Ansvarskulturen i samfunnet formes gjennom hvordan du og jeg agerer i hverdagen. Alle burde minst en gang om dagen stille spørsmålet: Hvorfor gjør du dette på denne måten?
To råd
Jeg husker en tidigere mentor som ga meg to råd om jeg ville gjøre karriere i den svenske statsforvaltningen. Det første var å streve etter å minimere antall tabber snarere enn å streve etter å gjøre maksimalt antall riktige ting. Det andre var å ikke komme på kant med altfor mange. Han insinuerte at i Sverige velger vi å stemme fram den personen som flest har minst imot, ikke den som foretrekkes av flest. Kanskje gjelder dette også i Norge.
Unngå feil?
Jeg har ved flere anledninger i løpet av min yrkeskarriere fundert over mentorens råd. Karriere er vel og bra, men hva får vi for slags samfunn om målet vårt er å unngå feil fremfor å gjøre vårt beste? Er det ikke slik at mennesker som ikke tør å gjøre feil sjelden tør å prøve nye ting? Den aller enkleste måten å ikke gjøre feil på er å ikke gjøre noen ting. Sitte stille i båten. Men det er først når vi tør å spenne buen at vi risikerer at strengen ryker. Det er først når vi befinner oss utenfor vår egen komfortsone at vi vokser.
Anonyme lapper
Vi svensker er helt enkelt altfor dårlige på å vise ansvar når vi merker at noen ikke leverer som lovet. Mange er rett og slett redde for å havne i en konflikt. Med mindre vi kan skrive anonyme lapper som vi legger på vaskerommet når noen har glemt å fjerne loet fra tørketrommelen.
I disse tilfellene er vi modige.
Konfliktsky
Jeg vil påstå at det er to forklaringer på at vi svensker er konfliktsky. Kanskje er det samme tilfellet i Norge. Dere som leser denne teksten må med fordel prøve ut om mine argumenter er relevante i en norsk kontekst.
Konsensuskultur
Den første heter Konsensustenkningen. Lenge har konsensuskulturen vært en viktig faktor bak historien om fremgangen til den svenske modellen. Den såkalte Saltsjöbadsandan — samarbeidet mellom politikk, næringsliv og fagforeningene - reduserte antall streiker i et ellers lammet Europa, og er et positivt eksempel på den svenske konsensuskulturen. Mottoet «Alle skal med» har stått sterkt i det svenske samfunnet. Og ja, konsensustankegangen er uten tvil en effektiv måte å nå resultater i sammenhenger når flere ulike sterke parter skal bli enige, eller når man skal tilgodese flere like viktige interesser. Men den svenske konsensusmodellen har en ulempe. I sammenhenger der det finnes et tydelig hierarkisk system med ulike roller og ansvar, som på arbeidsplasser, i foreninger eller politiske organisasjoner, forsvinner de gode effektene. Ulempen blir igjen: Redselen for konflikter. Den som har minst uvenner vinner. Og den som har rørt minst i gryten får den største porsjonen.
Man vet aldri hvem man kan treffe på...
Den andre er: En liten befolkning. Sverige er befolkningsmessig en liten nasjon, 9,4 millioner innbyggere - der flertallet er konsentrert om et par større byer. Innenfor sitt gebet kjenner alle hverandre. Jeg tror at det her kan skape en ryggmargsrefleks av å ville utøve bekjentskapsnepotisme. På samtlige nivåer unnvikes konflikter med venner, bekjente og deres bekjente; man vet aldri hvem man kan treffe på. Jeg ser bort når du ikke gjør ditt ytterste, hvis du lover å se bort når jeg gjør det samme. Og husk: Det er likevel ikke noen som kommer til å dele ut en gullstjerne for at vi tar en konflikt og på kjøpet får det onde øyet. I stedet sier mange av oss: Dette var vel bra, og det her var vel ok, til tross for at vi bak stengte dører klager på samme prestasjonen. Jeg tror at gjennom å ikke uttrykke tydelige forventninger og ikke heller følge opp disse, tar fra hverandre muligheten til å bli bedre og bedre.
Forsøkt å la være
Nå lurer kanskje du som leser dette på om jeg har fulgt min tidligere mentors råd? Det korte svaret er at jeg har forsøkt å la være. Jeg tror at folk generelt liker når man er tydelig og rett fram i sin kommunikasjon. Kritikk som ikke ytres høyt gjør mest vondt. Våre fantasier er som oftest mørkere enn virkeligheten. Mange, i likhet med meg selv, har dårlige pokeransikt. Er det ikke slik at så lenge som kritikk leveres med ydmykhet og velvilje, bruker den som oftest å lande mykt? Og om hensikten med konflikten er å prøve å forstå og føre saker fremover, bruker det også å gå bra.
Kjærlige kritikere
Vi burde kanskje starte en bevegelse for å oppmuntre flere til å utvikle seg til å bli kjærlige kritikere. Alle store forandringer begynner jo i det små. Ansvarskulturen i samfunnet formes gjennom hvordan du og jeg agerer i hverdagen. Alle burde minst en gang om dagen stille spørsmålet: Hvorfor gjør du dette på denne måten?