Da jeg var 17 år valgte jeg å gå i eksil. Jeg overtalte mine motvillige foreldre til å kjøpe en enkeltbillett til Pakistan. Det var ikke nok at jeg maste i dagevis, jeg måtte true med at jeg skulle droppe ut av videregående, begynne å jobbe heltid på MacDonalds’ og siden dra når jeg hadde spart opp nok penger.

Jeg hadde fått det for meg at jeg skulle gå i landflyktighet for å vende tilbake til landet jeg trodde var mitt ifølge den etniske logikken — ett folk, en kultur og ett land.

Jeg pakket vesken min, trykket hånden på min far, fikk en stryk over håret av min mor og en lang klem av småsøsknene.

Jeg skulle bli kadett i den stolte pakistanske flåten.

vignett svensken qaisar mahmood.jpg

Min far spurte mange ganger om han skulle kjøpe en returbillett ettersom han var overbevist om at jeg ville komme tilbake så snart jeg hadde gått lei dette påfunnet. Jeg avslo fars tilbud vennlig, men bestemt. Jeg skulle aldri vende tilbake til Sverige.

Min far fikk rett og jeg tok feil, også denne gangen.

I ettertid har jeg fundert mye på hvorfor jeg valgte å bryte opp fra det trygge livet i Sverige for i stedet å velge en fremtid som mange tvert om søkte seg bort ifra.

Jeg kunne heller ikke la være å fundere på om de som i dag søker seg til IS og ekstremisme handler etter lignende impulser som jeg gjorde for 25 år siden.

Kan det være slik at mitt valg og deres valg i bunn og grunn er uttrykk for samme søken etter mål og mening? Jeg ser flere likheter mellom det som rykket i meg og det som jeg har forstått har drevet svenske, norske, australske eller britiske ungdommer i armene på terrornettverket ISIS

For vi er mange som forsøker å forstå hvorfor Abdulhaq, oppvokst i en trygg velferdsstat som Sverige eller Norge, velger å søke seg til en verden der man halshogger de som tenker annerledes enn en selv, og lengter tilbake til en tid som bare kan inntreffe om man vrir klokken ca. 1500 år tilbake.

Ifølge visse spekulative kilder, har ca. 85 ungdommer fra Sverige sluttet seg til ISIS. For Norges del ligger tilsvarende anslag på ca. 50 ungdommer som kjemper for ISIS i Syria og nærområdet.

I ærlighetens navn er det ikke utenkelig at jeg også kunne ha valgt en mer destruktiv vei om noen hadde pekt mot en slik sti. Hadde en predikant lovet den sanne vei og 40 jomfruer etter døden, hadde jeg kanskje bitt på.

Ikke fordi jeg noen gang har vært særlig religiøs, men fordi jeg er søkende av natur. Jeg så dessuten på livet mitt i Sverige som ingenting verdt. Jeg var lengst nede på samfunnsstigen.

Jeg søkte etter et høyere kall. En stadig jakt på noen eller noe som skulle bekrefte at mitt liv hadde en dypere mening enn den følelsen av meningsløshet som forfulgte meg.

Kanskje skal jeg takke min lykkestjerne for at ingen viftet en pamflett eller et youtube-klipp fremfor nesen min da jeg befant meg i den mest følsomme alderen.

Nå var det i stedet en annonse fra den pakistanske marinen i en avis i Tensta bibliotek som kallet på meg. Join the navy, feel the adventure. Løfte om et liv i eventyr og et bilde av en mann i hvit uniform lik dem Tom Cruise hadde på seg i Top Gun var nok til at jeg kastet meg ut i det ukjente.

Man bruker å si at mennesker beveger seg fra punkt A til B på grunn av en miks av det som ikke fungerer med A og det som lokker med B. I mitt tilfelle var det ikke den pakistanske marinen som lokket, men snarere at jeg ville flykte fra tilværelsen i Sverige.

Å søke seg til den pakistanske marinen ble en praktisk måte å flykte fra det meningsløse livet i Sverige. Jeg skulle få tre måltider mat om dagen, klær på kroppen, et tak å sove under, men fremfor alt en mening med livet mitt — forsvare den pakistanske nasjonen.

På kjøpet skulle jeg slippe dårlige karakterer, bristende fremtidstro og voksne som signaliserte at jeg ikke lyktes med noe i livet.

Nå er det kanskje noen av dere som leser denne teksten som tror jeg mener at det er samfunnet som er skyld i min flukt og i forlengingen selv svenske IS-krigere.

Nei, Jeg tror at selv om man på et psykologisk og emosjonelt plan forsøker å forstå mekanismene bak det ubegripelige, betyr ikke det at man automatisk forsøker å bagatellisere individets ansvar i spørsmålet.

Jeg er for eksempel overbevist om at de som søker til IS og ekstremisme er ansvarlig for sine handlinger. Og om de begår lovbrudd, skal de selvsagt straffes for disse.

Sammenligningen mellom mitt valg da og de som søker til IS i dag kjennes snarere viktig for at det hjelper meg å forstå det ubegripelige, men også kjenne håp om at bevegelse mot det destruktive går an å snu. Når vi forstår noe intellektuelt, ser vi også at en annen vei er mulig.

Jeg vandret ikke til veis ende den gangen for 25 år siden. For meg fantes det stier som ledet hjem igjen. Forhåpentlig vis gjelder det også for dem som søker terrorens vei i dag.