Ifølge markedsanalyser er jeg ikke mann. Det finnes ingen TV-kanaler eller magasiner for puslete mannfolk som meg. Jeg er ingen Lars Monsen-kloning som slår opp telt i «skauen». Jeg jakter ikke elg, driver ikke med fluefiske eller går Birken. Jeg ser ikke på «Top Gear». Er helt uinteressert i raske biler. Kan ikke lukeparkere eller skifte dekk. Å bruke 500.000 på «ny kjerre» virker som en dum investering for min del. Særlig tatt i betraktning at jeg ikke har førerkort.
Jeg er en odd representant for forbrukergruppen «mann». En hard nøtt å knekke for reklamebyråene.
Hva skal de selge til en pysete fyr som meg? Jeg tør ikke å hoppe i fallskjerm. Er elendig til å kjøre snowboard (les: jeg har aldri prøvd). Jeg er blitt 35 år, men får fremdeles ikke kick av tatoveringer eller motorsykler. Dersom jeg må slå opp telt i skogen, mistrives jeg. Står ved et tre og furter i smug. Jeg frykter insekter. Fryser. Ligger vondt. Jeg kan definitivt ikke lage gapahuk. Du ser meg aldri løpe i marka med «bikkja» iført treningsklær og pulsklokke. Jeg brygger ikke eget øl. Har ikke skaffet meg seilbåt jeg skal krysse Atlanteren med. Og jeg er særs lite orientert på hva NASA driver med for øyeblikket.
Når reklamebyråene snakker om hvordan de skal fenge «Mannen», lurer jeg på hvilken mann de sikter til. Når jeg ser hva slags magasiner og programmer vi «mannfolka» blir tilbudt kan jeg bli både forlegen og fornærmet.
Hvor mange «killer sharks« skal vi lese om før vi krysser fingrene for at haien spiser opp journalisten? Sjekk ut mannekanalen Max' skreddersydde TV-programmer for oss denne måneden: «Barhjelpen», «Tung Last», «Lagerkrigen Canada» og den intellektuelle tungvekteren «Verdens dummeste gærninger».
Jeg er for lite macho til å kalle meg mann. For macho til å kalle meg metroseksuell. Jeg er ingen «gadget freak» som kribler i fingrene når jeg leser om en ny «uunnværlig» USB-minibrødrister. Jeg har ikke dilla på dyre Breitling-klokker. Jeg ser ikke forskjellen på Iphone 5 og Iphone 5s. Jeg er dårlig på push-ups. Kan ikke knyte en ålreit slipsknute. Og jeg synes at «Extreme Machines» på Discovery Channel er som å se maling tørke.
Jeg skulle gjerne fremstått som en av de sporty karene som sykler forbi bilen din i nyinnkjøpt sykkel til 35.000 kroner. Tråkket midt i kjørefeltet iført tettsittende drakt med hansker, litt for spiss sykkelhjelm og neonfargede solbrilleglass. Men jeg klarer ikke. Føler meg dum. Så jeg sitter på bussen med litt for store øreklokker og lytter til Lars Winnerbäck synge om høstløv og søndagsmelankoli.
LES OGSÅ:
- Jeg er fraværende og fullstendig oppslukt. Jeg må være forelsket
4-stjerners kjendisfrykt
La meg presentere et familiedrama i tre akter
Det plager meg at jeg ikke kan fikse den minste ting hjemme. At jeg ringer elektrikeren dersom lysbryteren ikke fungerer. Hadde jeg eid et hus, kunne jeg definitivt ikke bygget platting. Jeg kan ikke flislegge badet. Suger på å fuge. Og jeg reiser aldri ut til hytta, i fire timers rushtrafikk, for å bruke helgen på å beise vegg og sparkle vinduskarmer. Lars Mytting kunne aldri skrevet bok om veden jeg hugger.
Du møter meg ikke på fotballpuben hver søndag for å heie Arsenal frem til seier. Jeg har aldri sett en eneste engelsk fotballkamp. Spiller jeg bilspill på Playstation, er jeg den klønete fyren som konsekvent kjører i motsatt kjøreretning på racerbanen. Jeg leser ikke «hardkokt» krim. Er en av de få som aldri har plukket opp en eneste roman av Stieg Larsson. Men jeg elsket den siste boka til Stieg Larsson («Når du kjenner at det begynner å ta slutt«).
«Mannen er i endring». Overskriften ser jeg stadig, på glanset trykk, i diverse helgebilager. Men jeg passer ikke inn i bildet av denne nye mannen. Han som er macho og myk. Handy og hudløs. Gourmetkokk og vinkjenner.
På kjøkkenet er jeg ingen Eyvind Hellstrøm. Kan ikke lage perfekt stekt indrefilet til parmiddagen, mens jeg nipper til Barolo-vin i stua. Jeg får ikke «ro i sjela» av synet av dryppende kjøtt på «Rolls-Royce»-utgaven av en Weber-grill. Jeg kan ikke marinere kjøttet engang. Kanskje ikke så rart, i og med at jeg er vegetarianer.
Som gutt, oppvokst på østkanten i Oslo, har jeg alltid slitt med å forsone meg med mannsidealet. Har levd med skammen det var å hate gymtimen. Jeg fryktet å hoppe bukk. Klarte ikke å klatre i tauene. Jeg var alltid han som ble valgt nest sist til kanonball-laget (kompisen min med tykke brilleglass ble valgt sist).
Da barndomskompisene mine stjal sjokolade på butikken, var jeg for feig til å være med. Jeg ble han som «holdt vakt», klar til å løpe så fort vinden bar dersom en av kompisene mine ble tatt for tyveriet.
Jeg smugrøykte ikke i storefri. Tagget aldri på T-banevogner. På skolediskoteket var jeg bedre på tulledans enn klinedans. Jeg var selverklært pasifist før jeg visste hva pasifist betydde. Jeg vil ikke slåss. Derfor holder jeg munn, selv om noen sniker foran meg i drosjekøen klokken fire om natten. Mumler noen stygge ord for meg selv. Venter pliktskyldigst på neste drosje. Legger meg når solen står opp, berøvet for siste rest av manndom.
Iblant kan jeg spørre meg selv: Er jeg en mislykket mann? Duger jeg ikke som representant for arten «mannfolk»? Andre øyeblikk kan jeg tenke: Hvor er egentlig alle mennene som kjøper Mann, Vi menn og, nå nedlagte, FHM,?
Jeg har aldri truffet et eneste eksemplar av denne versjonen av arten «Mann». Dem som mener at lykken er et bilpanser med en glamourmodell fra Jessheim som heter Lena Sinitta.
Men — kommer det et hardkokt manneblad for hypokondriske Lars Winnerbäck-lyttende førerkortløse komiker-vegetarianere, lover jeg å kjøpe det.