvorfor er du ikke utøvende? Musiker eller forfatter?

— Hovedgrunnen er at jeg ikke er disiplinert nok til å øve. Jeg kunne nok dratt det mye lenger hvis jeg hadde hatt den disiplinen. Jeg hadde en pianolærer i Oslo som sa «Du er veldig talentfull, men du må jo øve». Du skal ha sterk disiplin for å være en god utøver. Men terping i timevis, det ligger ikke for meg. Det er en svakhet.

- Synes du det er kjipt? At du ikke har den disiplinen?

— Ja, litt. Men jeg har ikke gitt opp tanken på at jeg skal gjøre noe kreativt. Jeg tror jeg ville blitt trist hvis jeg hadde visst at jeg at jeg aldri mer skulle gjøre det, sier hun. Og understreker at jobben som kapellmester også har gitt henne en erfaring hun har nytte av i forfattersamtaler og som debattleder.

— Som kapellmester er du med på å binde forestillingen sammen. Musikalske innslag skaper naturlige overganger i det som ellers skjer på scenen. Man må ha timing, få det til å flyte. Være på hugget samtidig som du er laidback. De samme egenskapene bør en moderator og bokbader inneha, forklarer hun.

Full fyr

Et av de mange prosjektene Berge Wandrup har jobbet med de siste to årene, er en litteraturfestival i Kristiansand. Den første finner sted i september og har lånt Jens Bjørneboes navn og ånd. For 15 år siden gjorde hun noe lignende som lærer på Steinerskolen. Hun arrangerte en Bjørneboe-dag med teaterforestilling og foredrag. Første år var Cato Schiøtz hovedforedragsholder. Året etter var det Fredrik Wandrup. Et naturlig valg. Wandrup er mannen bak den første biografien om Bjørneboe, «Mannen, myten og kunsten», som ble utgitt i 1984. — På kvelden skulle det være en slags Bjørneboe-middag på Bølgen & Moi og jeg fikk i oppgave å passe på Fredrik, forteller hun.

De ble forelsket. Veldig fort.

- «Full fyr», sier Fredrik?

— Ja, det var det. Vi hadde så mye å snakke om, felles musikkreferanser og litteraturreferanser. Jeg tenkte ikke kjærlighet ved første blikk der og da, men skjønte det etter hvert.

- Felles kulturelle referanser er jo gøy, men det viktigste er at vel at man ser livet sånn cirka på samme måten?

— Jeg tror det henger sammen. Når man ser nokså likt på kultur, så har det ofte sammenheng med syn på andre ting. Gjennom samtalene våre kunne jeg skjønne at vi sto ganske likt politisk også, og når det gjaldt mellommenneskelige forhold. Det viste seg å stemme. Gjennom kunst og kultur ser man mye hvordan et menneske er, tenker jeg.

Mirakel

Fredrik erkjenner at det er Randi som tar de fleste beslutningene i familien. Han forteller blant annet at hun var fast bestemt på at paret skulle bo på Grim, og at hun ble i fyr og flamme da et spesifikt hus på Grimsvollen ble lagt ut for salg.

— Jeg visste at det ikke var noen grunn til at jeg skulle ha noen meninger om å kjøpe huset. Randi kom inn i en budrunde og sluttførte kjøpet mens jeg satt på scenen og bokbadet Ingvar Ambjørnsen i Lillehammer. Da intervjuet var over, hadde jeg fått en tekstmelding: Nå har vi kjøpt hus. Jeg hadde ikke sett det ennå. Jeg stoler fullt ut på Randi i slike avgjørelser, sier ektemannen, som også ofte er involvert i konas arrangementer på biblioteket, både som intervjuer og debattleder.

Og det som tok full fyr i 2002, brenner fremdeles ganske heftig.

— Med Fredrik kjente jeg at jeg landa. Dette er mannen for resten av livet. Jeg tror han også har det sånn, og det skal utrolig mye til for at det ikke blir sånn, sier Berge Wandrup.

Paret har to døtre. Begge ble født etter at hun hadde fylt 40. — Jeg syntes det var et mirakel på jord. Det at jeg er adoptert betydde kanskje en del, for jeg kunne sitte hypnotisert og nyte alle detaljene ved datteren min i evigheter. Og så fikk jeg videreført den biologiske linja, det opplevde jeg også som utrolig sterkt, sier hun. Og forklarer hva slags mor hun ønsker å være.

— Foreldre kan bli utrolig forsiktige, men sånn har ikke vi vært. Vi har prøvd å gi frihet, sammen med trygghet. Jentene har for eksempel vært med på litteraturfestivaler med mye lyd og styr. Vi vil ikke være så rigide, men vi har jo noen klare rammer. Det handler om å finne middelveien, være litt laidback. Være litt jazz…, forklarer hun.

— Det at jeg kanskje ikke hadde verdens enkleste barne- og ungdomstid, i noen år opptok det mine tanker, jeg brukte mye energi på det. Men da jeg fikk barn kom det i bakgrunnen. Jeg fikk helt nytt fokus. Jeg tenkte: Se her, dette er mitt liv. Jeg har mann og barn og dessuten et liv utenfor som er spennende.

Spontan

Berge Wandrup har en spontanitet ved seg som kommer til syne med jevne mellomrom. Det er ikke alltid så lett å sitere henne ordrett. Det går mye i halve setninger og småord. Hun avbryter seg selv, justerer, reparerer det hun har begynt å si.

Hilde Hefte forteller at hun brukte å ta vare på venninnens beskjeder på telefonsvareren fordi alle de halve setningene var så underholdende.

Hefte og Berge Wandrup møttes for øvrig i Kristiansands kulturmiljø på nittitallet, et kulturmiljø som til en viss grad kretset rundt puben Telfords.

— Det var mye liv der. Jeg var med på en del oppsetninger, og så gikk vi gjerne ut etterpå. Mange kunstnere gikk der og jeg hadde det veldig gøy. Jeg lærte mye av folk som kunne mer enn meg og hadde mer erfaring enn meg. Det var en fin tid, men jeg hadde en rastløshet i meg, og jeg spilte veldig mye trist musikk når jeg var for meg selv. Levde meg inn i den melankolske siden. Jeg har fortsatt en melankolsk side som jeg setter stor pris på, sier hun.

Humor

Nå: Gode nyheter. De savnede notatene har kommet til rette. Berge Wandrup kan være litt mindre nervøs før møtet med Linn Ullmann. Hun kommer til å være godt forberedt. Og hun kommer til å spørre om ting som ikke så mange andre har spurt om. Det er litt av det som gjør det spennende. Sannsynligvis kommer hun også til å prøve å snike inn en kvikk replikk eller to. Fordi hun har anlegg for det, ifølge de som kjenner henne, og fordi humor er viktig for 48-åringen.

— Jo mer alvorlige ting er, jo viktigere er det med humor. Humor er bra medisin, og det er en vesentlig del av meg, sier hun.

Det samme kan kanskje sies om temperamentet hennes. I hvert fall i heimen. Og i hvert fall hvis hun taper.

— Jeg er nok en fryktelig dårlig taper. Jeg har lært Fredrik backgammon, og jeg var jo bedre enn ham, naturligvis. Men plutselig så hadde han plukket opp mine triks, og så vant han flate meg flere partier. Jeg ble jo SÅ sint.

- Sint på ordentlig?

— Altså, kvelden var ødelagt. Vi var i Hellas og hadde kjøpte et nytt, stort, fint brett. Jeg skyldte på det nye spillbrettet. «Vi må gå ned i morgen og bytte det..» Er det mulig? Jeg burde jo gratulere Fredrik med seieren. I stedet ble jeg sur. Og det er litt alvor. Jeg kan ha temperament i andre sammenhenger også, ha sterke meninger, men det er vel først og fremst hjemme. Rent biologisk kommer jeg fra Senja, så det kan jo være et nordnorsk lynne, sier hun. Og slår deretter til med et erkesørlandsk understatement.

— Jeg kan nok bli en bedre taper…

Feirer Lønn

Selv om Berge Wandrup har fått til mye på biblioteket, er hun på ingen måte tilfreds. Det kommer mer. Hun vil utvikle kveldsarrangementene. Trekke flere folk. Dessuten vil hun gjøre litteraturfestivalen til noe stort. Og:

— Jeg har fra første dag som arrangementsansvarlig tenkt at vi må feire byens egen store forfatter, Øystein Lønns 80-årsdag, sier hun.

Det skjer allerede mandag 9. mai. Forfatterne Kjartan Fløgstad og Hans Herbjørnsrud skal samtale med Lønn. Og Egil Kapstad skal spille.

— Lønn har siden han debuterte for femti år siden vært forfatternes forfatter. Etter hvert er han også blitt lesernes forfatter. Han er en av våre aller fremste, og hans fortjener all heder han kan få, sier hun.

- Hvis du fikk booke hvem som helst til biblioteket, hvem ville du valgt?

Hun må tenke. Lenge.

— Jerry Seinfeld.

- Fordi?

— Han er verdens morsomste mann.

Tredoblet besøk på bibliotekets arrangementer

Nå skal kunsthallen og biblioteket jobbe tettere sammen

Litteraturhus og bibliotek - er det noen forskjeller?

Starter Bjørneboe-dager i Kristiansand