— Jøss, for en kropp, tenkte jeg. Hun hadde bare på seg en trang t-skjorte, selv om det var vinter. Jeg ble fryktelig nysgjerrig, sier Inger Lise Hansen og titter bort på Anna Charlotte "Lotte" Larsen i stolen ved siden av.

De snakker om sitt første møte, som var i Kristiansand i 1997. Nå bor de i Vågsbygd, er gift, har to barn, stasjonsvogn og lever et tilsynelatende normalt liv. Rundt dem leker barna, Eirik (4 1/2 år) og Live (11 mnd.)

— Det var en lang prosess å velge å få barn, for man er usikker på hva som er best for barna, og om man burde få barn i det hele tatt. Vi spurte et homsepar om de ville være fedre, fikk nei, og tenkte at vi måtte gjøre det selv, sier Inger Lise, som er redaksjonssjef i NRK Sørlandet.

To mammaer, ingen pappa

Lesbiske mødre har, på linje med andre kvinner, mulighet til å få hjelp av en fertilitetsklinikk i Norge. Men ventetiden er lang, og paret valgte å dra til Danmark for å la seg befrukte av en sæddonor. Livet som homofil har for mange nærmet seg en «normalitet», flere lever et familieliv som tidligere stort sett var forbeholdt heterofile, forteller de.

De må stadig forklare andre at det er to mammaer i familien, og ingen pappa.

— Vi er ganske normale, dette er naturlig for oss, og jeg tenker ikke over at jeg har en jentekjæreste. Men da vi flyttet fra Oslo til Kristiansand, møtte vi nye naboer og ny barnehage, og vi måtte hele tiden si: "Her er Eirik og Live, de har to mammaer". Åpenhet er veldig viktig, sier Inger Lise.

skeiv_kjærlighet_egne-3.jpg Foto: Privat

— Av alle valgene jeg har tatt i mitt liv, er dette det tøffeste jeg har tatt. Skulle vi ha barn? Jeg måtte velge det som var riktig, og det er veldig, veldig fint å være mamma, sier Lotte, som har båret fram begge barna.

Traktorlesber på 90-tallet

Paret startet en egen Facebook-gruppe for homofile med barn. Først i Oslo, og nå på Sørlandet. Først var de bare tre voksne der, men nå er de 24 som har faste treff én gang i måneden.

— Det er for barna, slik at de kan se at det finnes andre som lever i familie med to foreldre av samme kjønn. Og så er det fint for foreldrene også, sier Lotte.

— Hva tenker dere om endringen som har vært siden 70-tallet?

— Det har vært en ekstrem utvikling. Homomiljøet var mye mer lukket før. Om du er homo, bi eller hetero nå, så bryr ikke folk seg så mye lenger. Folks kleskode er også endret. Gikk man inn på et lesbested på slutten av 90-tallet, var det skjorter med tobakk i, alle tegnene du forbinder med ekte traktorlesber. På 2000-tallet ble det helt annerledes - man måtte ikke se sånn eller sånn ut som homofil. Det er et bilde på at utviklingen har gått veldig fort, at man kan være som man vil i dag, sier Inger Lise.

I 78 av verdens land er homofili fortsatt straffbart – i syv land straffes homofili med døden. Det kan snart bli åtte: Uganda ønsker å innføre dødsstraff.

skeiv_kjærlighet_egne-2.jpg Foto: Privat

— De gruppene som er mest under press i Norge, er homofile innvandrere. Står du da med seksuell legning som ikke er akseptert i egen kultur eller religion, så blir det fryktelig vanskelig å leve. Mange unge, norske homofile lever på skjult adresse, for de er livredde for æreskulturen, mer enn vi norske noen gang kan forstå. Det er viktig å diskutere det, og samtidig ha en nulltoleranse for det, sier Lotte.

Flere forbilder nå

Selv var Lotte 19 år da hun fant sin første jentekjæreste i militæret.

— Da handlet det om å tørre å se seg selv i speilet, og si at jeg var homo og ikke tenke at verden ville rase sammen, sier hun, og forteller om mye støtte fra familien.

— Unge i dag har mange flere homofile forbilder, som håndballspillere, fotballspillere, musikere, kjendiser, folk du kan se opp til. Det tok tid før man fikk det, sier Inger Lise.

Paret gikk nylig en tur i Markens, hånd i hånd. Da var det noen som glodde. Andre som snudde seg etter dem.

— Om folk snur seg etter oss på gata om vi kliner eller leier, så er det bare sunt, sånn at folk blir vant til å se oss, sier Lotte.

De forteller at mye er bra på Sørlandet. Og spesielt skryter de av Vågsbygd kirke.

— I kirken har de "Supertorsdag" annenhver torsdag, hvor alle er velkommen med barn, det er mat og andakt, sang og kor. Der har vi vært med flere ganger. Det å bli ønsket velkommen på lik linje som alle andre, er veldig bra, sier Inger Lise.

Selv om homokampen har kommet langt i Norge, mener de det fremdeles er ting å kjempe for.

— Det er langt flere homofile som har rusproblemer, som sliter med depresjon, og selvmordstatistikk blant homofile er langt høyere. Vi er fremdeles ikke et bredt nok, mangfoldig samfunn. Men det er mye bedre i dag enn det var, sier Lotte.