Venterommet

— Baby komme!

Klokka har knapt passert fem når mottakslederen våkner av telefonen. I den andre enden haster det. Asylsøkerfamilien ringer den eneste de kjenner, den eneste de stoler på. Styreleder og daglig leder ved asylmottaket, Torrey Nørsett, rekker ikke å tenke så mye, han kaster seg i bilen, ringer fødeavdelingen i Flekkefjord, og når han svinger inn til mottaket der familien fra Syria bor, står de allerede ute og venter.

Blod på balkongen

Få kjenner til hva ni år gamle Lissa og familien har opplevd, hva de har sett og hvor brutal fluktruten var. De har vært i Norge og Lyngdal siden september, men Lissa husker det som skjedde i hjembyen i Syria, hun tenker på det og drømmer om det. Døde kropper. Blod som vaskes bort fra balkongen deres. Begravelser hver dag, like ved hjemmet deres. Skole og sykehus som bombes i stykker, og barna i gata som bare leker krig. Krig på tv. Krig i gatene.

Lissa Ahmad

Barneombudet mener at siden det kan være vanskelig for barn å bo i asylmottak, er det viktig at de blir boende der kortest mulig. Men Lissa aner ikke hvor lenge hun blir værende.

Barn i asylmottak mangler flere rettigheter som andre barn i Norge har. De har for eksempel ikke rett på fastlege, barnehageplass eller videregående skole. Familier som bor i mottak har ofte liten plass, foreldrene har lite penger og mange er fortvilet fordi de ikke får bli i Norge, ifølge Barneombudet.

I en liten leilighet i Lyngdal bor Lissa sammen med familien. Leiligheten hører til asylmottaket, men mottaksboligene er spredt ut over flere steder i byen. I dag tilbereder foreldrene syrisk mat, det er internasjonal dag i kirken, og det skal lages mat til 200 personer.

Wassim Ahmad

Det pipler fram svetteperler i pannen til faren Wassim Ahmad (38) når han snakker om den siste tiden i Syria. Han var lastebilsjåfør for Røde Kors da han en dag fikk brevet som skulle endre hele livet, som gjorde at de mistet alt: Han ble innkalt som soldat.

— Jeg liker ikke blod. Jeg ville ikke drepe andre mennesker. Vi måtte dra. Vi innså det da, sier Wassim.

9217 barn på asylmottak

Tusenvis av barn har flyktet til Norge, ifølge Utlendingsdirektoratet, og 9217 barn bor på asylmottak i Norge i dag - 593 av dem i Vest-Agder, 535 i Aust-Agder.

Usikkerheten henger over dem, sier Lissas far. Får de et ja til å bli i Norge? Et nei? Blir de sendt tilbake til Syria? Hva vil skje da? Hva skjer med barna?

— Det er stress i hjemmet vårt. Vi klarer ikke å slappe av. Saken utsettes og utsettes. Vi venter og venter, sier faren.

Han smiler oppgitt. Lissa, som har sittet stille og lyttet, reiser seg for å ta ut av oppvaskmaskinen.

Bransjeveteran Torrey Nørsett (72) er eier, styreleder og bussjåfør på mottaket, og har 23 års erfaring.

— Det er givende å jobbe med asylsøkere, sier Nørsett, som driver mottak i Lyngdal, Lindesnes, Bygland, Farsund, Flekkefjord og på Lista, til sammen ni stykker. Han kommer til å gå med millionoverskudd i 2015. - Asylmottak er god forretning?

— Ja, jeg kan ikke svare annet enn ja. Det er dumt å tro noe annet. Men jeg jobber stort sett 24/7, har alltid mobilen på om natten, og rykker ut om det er noe. Det er mye jobb.

1200 "barnebarn"

Nå er han på asylmottaket og skal kjøre barn fra barnebasen, som er et tilbud for barn fra to til fire år, til barneskolen, hvor foreldrene plukker dem opp.

— Pappa-Torrey, roper barna når de ser ham. De vil ha klem eller high five.

— Jeg pleier å si at jeg har 1200 barnebarn. Jeg prøver å holde kontakt med alle barna som har vært innom asylmottaket til de fyller 18 år. Jeg sender e-post og meldinger for å høre hvordan det går, og gratulerer med dagen når de har bursdag.

— Hvorfor?

— Jeg merker at mange barn savner slektningene sine, og kanskje spesielt besteforeldre. Da blir jeg reserve-bestefar, barna klynger seg til den tryggheten de finner. De kommer til meg om de har problemer.

Han mener barnas største utfordring er ventingen.

— Det er like hardt for barna som for foreldrene, den usikkerheten. Noen tar den belastningen tyngre enn andre.

Ikke alltid enkle friminutt

Lissa blar i den norske skoleboka i klasserommet. Noen ord forstår hun, andre ikke, men de fargerike tegningene gjør det lettere. Bak henne sitter storebror Khader (11). Hvis han ser at hun trenger noe, reiser han seg for å hjelpe. Han må passe på søsteren, sier han.

Barna går i innføringsklassen på Berge barneskole, hvor de skal lære norsk. Lissa er rolig, pliktoppfyllende, og hun merker fort om andre trenger støtte eller ikke har det bra, da er hun der med en gang, sier læreren.

— Jeg liker skolen min og vennene jeg har fått. Jeg er sammen med bestevenninnen min Arsema på skolen, og hun er ofte på besøk. Jeg har hatt norske venner på besøk også. Jeg liker å bo her.

Torrey Nørsett

I klassen er det barn fra 1. til 7. klasse, fra 16 ulike land, og flere av dem har to morsmål. Når barna er flinke nok i norsk, flyttes de over i en norsk klasse. Men det må ikke skje for tidlig. Da kan de bli skoletapere.

— Og blir du en taper, blir du fort et mobbeoffer. Det vil vi unngå, sier Nørsett.

Men:

— Friminuttene er ikke alltid enkle for asylbarna, forteller han.

Det har innimellom endt med knuffing fra de norske elevene, så nå har asylbarna bare to friminutt med alle barna på skolen. Resten har de med klassen sin.

Barneklubb på mottaket

Skoledagen er over, og Lissa og Khader pakker sammen bøkene, tar raskt på seg jakkene og går ut i regnet. Utenfor står minibussen som skal frakte dem tilbake til asylmottaket.

Barna sitter tett sammen i bussen, tøyser, fniser, viser fram tegninger de har laget, det er et virvar av stemmer, latter, hyling og knuffing.

Lissa hvisker i øret til bestevenninnen Arsema Mogos (10) fra Eritrea. Bak dem sitter Khader og ser på bilder av lillebroren sin, viser fram til vennene.

Noen setter på popmusikk fra hjemlandet på mobilen, spiller høyt. De ler. Noen krangler. Det er urolig i bussen, noen går litt fram og tilbake, bytter sete. Når de er framme på asylmottaket, løper de inn. Hver fredag er det barneklubb på mottaket, med barn fra første klasse til og med ungdomsskolen. Et høydepunkt for mange.

Nå skal de se film, «Mormor og de åtte ungene», de skal spise grovbrød med pålegg, og frukt. Khaders genser og bukse er våt av regnet, de henges til tørk over en stol ved ovnen, mens han får låne tørre klær. Han er arbeidsom, lærer lynraskt og holder et svært høyt nivå i klassen, sier læreren. Han hjelper mye til i klassen.

Flyktninghjelpen gir oss tallene som ingen vil høre. At Syria er det landet hvor barn er verst stilt, etterfulgt av Sør-Sudan. At 12 barn blir drept hver dag. Nesten 4000 skoler har blitt bombet i stykker som følge av krigen, viser rapporten «Futures under threat» fra Redd Barna.

Å ha livet sitt på vent kan være en belastning. Søskenparet i Lyngdal vet ikke om de får bli eller om de må reise, og hver dag venter de på svar fra UDI. En kartlegging fra «Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress blant 75 barn under 16 år» viser at én av tre sliter med angst, mens halvparten viser symptomer på posttraumatisk stresslidelse.

Lissa hørte et voldsomt bråk fra naboleiligheten i Syria. Høye stemmer som snakket hardt. Hun gløttet ut av vinduet, og så sju menn bli ført hardhendt ut. De hadde holdt seg skjult der, og ble arrestert. Seinere får hun høre at de ble drept.

Audeet Mahmoud

Hver gang det banket på døra deres, ropte barna: Ikke åpne! De var redde.

— Jeg så døde mennesker på tv hver dag, og mange kjente noen som døde. Jeg tenker mye på det. Av og til drømmer jeg om Syria, sier Lissa.

En annen episode, forteller moren Audeet Mahmoud (35), skjedde da en kvinne kom hardt skadet til bygget de bodde i, med skuddskader i kroppen og et stort blødende sår på halsen. Hun var i live da hun kom til dem, men blødde seinere i hjel.

— Hun hadde blod over hele kroppen, og hun døde. Vi måtte vaske bort blodet etterpå, jeg gråt, og sønnen vår så alt.

Naboene klaget

Lyngdal kommune har bosatt 58 flyktninger i 2015, og skal ta imot og bosette 60 flyktninger i år. De har også mellom 250 og 300 asylsøkere som bor i asylmottak, for det meste i private boliger og leiligheter spredt rundt i kommunen.

Torrey Nørsett

Ikke alle ønsker flyktningene velkommen til Lyngdal. Da det ble kjent at et asylmottak med inntil 45 plasser for enslige mindreårige asylsøkere kommer på Hausvik i Lyngdal, kom reaksjonene. Flere naboer klaget, og fikk utsatt oppstarten. Nå har fylket avslått klagen.

Det er åtte fastboende på Hausvik, og de mente at kommunen ikke hadde undersøkt om bygget var ordentlig tilrettelagt for asylsøkere.

— Det var betydelig motstand da planene om nytt mottak ble kjent, sier Nørsett.

Han skjønner ikke helt hvorfor.

— I Lyngdal bor det 12 prosent fremmedspråklige. Folk er vant med fremmede. Jeg vet ikke hva de er redde for.

Nørsett forteller at holdningene mot asylsøkere endret seg i Lyngdal i høst. Noe til det bedre. Men mest til det verre.

— Noen kommer med klær og vil hjelpe, og er positive. Men enkelte lag i befolkningen viser stor motstand mot at asylsøkerne har kommet.

- Traumatiserte barn

På asylmottakets barneklubb hjelper Lissa til med å lage mat. Hun legger brødskiver på asjetter, skjærer opp ost, setter fram maten.

— Her er det også traumatiserte barn. Ikke alle snakker norsk, og de kan bli frustrerte om de ikke klarer å få fram det de ønsker å si. De kan slå, om de ikke klarer å få til en dialog, sier kontaktlærer Aida Alic. Hun blir avbrutt av en gutt som kommer og prikker henne på armen, han får en klem tilbake.

Det er krav fra UDI om at barn skal ha klubb, at de skal kunne møte hverandre.

— Noen har ikke familie, ikke venner, da kommer de hit. De trenger bare at noen skal se dem, og ofte får de en klem, sier læreren.

Leken bygger seg opp, barna kaster ball på hverandre, en gutt drar Lissa litt for hardt i hestehalen. Da kommer tårene. Bestevenninnen kommer løpende og holder rundt Lissa og trøster. Ikke lenge etterpå er alt tilsynelatende glemt.

Drømmer om fremtid

Den natten for to måneder siden da Torrey Nørsett ble vekket av telefonen midt på natten, er 35 år gamle Audeet Mahmoud tre dager over termin. Hun krøker seg sammen, og må hjelpes inn i bilen. Hun har sterke rier på vei til sykehuset, og når de kommer fram, sendes hun rett på fødestua. Bare en liten halvtime seinere ligger hun med en liten bylt i armene, og Lissa har fått en lillebror. Daniel.

— Vil du sove?

To måneder gamle Daniel gjesper i Lissas armer.

— Han er så fin, sier hun.

— Jeg var redd i Syria, for at jeg skulle miste familien min og vennene mine. Jeg vet ikke hvordan det går med mange av dem i dag. Jeg er glad for at lillebroren min er trygg her.

Hun får besøk av bestevenninnen, de skal ut og leke, og moren tar babyen.

— Jeg skulle ønske at familien min fikk se babyen vår. Men her i Lyngdal har vi gode naboer og norske venner. Alt er bedre her, sier moren.

— Jeg drømmer om at barna skal få gå på skole, og få en fremtid her, sier Waseem.

Han kikker på babyen som ble hjulpet til verden av mottakslederen den natten for et par måneder siden. Det har gjort at han har fått en helt spesiell plass i deres familie.

— Nå har pappa-Torrey blitt hele familiens 'bestefar'.

Får opprette asylmottak i Hausvik