En hvit kiste trilles ut på tralle, og tre menn løfter den over i en ventende likbil. Seremonien er over i kapellet, og nå gjøres det klart til neste.

— Som bonde er man vant til å se livets gang, så det er nok en fordel, sier Tomas Drangsholt Gabrielsen, idet han forsiktig børster av hendene og går inn på kontoret.

Fra å jobbe med fjøs og gård i 25 år, begynte han å jobbe i Oddernes kapell i høst. Det er noe helt annet. Arbeidsoppgavene er alt fra snørydding til å sjekke at nygravde graver er ok, legge fram tau og jordpåkastelsesspade, gå foran gravfølge fram til graven, nedsetting av askeurner og ansvar for planting og stell på gravene. Ofte kommer han i prat med sørgende.

Han liker jobben som er tett på døden.

— Jeg har et naturlig forhold til døden. Dette er en situasjon alle kommer i, en situasjon som er full av ulike følelser. Da er det fint å kunne bidra på min måte, både overfor pårørende og begravelsesbyråene. Det er givende å kunne legge til rette for at det skal bli en fin seremoni.

Et annerledes liv

Livet har endret seg for den tidligere heltidsbonden. I serien "Ti år etter" møter vi igjen mennesker vi skrev om i Fædrelandsvennen for ti år siden. I 2006 var Tomas én av tre melkebønder i Kristiansand. I dag er det bare to igjen, Tomas er én av dem, men han kombinerer bondeyrket med 70 prosent vikarjobb ved kapellet som kirkegårdsleder.

Dagene har blitt lengre for Tomas, Kristiansands minste melkeprodusent. Melkekvota på 55.000 liter klarer han ikke å fylle i år. Produksjonen er for liten. I dag har han fem kyr som melker. Tre skal kalve. På gården i Tveit har han til sammen 18 storfe, en hest, fem sauer og tre geiter.

  • Jeg har et naturlig forhold til døden.

Et godt liv: - Det er et godt liv å være bonde, man er fri til å styre sine egne dager. Men det er vanskelig å få det til å lønne seg, sier Tomas Drangsholt Gabrielsen. Foto: Reidar Kollstad

Klokka er fem om morgenen når han står opp. Først fyrer han i ovnen før resten av familien står opp, så spaserer han 50 meter bort til fjøset, tar på fjøsdress, støvler og caps, og går inn til kyrne som venter. Med vante bevegelser fôrer, rengjør og melker han. Det lukter dyr og silo. Kyrne smatter ivrig.

— Dette er gromkua, og hun er kjælen og snill, sier han, og rufser Lucia i luggen.

I serien "Ti år etter" møter vi igjen mennesker vi skrev om i Fædrelandsvennen for ti år siden. I dag møter vi Tomas Drangsholt Gabrielsen, som var én av tre melkebønder i 2006. I dag kombinerer han bondeyrket med å jobbe på kirkegården.

— Ei annen ku er mer nervøs og kan sparke. Dyr er like forskjellige som mennesker, og alle har ulikt lynne.

Han bruker halvannen time på fjøsstellet. Klokka åtte er han på sin andre jobb i kapellet. Når han er hjemme igjen om ettermiddagen, drar han ofte rett i fjøset. Den siste runden har han på kvelden, ved ti-tiden. Da sjekker han at alt ser greit ut, gjør rent og ser etter om kyrne er i brunst.

— Om morgenen tenker jeg bare på hvordan jeg kan gjøre jobben raskt og bra, slik at jeg kan komme meg av sted til jobben i kapellet. Men om ettermiddagen har jeg bedre tid. Da slapper jeg av sammen med dyrene, sier Tomas, som også er leder av bondelaget i Kristiansand.

Håper døtrene tar over

Faren på 91 år bor i nabohuset på gården, og var med på fjøsstellet til og med påsken i fjor. Nå håper Tomas at de to døtrene en dag vil ta over den idylliske gården på Drangsholt.

— Gården har vært i familien i 400 år. Det er et godt liv å være bonde, man er fri til å styre sine egne dager. Men med så liten gård og så liten produksjon er det vanskelig å få det til å lønne seg. Jeg håper at en av døtrene mine fortsetter å bruke jorda.

  • Det ligger i bakhodet mitt hele tiden, at jeg vil at jentene mine skal overta en gård som er tatt godt vare på.

I fjøset: Tomas må stå opp enda tidligere enn før, for å klare å kombinere fjøsstell med jobb i kapellet. Foto: Reidar Kollstad

— Landbruk har alltid handlet om å kunne overføre gården til neste generasjon i bedre stand enn man fikk det. Det ligger i bakhodet mitt hele tiden, at jeg vil at jentene mine skal overta en gård som er tatt godt vare på.

— Hvordan har overgangen vært, fra å være heltidsbonde til å ha en annen jobb?

— Det går veldig greit, men det er hektisk. Jeg må stå opp tidligere enn før. Etter å ha jobbet alene på gården i mange år, er det kjekt å jobbe med andre folk. Jeg har gått mye alene tidligere, man venner seg til det også, men det er hardt.

På kontoret: Her er Tomas Drangsholt Gabrielsen på kontoret ved Oddernes kapell. Han trives godt i jobben, som han kombinerer med gårdslivet. Foto: Anette Os

Hans nye liv er at han har fått seg en jobb utenom gården.

— Jeg er ikke lenger fulltidsbonde. Jeg trives godt i livet, og jeg er fornøyd med hver dag. Jeg føler meg privilegert som har en sikker jobb å gå til, og at jeg får stelle med dyr hver dag.

Få melkebønder igjen

I dag er det kun to melkebønder igjen i Kristiansand kommune.

— Det er vemodig. Jeg tok over i 1998, og da var det mange andre melkeprodusenter bare her i Tveit. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal holde på med melkeproduksjon. Det krever så mye, med inseminering av dyr og så kalving. Det er ikke lett å komme hjem i løpet av dagen for å sjekke kalvingen. Jeg kommer til å bruke vinteren på å se hva jeg skal gjøre.

Også Tor Erik Leland, leder av Vest-Agder Bondelag, sukker på telefonen.

— Ja, det er blitt ekstremt få melkebønder i Norge. Nedgangen i Kristiansand er dekkende i forhold til landsdelen. Det er synd. Vi trenger hver eneste bonde for å holde fast på produksjon og landskap, sier Leland.

Imponert: - Jeg er så imponert over pappa, at han står opp klokka fem hver dag, og klarer å ha to jobber, sier Thomas' yngstedatter, Therese. Foto: Reidar Kollstad

Inne i huset i Tveit sitter yngstedatteren til Tomas, Therese, ved siden av faren.

— Jeg har ikke tenkt så mye på om jeg skal ta over gården eller ikke. Pappa spurte om jeg syntes han skulle selge melkekvota si, eller om jeg ville ha den. Da visste jeg ikke hva jeg skulle svare. Jeg utdanner meg som musikkpedagog, og søsteren min skal bli politi, så vi utdanner oss ikke akkurat til å bli bønder.

Men:

— Vi kunne tenke oss å bo her, men kanskje ikke drive med dyr. Vi har sterke bånd til gården, siden vi har bodd her hele livet.

Så naboens kiste

Tilbake i kapellet henter Tomas varsomt en urne ned fra hylla. Den skal pakkes inn i bobleplast og sendes til en annen kant av landet. Navn og adresse noteres sirlig.

— Jeg går til postkontoret med pakken med urnen under armen. Det høres litt sprøtt ut, men sånn er det bare.

Kremering: Her jobber Tomas Drangsholt Gabrielsen med kremering, og å få asken oppi urnen. Foto: Anette Os

— Da jeg kom på jobb, så jeg navnet hans på en kiste uten at jeg visste at han var død. Da skvatt jeg.

Han forteller om viktigheten av å ha litt galgenhumor i en såpass alvorlig jobb.

— Vi må ha galgenhumoren for å overleve her. Vi kan ikke bare snakke om triste ting i lunsjen.

Men han har også tunge dager. Som den dagen han så en kiste med navnet til sin tidligere nabo.

— Det var spesielt. Jeg hadde prøvd å få tak i ham uka før, men han tok ikke telefonen. Da jeg kom på jobb, så jeg navnet hans på en kiste uten at jeg visste at han var død. Da skvatt jeg.