— Den følelsen av frihet, en revolusjon i livet mitt - til det gode - den var enormt sterk. Jeg følte jeg kunne flytte fjell. Det var helt overveldende å "komme ut". Jeg har alltid siden vært overbevist om at det er sånn jeg er. Det rare er at det tok så lang tid å finne ut av det, men sånn var min verden, sier Emil Otto Syvertsen når vi møter ham hjemme i leiligheten i Kristiansand.
Han kjente en tiltrekning mot menn på 70-tallet, en tid da homofili ikke engang var lovlig i Norge.
— Jeg vokste opp i et kristent miljø der ordene "homo", "homoseksuell" og "homofil" ikke eksisterte. Det var liksom ikke en tanke det gikk an å tenke, for den fantes ikke, sier han.
Men han skulle bli over 35 år før den dramatiske omveltningen kom på 80-tallet. Han var gift og hadde blitt far til to barn, da han virkelig falt for en mann.
— Det begynte å krølle seg inni meg, for jeg kjente en sterk dragning mot menn. Så kom en ekteskapelig krise. Jeg hadde en sterk forelskelse å flyte på etterpå, for å si det sånn, og det gjorde det både lett og vanskelig. Etter at jeg opplevde det å være sammen med en mann, så kunne ikke jeg gå tilbake og si: "Det skal jeg aldri mer gjøre." Det ble et brått og dramatisk skifte i livet.
Før var det forbudt. Hva har skjedd?
Risikosport
— Jeg kjenner folk som kom ut på 70-tallet. Det var en risikosport å "komme ut" da. Hvis man ville møte andre homofile, fikk man noen underlige oppskrifter: Man måtte ringe et hemmelig telefonnummer, så fikk man beskjed om å gå av på et busstopp, så måtte man gå to busstopp tilbake, slik at ingen skulle mistenke noe. Det var et spetakkel. Det var et hemmelig samlingssted på Majorstua. Og et vågestykke for dem som gikk dit. Man risikerte å bli slått ned av Frognergjengen, som opererte med stokker. Jeg har snakket med folk som har opplevd det, men jeg har ikke opplevd det selv.
Selv erfarte han at menneskene rundt ham aksepterte at han var homofil.
— På arbeidsplassen min, som var Katedralskolen, ble det aldri gjort noen sensasjon ut av at jeg var homofil. Da jeg hadde mannlig samboer fikk jeg bare hyggelige bemerkninger fra naboer og andre. Det var egentlig aldri så veldig vanskelig. Det verste var at jeg i en periode skapte trøbbel for mine aller nærmeste. Det har jeg bedt om tilgivelse for. Og det har jeg fått.
Tatt vare på i kirken
I dag føler han seg veldig privilegert, sier han.
— Jeg har fått tre skjønne barnebarn og er god venn med henne jeg var gift med. Jeg lever et helt normalt liv, jeg går ikke rundt og tenker «jeg er homo» sånn i hverdagen min. Jeg har opplevd Kristiansand som forbausende tolerant i forhold til det jeg hadde trodd. Jeg hadde fryktet mer enn jeg hadde behøvd.
— Hva var du redd for?
— For å bli hengt ut. For å bli "homolæreren" på Katta. Seinere ble jeg veldig åpen om det, men jeg hadde en viss reservasjon også da jeg jobbet i Fædrelandsvennen. Å være "homojournalisten", det var et stempel jeg ikke ville ha. I dag får jeg bare positive reaksjoner. Jeg har vært engasjert i Domkirken menighet, satt i menighetsrådet noen år, er med i frivillig arbeid, og det er helt fantastisk hvordan vi blir tatt vare på der. Og jeg sier vi , for det er flere enn meg som er i den fila jeg er i.
Store endringer
Emil Otto forteller om et samfunn som har forandret seg siden 70- og 80-tallet.
— Det homofile miljøet i Kristiansand er blitt mye større, med mange flere unge mennesker. Tendensen ved at unge homofile jenter og gutter flytter til Oslo, har snudd litt. Flere opplever at Oslo ikke er himmelen det heller, så kommer de tilbake til Kristiansand, og ser at det går godt an å leve her. Men to unge gutter kan fremdeles ikke stå på Markens og kline en lørdagskveld, uten å risikere noe. Der er vi ikke, og det burde vi hvis vi skal snakke om fullstendig frigjøring for homofile. Hetero par står jo og kliner på Markens. Og hvis de kan, så burde homopar også kunne. Det er ikke noe mål for meg, men du skjønner poenget?
Han ser en stor endring de siste tiårene.
— I dag kan unge mennesker kalle seg bi, skeiv, metroseksuell, alt det der. De har en helt annen mulighet til å prøve seg fram, og de kan være åpne om det. Tidligere var det homoseksuelle mer skambelagt for mange, og det var få arenaer hvor man kunne møte likesinnede. Nå har man nettsteder som Gaysir, for vennskap og kjærlighet. Det har endret hele måten å leve på for mange homofile.