"Det er senhøstes kveld. Her er mållande mørkt; her er doggande stilt etter mange døgns storm.
Jeg har siddet her ydderst på bryggen en stund,
og snakket med meg selv, om noe som er hendt,
men som ingen vet noen ting om."
Det er Vilhelm Krag (1871-1933) som forteller. Alene på brygga i Havbukta i Ny-Hellesund. Han tenker over livet; på alt som gikk galt; på kona som flyttet, på de mange bøkene han skrev som ingen syntes om, på de uendelige pengesorgene og den skrantende helsa.
Ivar Bøksle har satt melodi til det såre diktet Jernnatten. I moll , selvfølgelig, for det er så mye vemod hos Krag, konstaterer Bøksle. Det tok ham ti år å lage den vakre melodien, som nesten ingen har hørt, men som nå er foreviget på den nye plata Ivar Bøksle gir ut sammen med datteren Helene, Sanger fra vår ø .
På brygga i Jernnatten sitter Krag og drømmer om sin have den gang det var vår med blomstereng og en skog av sjasmin.
«Men jeg spadde ikke dypt nok og passet ikke på. Derfor ble det ikke stort. Det ble ugress mest. Og i natt kommer frost ut av jern. Og snart stunder vinteren til,» slår den aldrende Krag fast; mannen som innstiftet Sørlandet og som skapte landsdelens viseskatt. Og som ikke bare skrev muntert om skjelvekrøller bakom ørane.
Det er denne skatten Ivar (68) og Helene Bøksle (35) har bestemt seg for å ta vare på med å utgi sin aller første plate sammen. Utgivelsen markeres med konsert i Buen i Mandal 6. mai. Det er i Mandal de to hører til, hvor Helene vokste opp, først fem år i byen og resten i Harkmark hvor faren fra Kristiansand fortsatt bor; ikke langt fra Vilhelm Krags paradis i Ny-Hellesund.
— Krags viser har en sårhet som vi også kan kjenne i dag.
Helene Bøksle
Det er Ivar Bøksle som skal ha æren for at Krags sørlandsskildringer ikke har gått i glemmeboka. I mange tiår har han satt melodier til Krags dikt. Han har spilt inn fem plater, flere av dem sammen med det som en gang het Kristiansand kammerorkester (nå Kristiansand symfoniorkester), og med sin bror, operasanger Eivind. Men den viseboka Ivar en gang utga på Aschehoug er umulig å få tak på.
— Jeg hørte de hadde kjørt den på søpla! sier han lattermild.
Helene måtte på et antikvariat for å få tak i viseboka til faren da de skulle lage plata, og han så seg nødt til å skrive ned alt på nytt. Før Ivar Bøksle ga seg i kast med Krag, hadde Johan Halvorsen laget melodier til 13 av Krags sørlandstekster, Bøksle laget 30-40 til — og enda er det mange Krag-dikt som ikke er tonesatt, forteller han. Krag er blant de norske forfatterne som har fått flest av sine dikt tonesatt. Hele hundre komponister har opp gjennom årene siden Krags debut i 1890 skrevet 300 melodier til diktene hans, blant andre selveste Edvard Grieg, forteller Gunvald Opstad. Han utga biografien om Vilhelm Krag, Fandango! i forbindelse med sørlandsjubileet i 2002. > - Jeg har hørt deler av plata, og det er helt nydelig.
Annbjørg Lien, folkemusiker
Helene Bøksle er vokst opp med farens melodier til Krags dikt. Hun kjenner utenat alle grepene og fraseringene hans på trekkspillet og hvordan han fortolker hvert eneste ord i strofene. Siden hun var bitteliten har hun sittet under pianoet når han har spilt og latt seg fylle med farens musikk. Men hun har selv aldri sunget den. Før nå.
For en dag kom Ivar med en Rimi-bærepose som han slengte på bordet og sa: «Her er arven din.«— Og hva gjør du da? Plasserer den i sarkofag eller i en perm? Da lever det jo ikke mer. Planen min var å la det ligge noen år og så ta et dypdykk, forteller Helene.
Men det aksepterte ikke pianisten og arrangøren hennes gjennom ti år, Tove Kragset, som nærmest tvang henne til å se på innholdet i posen.
Enda et spark fikk Helene, fra nok en kvinne. Det skjedde da Helene sto plassert foran en seilskutemast på Tall Ships Races i 2015 og for første gang framførte farens melodier mens regnet silte og faren holdt paraplyen beskyttende over Bjørn Ole Rasch som trakterte trøorgel. I bakgrunnen sto folkemusiker og felespiller Annbjørg Lien og hørte på.
— Etterpå sa hun til meg: «Dette får du ikke lov til å la fare! Du må ta tak i arven din. Dette må du få dokumentert, og det må skje nå!» Hun var streng og sa at jeg måtte gjøre det på min måte. «Dette er deres folkemusikk, som dere har ansvar for å ta vare på», sa Annbjørg, forteller Helene.
Helene innser at det er for lett å ty til irske og svenske viser når folk samles til allsang, og hun synes det er trist hvis de eneste «sørlandsvisene» folk synger er dem om Gorine og om Tomana, som har bein som en engelsk setter.— Sørlandsviser er så mye mer enn det. Krags viser har en sårhet som vi også kan kjenne i dag. Mennesker gjør fortsatt mange rare og vanskelige valg og trenger å sette seg på brygga eller trammen og tenke gjennom ting, sier hun.
Helene unnskylder seg med at hun ikke har følt seg moden nok tidligere til å ta ansvar for sørlandsvisene, og at hun har holdt på med egen musikk, turneer, plateutgivelser, har sunget filmmusikk til Birkebeinerne , deltatt i Grand Prix og musikkonkurransen Stjernekamp på NRK.
Men så tok hun en titt nedi posen på arven fra pappa. Det førte til at de to i fjor arrangerte sin første sørlandskonsert sammen på Kilden, der de fremførte musikken som nå er blitt plate.— Idet du tar applausen er tonene fløyet ut i universet. De er riktignok i publikums hoder og hjerter en stund, men drømmen var å få foredlet og dokumentert stoffet for fremtiden så flere kan høre visene, sier Helene.
Dermed ble det plate.
Annbjørg Lien, folkemusiker
Hjelp til innspillingen fikk Ivar og Helene fra nettopp Annbjørg Lien og mannen hennes Bjørn Ole Rasch i deres Kongshavn Studios. Platen er utgitt på Helenes private plateforlag Lanterna , som betyr lys/fyrlykt.
Folkemusiker Annbjørg Lien roser far og datter for å ha gitt ut plata.
— Jeg har oppfordret dem til å gi ut akkurat den plata, og å gjøre det tidsnok. Det er viktig for Sørlandet at de får dette materialet fram. Jeg har hørt deler av plata, og det er helt nydelig, sier Lien.
Det er viktig for Sørlandet at de får dette materialet fram.
Hun roser de to for å trosse presset fra dagens spilleregime i NRK og tørre å lage en plate som risikerer ikke å bli spilt på radio. Hun kaller spillelistene til NRK for en katastrofe.— Det sitter et utvalg i Trondheim og bestemmer hvilke låter som skal settes på ei liste som skal spilles hele dagen. Der slipper ikke lokalmusikken til lenger, og de lokale distriktskontorene har ikke lenger anledning til å spille lokal musikk selv om de kunne hatt lyst, beklager Lien.
Derfor roser hun Helene og Ivar Bøksle for å trosse kommersielle hensyn.
— Her gjør de noe som har en større mening enn bare å gi ut ei plate. Her statuerer de et eksempel på å gå motstrøms, sier hun.
Sju av sangene på plata har Vilhelm Krags tekster. To sanger er nyskapte, og to andre har tekster av folk fra andre landsdeler, en av en gammel bergensskipper, Zakarias Bryn, og en av drammenseren Jens Gundersen, som hadde hytte på Hille i Mandal. Sistnevnte skapte ironisk nok en av de mest kjente og vemodigste sørlandsvisene, På trammen , om «Når kvelden kommer sigandes og allting er så trist, syns jeg det er berikandes og koselig og gildt, å sitte litt på trammen den lange sommernatt, og nippe til den drammen som jeg ikke skulle tatt.» Den første norske protestvisa, kalte visesanger Alf Cranner denne sangen fra 1948 som handler om den meningsløse slaktingen av unge gutter under krigen:«For kanskje går ei kule fra en skyttergrav et sted». «For pokker og for svingende, det er da som besatt, med menneskenes dumhet, og hatefulle vei. Jeg ser min flaskes tomhet og går og legger meg,» heter det hos Gundersen.
Det er mange flasker, dråber og fimfomfei i sørlandsvisene, ikke minst hos Vilhelm Krag, som på slutten av sitt liv ble skjoldete og plommelilla i ansiktet og døde av nyresvikt 61 år gammel. Da han døde i 1933 lå det tomflasker igjen etter ham over alt, stukket inn bak hyller og bortgjemt på do. Unger ble skremt av sjanglingen hans, har de som voksne fortalt til Gunvald Opstad.Han har lest alt som er skrevet om og av Krag i Nasjonalbiblioteket og andre arkiver, og tegner et nært og inngående bilde av livskampen til denne triste, sinte, ensomme og desillusjonerte sørlendingen med foreldre fra Trøndelag.
— Vilhelm Krag hadde et tragisk liv. Jeg tror han var ulykkelig i store deler av sitt liv. Han klaget på helsa og fikk ikke den anerkjennelsen han mente han hadde fortjent. Han skrev muntre viser, men livet hans var fylt av pengesorger, skilsmisse og sykdom. Han var en selvpålagt aristokrat, selv om han var fattig som en lus, men følte seg som en stor mann likevel, sier Opstad.
Gunvald Opstad
Selv om Opstad mener at Vilhelm Krag fortjener en svær biografi på 500 sider, vil han ikke beskrive ham som noen stor forfatter.
Vilhelm Krag hadde et tragisk liv.
— Han var aldri anerkjent som noen stor forfatter, egentlig, og mange av bøkene hans er nokså grunne. Jeg kan ikke peke på noe enkeltverk av Krag som har samme nasjonale posisjon som Gabriel Scotts Kilden , for eksempel, sier Opstad. Han forteller at Krag totalt ga ut 43 bøker med dikt, skuespill, fortellinger og romaner.Det var debutdiktet Fandango, som Krag laget som 18-åring i 1890, som umiddelbart ga ham stjernestatus. Ingen ting av det han laget etterpå ble like vellykket, og mye av grunnen til den lunkne mottakelsen mange av bøkene hans fikk senere kan springe ut av en skuffelse hos kritikerne over at Krag ikke maktet å følge opp suksessen fra Fandango , skriver Opstad i biografien.
Fandango utløste en slags eksplosjon i Norge. Litteraturen hadde i tiår vært tynget av en dyster naturalisme som skildret nød og elendighet. 18 år gamle Krag brøt tvert med dette, og skildret trippende dansedamer, følelser og stemninger:
"Inn skal de danse på spede små føtter,
til dempet musikk
fra fjerne gitarer.
Surrende, kurrende, kjælende toner,
smilende, hvilende, hviskende toner,
sanselig søde:
Fandango!"
«Diktet er starten på den korte og hektiske perioden som kalles nyromantikk i vår litteraturhistorie, og den lange, svermeriske sørlendingen blir for en stakket stund den mest tiljublede dikter på parnasset,» skriver Opstad. Men det varte altså ikke.
Siden ble Vilhelm Krag bokanmelder, journalist, korrespondent fra København, teatersjef på Nationaltheatret i fire år, og deretter hovedkonsulent for skjønnlitteratur hos Aschehoug forlag i 22 år — der han vurderte til sammen 2500 manuskripter. Mange av dem slaktet, ironiserte over og latterliggjorde han i sine interne anbefalinger til forlagssjefene, særlig hvis de var skrevet av kvinner. Og handlet tekstene om erotikk, eller enda verre, homoseksualitet, ble de umiddelbart forkastet.
Krag hadde et strevsomt og konfliktfylt ekteskap med den vakre og bortskjemte datteren til forfatter Alexander Kielland, Baby (Beate), som han fikk fire barn med. Ekteparet levde atskilt i lange perioder, inntil Baby en dag i 1916 pakket snippesken, tok med seg to av ungene og flyttet til Lillehammer for godt. Hva som var foranledningen vet ingen, for barna deres har brent alle brevene de skrev til hverandre. Resten av Krags liv trakk forlaget 300 kroner måneden av lønna hans til understøttelse av ekskona, og Krag levde i usselhet med fisk 28 dager i måneden, tidvis uten penger til et frimerke en gang.
Opstad mener Krags fortjeneste og storhet ligger i det at han skapte et nytt, norsk ord: Sørlandet. Han «skapte» Sørlandet ved å lansere navnet i en artikkel i Morgenbladet i 1902. Siden slåss han iherdig for Sørlandets sak, for museum, for restaurering av den forfalne Festningen, blant annet, og han fikk gjennomslag for at den nye jernbanestrekningen likevel ikke skulle hete Vestlandsbanen, men Sørlandsbanen.— Men det er ikke mye av det han har skrevet som er blitt stående, utenom Fandango, de vakre sørlandsvisene, selvfølgelig, en skilsmisseroman og erindringsboken Min barndoms have. Øen er et praktfullt dikt som Krag skrev som takk til vennene sine for at de kjøpte Havbukta i Ny-Hellesund til ham i 1917, forteller Opstad.
Dette ble Krags sommerparadis til han ble båret ut i kiste i 1933, men han bodde i alle år fast i Oslo.«Sørlanderiet» som vokste fram i Krags kjølvann fra 1960-årene, vil Opstad ikke gi Krag ansvar for.
— Det var en skjønnmaling av alt det bakstreverske ved landsdelen. Men nå er sørlanderiet borte, og det er kanskje på tide å konsentrere seg om den ekte sørlandspoeten Vilhelm Krag igjen. Det er strålende at Ivar og Helene Bøksle gir ut denne platen; særlig i vår tid hvor mediene er så besatt av det samtidige og nåtidige, sier Opstad.
På plata synger Helene nakent, nesten uten akkompagnement. Dette er nytt for henne, som er vant til å ha kraftig instrumentlyd som et sikkerhetsnett. Her er det ikke et poeng å vise hvor høyt hun kan presse stemmen, men å fortolke ord. Da blir nyansene og særlig pausene viktige.— Vi ville lage en plate der selve teksten står fram, for det er ikke sånn lenger i vår tid, der man lager «låter». I viser er det teksten som er viktigst; det er ingen diskusjon om det. Og da må en skrelle bort alle unødvendige instrumenter og la stemmen stå som en stråle i rommet, sier Ivar Bøksle.
Han er glad for at datteren har modnes som formidler.
— Før hadde Helene en tendens til å sluke ord og tekst. Tonene var viktigst for henne. Nå har hun fått en større palett, tør å ta tingene mye lenger ned i tonehøyde og skal ikke lenger vise verden hvor flink hun er til å synge, sier faren.For Helene er det hele litt nifst, å våge å stå der alene med naken stemme og formidle selve barndommens minner. Hennes mest private. Farens og hennes.
Hun sier med sin mormor: «En vakker melodi er som en fruktkniv i hjertet; det gjør vondt, men du dør ikke av det.» Dette sier hun spesielt om den aller siste sangen på plata, der koret Gaasehud deltar. Sangen fra vår ø har tekst som Helene har skrevet selv sammen med mannen sin Espen Tjersland, som også er sørlending, fra Flekkefjord. I diktet tar de opp arven fra Krag. Den andre nyskrevne teksten, Ved havet , er av Cecilie Larsen, som også er fra Flekkefjord. Begge melodiene, og alle arrangementene er laget av Helenes sparringspartner gjennom ti år, Tove Kragset.
— Vi ville ta med tekster som ikke er Krags, tekster som peker framover, forklarer Helene.
Når folk spør henne hvilken øy hun sikter til i Sangen om vår ø , svarer hun oppveksten, historien, identiteten, landsdelen, salt, hav og eventyr. Og er det en som har betydd mye for nettopp sørlendingers og Helenes egen identitet, er det salige Vilhelm Krag.En gang Ivar Bøksle var på nachspiel med finske Arja Saijonmaa og hadde framført Krags Mortens klage for de triste tidene , utbrøt hun: «Vad ni har stulit från Evert Taube!». Men da han fortalte at visen var skrevet i 1918, før Evert Taube laget sine viser, svarte hun: «Vad Evert har stulit!»
— Jo, sørlandsvisene til Vilhelm Krag er vakre, ingen tvil om det, og han fortjener sin plass i norsk visetradisjon, slår biografen hans, Gunvald Opstad fast.
Kragprisen til Bøksle og Bøksle