Fra forfall til kystperle

Det er tirsdag kveld. Folk hopper i land fra skyssbåten. Danske Klaus Olesen står ved roret, slik han har gjort i bortimot 15 år. Vinden rusket lett i håret på turen over sundet til Bragdøya. Den korte overfarten er som en renselse der en legger bylivet bak seg, og kroppen går inn i en roligere modus. Det er medlemskveld på øya; tid for samvær, vaffelspising og småfiksing.I varmende kveldssol rusler noen mot den fredfulle, indre delen av øya, andre begir seg til ymse gjøremål, til vevloftet, kjøkkenet eller snekkervirksomhet. En gjeng mannfolk drar på svære pakker med isolasjon. De skal gjøre småbåtbua brukbar for kaldere tider.

På 30 år er den 925 mål store Bragdøya forvandlet fra et sted i forfall til Kristiansands perle og flotteste friareal. Forvandlet fra et sted kristiansandere tøffet forbi, til å bli et yndet sted for å holde brylluper, konserter, rehabilitering og leirvirksomhet.

De gamle saltebuene for makrell var forlengst forlatt, herpet av vær og vind. Jordene var grodd ned og gårdsbruket fraflyttet. Etter at kommunen hadde kjøpt øya for 1,8 millioner kroner i 1969, satte forfallet inn for alvor.

Men på 1980-tallet begynte interessen for miljø, friluft og bevaring så smått å våkne.

Vågsbygd var i ferd med å bli tett befolket, og vellet så seg om etter arealer som befolkningen kunne boltre seg på. Jan Rosenlund hadde allerede fast tilholdssted for sin rogruppe Pider Ro i sundet mellom Bragdøya og Langøya. Christianssands Byselskab engasjerte seg for bevaring av byens første lystgård, et minne etter by— og rådstueskriver Henrik Arnold Thaulow som kjøpte øya i 1768. Og Agder kystlag ønsket å starte virksomhet i Kristiansand.

Til sammen ble dette starten på gjenopplivingen av Bragdøya. I 1985 ba formannskapet det kommunale parkvesenet om å opparbeide Bragdøya som friområde. Året etter ble Bragdøya kystlag stiftet. Det skulle bli redskapet for utvikling av øya.

— Vi var fem stykker på stiftelsesmøtet, Kjell Berge og jeg fra Agder kystlag, Jo van der Eynden fra fylkeskonservatoren, Bjørn Kasin og Beryl Simonsen fra Vågsbygd. Vi kjørte høyt ut og sa vi skulle redde saltebuene og lage dem til kystkultursenter. Kun det, forteller Tom Andresen.I dag, 30 år etter, slår han fornøyd fast at de klarte det de satte seg fore. Også kommunens folk er storfornøyde.

— Jeg vet ikke hvordan Bragdøya hadde sett ut uten innsatsen fra Kystlaget, sier Annelise Hornang, seniorrådgiver for kulturdirektøren.

— Dette har vært et av de mest ambisiøse og mangfoldige kulturprosjektene i byen. I kommunen bruker vi samarbeidet med Bragdøya kystlag som det beste eksemplet på samarbeid mellom kommunen og frivillige. Vi har laget et nytt ord for det også, Offentlig-frivillig-samarbeid, OFS, ler Hornang.

Hun slår fast at det er Kystlaget som har drevet fram utviklingen på Bragdøya, gjennom å fremme søknader om økonomisk støtte og ved å legge ned et ukjent antall timer med dugnadsarbeid; etter hvert også som lønnet arbeid. I dag har Kystlaget 662 medlemmer og åtte ansatte i til sammen ca. fem årsverk, med skysskar, båtbygger og lærling i fulle stillinger og daglig leder i 80 prosent.

Annelise Hornang, seniorrådgiver hos kulturdirektøren

— Det de gjør er helt fabelaktig. Det spesielle med Bragdøya kystlag er at de driver frivillig arbeid ikke bare for seg selv, men for allmennheten. Vi støtter dem fordi de gjør en jobb som er viktig for byens befolkning, slår Hornang fast, og legger til at Kystlagets folk både er stabile og lette å samarbeide med.

— Dette er nesten som et columbi egg, vi får resultater på Bragdøya som mange drar nytte av, og mange mennesker blir sysselsatt og får brukt sine ressurser til å skape ting. Dette er en verdiskaping som er veldig stor, slår Hornang fast.

Av et årsbudsjett på ca. fem millioner kroner får Bragdøya kystlag 1.075.000 fra kommunen og 610.000 kroner fra Vest-Agder fylke.

— Når en tenker hva de får i tilskudd, er det ikke mye fordelt på alle tjenestene de gjør. Dette er ikke den største potten på kulturbudsjettet vårt. Det er viktig å støtte Kystlaget fordi vi får så mye igjen, både kystkultur og tilgjengelighet for barn og unge, for nye landsmenn og andre. Folk som ikke har egen båt kan komme seg ut ved hjelp av skysstjenesten de har. Kystlaget utfører også fast transport med badebåt hele sommeren etter avtale med oss, sier Hornang.

Så omfattende er samarbeidet mellom kommunen og Kystlaget blitt at det er laget en utviklingsplan med eget styre for videreutvikling av øya.

Annelise Hornang

Det store prosjektet framover er å restaurere den gamle låven på gården inne ved Thaulows hus og Gerrards villa, som Kystlagets folk tidligere har restaurert på dugnad.

• Dette er nesten som et columbi egg, vi får resultater på Bragdøya som mange drar nytte av.

— Vi toget opp dit med hodelykter en vinter og malte veggene i villaen. Det ble så fint, og vi hadde det så gøy, sier Ingeborg Andersen, som har vært med i Kystlaget siden tidlig på 1990-tallet.Hun begynte da hun ble skilt og trengte et sosialt miljø de helgene hun ikke hadde ungene. Siden har hun både sittet i styret og vært en av drivkreftene i kjøkkentjenesten/husgruppa, i Grønningengruppa og den forholdsvis nystartede trakteringsgruppa som lager mat, serverer og er vertskap ved utleie av Saltebua til større arrangementer. De drifter rett og slett selskap mot betaling, kutter salat og koker pasta, dekker bord og smiler.

— Du skulle sett oss når vi står på brygga med brett med glass og ønsker gjestene velkommen, ler hun. Her forleden var de fire som forberedte maten og ti i serveringen om kvelden. For ikke å forglemme oppvask og rydding, den kjedeligste jobben.

— Den innsatsen medlemmene gjør for laget er betydelig, sier dagens styreleder på tredje året, pensjonist Tore Berntsen.I fjor innkasserte Kystlaget 190.000 kroner fra 12 arrangementer med servering og 580.000 kroner fra utleie av Saltebua, Villaen, hytteleiren på Bragdøya, Dokkestua på Stokken, Jordbærbua på Dvergsøya og Grønningen fyr. Kommunen har overlatt all utleie på friområdene til Kystlaget, som har vertskap til stede hele sommeren på Grønningen og Bragdøya. På Grønningen alene, som eies av Kystverket, var det 800 overnattinger i fjor.

Tore Berntsen, leder av Bragdøya Kystlag

— Vi er det største kystlaget i Norge, med flest medlemmer. Årsaken er nok at vi har et fast tilholdssted; det er det ikke alle som har, sier Berntsen. I sju år på 1990-tallet var han leder for det nasjonale Forbundet Kysten, som er foreningen for alle norske kystlag.

Hvor mange titusener som har vært på Bragdøya siden restaureringen startet, fins det ikke tall på. Men på hver av de årlige julemessene og blueskveldene kommer 1000-1500 mennesker, og alt organiseres av de frivillige i Kystlaget. Ingen vet heller hvor mye penger som er investert i bygg, anlegg, skog og jordrydding.

— Jeg tipper 50 millioner kroner, sier Tom Andresen.

• Vi er det største kystlaget i Norge, med flest medlemmer.

Han gir tidligere daglig leder Audun Vea det meste av æren for dagens tilstand på øya.— Han er en helt i denne sammenhengen. I 12 år ledet han arbeidstreningsgrupper med til sammen 400 mennesker som drenerte og åpnet jordene, la ut strøm og kloakk og satte i stand bygninger, sier Andresen, og forteller blant annet om grupper av chilenere som tilbød seg å bidra da de kom til Norge rundt 1989. — De kledde hele verkstedbygningen og slippen og gjorde en fantastisk innsats, sier Andresen.

Vea fikk sin lønn fra offentlige midler, kommunen betalte materialene, og folk på arbeidstrening utførte arbeidet. Slik har det fortsatt, med arbeidsgrupper i regi av både Nav og rusomsorgen som bruker øya som sted for rehabilitering. I sundet mellom Bragdøya og Langøya holder private «Barnas øy» til i samarbeid med Kystlaget, som en slags SFO i sommerferien. Det er slikt kommunens Annelise Hornang kaller «columbi egg». Til NAs store leir for anonyme narkomane senere i sommer kommer rundt tusen mennesker, og frivillige fra Kystlaget står for tilrettelegging og kafédrift.Etter avtale med kommunen har Kystlaget også helårlig skysstjeneste for unger fra barnehager og skoler som bruker Bragdøya som boltreområde. Laget har også reist fem enkle hytter som ungene, og privatpersoner, kan bruke til overnatting under primitive forhold.

Men navnet Bragdøya er det ingen som kan forklare, og vi ender opp hos lokalhistoriker Normann Liene, som gir oss dette sagnet:— Trollet på Kjos, som bodde på Trollsåsen, var sinna på Randesund-trollet og kastet en stein etter ham, som havnet i byfjorden. Da steinen traff vannet, braga den opp sjøen; sola rant samtidig, så sjøen stivnet og ble til Bragdøya. Steinen ligger der fortsatt, rett sør for Timlingen ved innseilingen til Saltebuene sørfra, smiler Liene.

Den første registrerte gårdbruker på Bragdøya er Siffourd Bragdøen i 1610. Fra da til 1768 er det registrert 21 menn som forsøkte å leve av gårdsdrift på øya, men de holdt i gjennomsnitt bare ut i sju år.

— Det var uvanlig kort i en tid da gårder pleide å gå i arv. Grunnen er at den dårlige myrjorda på øya ikke var lett å leve av, forteller kystlagsmedlem Helge Quidding.

Bare én gang har det vært forsøkt å drive to bruk samtidig, da Andreas Kristensen ryddet Knappnæringen nær dagens saltebu. Men som navnet tilsa, var det knapt å leve av. I 1768 kjøpte byskriver Thaulow hele øya, og eldstedatter og svigersønn overtok etter hans død. I 1832 solgte de øya, som siden har hatt ti forskjellige eiere, gjerne med forpaktere. Siste eier var I. Gerrard, som kjøpte av Torvald Torjussen Bragdø i 1914. Det var Gerrard som reiste saltebuene til salting av makrell.På jordene ved Gerrards hus treffer vi nyinnmeldt kystslagsmedlem Christina Husebye.

— Oldefar eide Bragdøya. Det var han som solgte til Gerrard, forteller hun, og rusler innover i skogen i kveldssola sammen med Roy E. Wrånes.

Våren 2014 gikk Kystlaget til innkjøp av båten MS Hankø for 1,7 millioner oppsparte kroner, døpte den om til MS Bragdøya , og kjører den hele sommeren som badebåt etter avtale med kommunen — mellom byen, Bragdøya, Stokken og Dvergsøya. Tross dårlig sommervær hadde båten 1855 passasjerer i 2014. Ellers brukes den til sightseeing og til å hente store grupper folk til tilstelninger på øya. Den må kjøres av skipper med godkjent sertifikat, så frivillighetsarbeid er ikke kun for amatører. MS Bragdøya føres av Geir Buås som til vanlig fører losbåt i Kristiansand.I dag har Kystlaget sju store motorbåter, og et stort men uvisst antall mindre sjekter og robåter i tre. Når vi spør om de trenger dem alle, svarer Tom Andresen:

— Dette er ikke et behovsspørsmål, men en ta-vare-på-sak.- Det er vanskelig å ta gode beslutninger om fremtiden hvis en ikke har forståelse for fortiden og den betydningen kysten og havet har spilt for Sørlandet. Dette kan være greit å huske på nå som oljeprisen synker, sier Andresen og Berntsen.

Tore Berntsen, leder

I badebukta ligger en rekke fargesprakende puttebåter, resultat av et kurs som ble holdt for å lære å lage Lyngørputt.

• Den innsatsen Kystlagets medlemmer gjør er betydelig.

Det store gjennombruddet for restaurering av større båter kom med den statlige kondemneringsordningen som sikret penger til å trekke fiskebåter ut av fiskeri.

— Jo van der Eynden var en pådriver for å sikre oss båter med slike penger, han jobbet hos fylkeskonservatoren og var Kystlagets leder i ti år, forteller Andresen.

Denne uka ble gamle Nesebuen sjøsatt med stor festivitas etter et år i restaurasjon på Bredalsholmen.— Men det som virkelig satte Bragdøya på kartet, var det store kunstprosjektet i 1991 som skapte voldsom debatt i Fædrelandsvennen. Da fikk vi en utrolig pågang av folk som ville se på kunsten, forteller Andresen.

Når sommeraktivitetene er over, leder han noen av de mange kursene som foregår - som knivmakeri og kajakkbygging, i epoxy og finer. Klaus Olesen bruker vinterkveldene på å sy sin egen kystbunad med terner og strandnelliker. Den faste ukulele-gruppa i Kystlaget er resultat av et vinterkurs. Slik har også de årlige visetreffene i september oppstått, med mange tilreisende fra inn- og utland. Det har også vært kurs i modellbåter, pølsemakeri, julepynt, lefsemaking og julekranser; i tillegg til veving og gruppen som passer de rundt 32 villsauene og lammene deres.

— Dette er en lekeplass for voksne, smiler Olesen, og Ingeborg Andersen legger kjapt til:- Og så har vi så mange gøye fester!

Kystlaget har nesten like mange kvinnelige medlemmer som mannlige.

— Og det er det nesten ingen andre kystlag som har. Grunnen er nok at Beryl Simonsen helt i starten insisterte på at det skulle være noe for damer også, og ikke bare rust og diesel, sier Klaus Olesen.

Når vi ber Ingeborg fortelle hva det gir henne å være med i Kystlaget, blir hun først målløs. Så renner det ut av henne:

— Det er å få lov til å gjøre noe sammen med andre som ikke er lønnet arbeid; få til noe i fellesskap. Dugnad er fantastisk! Den ene kan noe, den andre noe annet, sammen kan vi alt og står aldri fast. Folk kommer hit fordi vi får noe igjen for det sjøl. Hun gir følgende eksempel for å belyse gløden og engasjementet:- Det var rundt 1992, vi skulle bygge den store brygga og måtte låne penger. Vi var fem stykker som gikk i banken og kausjonerte 100.000 kroner hver privat for å få det til. Vi hyret inn et firma til å sette stenderne og gjorde resten selv. Sånn jobber vi, sier hun stolt.

Ingeborg Andersen, kystlagsmedlem

Ved brygga gjelder friluftsloven; alle kan legge til og overnatte, men landstrøm får de ikke.

• Dugnad er fantastisk!

— Hvem du er på land er uviktig her ute. Her snakker vi aldri om jobbene våre, og jeg vet ingen ting om hvor de andre står politisk. Her gjelder «Kom som du er og gjør hva du vil». Ingen spør, og ingen krever noe av deg, sier Ingeborg Andersen.- Vi skaper vårt eget fantastiske samfunn her, og alt utenfor er irrelevant, sier Klaus Olesen.

Her forleden utfordret han Ingeborg og resten av kjøkkengruppa på at de nok var litt ekskluderende og at det kunne være vanskelig for nye medlemmer å føle seg velkomne der.

— I den gruppa har de vært sammen i mange år og er blitt så gode at de har vanskelig for å akseptere at det kommer inn noen «amatører», sier han.

— Ja, dessverre er det noe i det. Vi er klar over det, og prøver å være oppmerksomme på det. Det henger nok litt sammen med at på kjøkkenet må ting gå fort, som hånd i hanske, og da gjelder det å være godt innarbeidet, beklager Ingeborg.

Opp igjennom årene har det tidvis vært store konflikter innad i Kystlaget.— For 10-15 år siden hadde vi en strid om Kystlaget skulle være til for medlemmene eller for allmennheten. De som mente det siste, vant og overtok styringen, forteller Olesen.

Han har vært med på tre lederskifter og forteller at det har vært tilløp til panikk når folk som har sittet i styre og stell i mange år, har trukket seg fra lederansvar.

— Men etter hvert er hullene blitt fylt av nye folk som, etter en læretid, har gjort en utmerket jobb, sier han.

— Jeg har hatt glede av hver eneste dag jeg har vært her i mine cirka 20 år som medlem. Jeg eier ikke en eneste ting her, men nyter verden her. Og det er en overlevelseskraft i Kystlaget som jeg er imponert over, for vanligvis går frivillige organisasjoner i oppløsning etter 10-12 år, sier han.

Tore Berntsen forklarer dette slik:

— I våre dager hvor alt er så strøkent og ferdig, er det mange mennesker som etterlyser dugnadsarbeid.

I fjor fikk Kystlaget 54 nye medlemmer, mens 39 flyttet eller meldte seg ut.

— Forskjellen på starten og nå er at vi har fått romslig og trygg økonomi, vi har flere aktivitetsformer og flere typer mennesker som søker hit, folk som ikke ønsker å skrape på båter, men som ønsker sosial tilhørighet. Det er mye mindre forpliktende enn tidligere å være medlem, da ble folk med for å jobbe. Kystlaget er blitt viktigere som sosial møteplass, sier Andresen.Bekymringen dreier seg om fremtiden.

— Da vi startet opp, var medlemmene 40 år i gjennomsnitt. I dag er hovedtyngden 60 pluss. Men i undersøkelser svarer 60 prosent av befolkningen at de helst vil drive aktiviteter i friluft, så vi får håpe det fins unge som vil fortsette etter oss, sier leder for Bragdøya kystlag, Tore Berntsen (69).

Og i morgen tar han imot på den store Bragdøya-dagen, da unge og gamle strømmer til for å kose seg.

Fra øy til øy i skjærgården

Med vind i håret og salt på leppene

Hundrevis tok juletur til Bragdøya