For oss kommer dagen D på fredager. For andre kommer dagen på en onsdag eller en søndag, men den kan like gjerne komme på en mandag.
For oss begynner dagen D med at vi spiser en langsom frokost, sammen. Det ristede brødet med egg og kaviar tygger vi langsomt. Vi nipper til kaffe og den varme sjokoladen, tar små slurker. Det er som om vi ikke vil at frokosten skal ta slutt. Kanskje fordi vi vet at det kommer til å drøye minst en uke før vi sees igjen. For at vi skal ha noe å se frem mot og som kan mildne den bankende lengselen, prater vi om hva vi skal gjøre når vi sees igjen neste fredag. Kanskje taco, eller kjøttsaus, men definitivt fredagskos fremfor en eller annen fredagsunderholdning på TV. Alt skal være herlig og perfekt på en måte som hverdagen bare er i TV-reklamens verden.
Noen dager tidligere har vi røket i tottene på hverandre over at dere ikke rer opp sengene eller ikke tar ut av oppvaskmaskinen. Da sa jeg at jeg var lei av å plukke opp etter dere. Allerede neste dag forsøkte jeg å glatte over konflikten vår, for jeg vil ikke at vi skal skilles i sinne.
Før vi går ut døren, spør jeg om dere har med dere alt. Gymklær til mandag, innesko, badetøy til tirsdagens svømmetimer, Ipader og mobiler. Dere sier at alt finnes i vesken, og at den er tung og at det gjør vondt i nakke og skuldre siden dere må drasse på greier frem og tilbake mellom meg og moren deres. Jeg sukker dypt. Beklager. Kjenner dårlig samvittighet. I et klønete forsøk, som er mer for å overbevise meg selv om mine valg som berørte dere, sier jeg at livet er bedre nå på denne måten, for oss alle. Dere nikker, men jeg er ikke sikker på at dere er helt enige med meg. For helst ville dere sluppet å dele opp bursdager, skoleavslutninger og ferier mellom meg og moren deres. Visst hadde det vært fint å ha hele livet samlet under ett tak. Og å ikke stadig behøve å savne den andre forelderen.
Les også:
- Sosiale medier er i en altfor stor grad vårt vindu ut mot verden
|
Født i Pakistan, sier du?
Dagen før har jeg tenkt at det skal bli deilig med fredag. Jeg skjemmes, men det er virkelig intensivt å leve et annenhver uke-liv.
Hele uken har dere vært i fokus og jeg har vært pappa, 200 prosent. Men nå når fredagen er her, kjennes sorgen tungt i hjertet. Den dårlige samvittigheten vekkes igjen til live. Skal livet virkelig være på dette viset? Å ikke få se og oppleve dere halvparten av deres og mitt liv?
For det er hva 50— 50 innebærer, i praksis. Da dere kom til denne jorden og jeg holdt dere i armene mine første gang, tenkte jeg at vi skulle få oppleve livet i vått og tørt sammen. At jeg alltid skulle våke over dere. At jeg skulle følge alle steg dere gjorde mot et selvstendig liv.
Men det ble ikke sånn for vår del. Livet ville noe annet, prøver jeg å fortelle meg selv. Innerst inne vet jeg at dere, ufrivillig, fikk ta konsekvensene av mine livsvalg.
Jeg leser forskning som sier at barn i lengden ikke lider under å være skilsmissebarn, men kan lide under å leve med to foreldre som over tid ikke går overens. Jeg sier til meg selv at jeg stoler på forskningens konklusjoner. Jeg må tro på undersøkelsene for ikke å drukne i den dårlige samvittigheten jeg har over at jeg har bidratt til det savnet dere stadig opplever over å bare ha tilgang til den ene forelderen.
Når vi skilles, klemmer vi hverandre hardt og lenge. Dere skal ta bussen til skolen og jeg skal hoppe på sykkelen og trø i vei til jobb. Bussen kommer, dere klatrer inn og jeg står utenfor og vinker dere av gårde. Vi slenger kyss til hverandre til øynene våre ikke lenger kan se hverandre. Dere innenfra bussen, og jeg utenfra, stående på fortauet.
Når jeg har forlatt dere, oppdager jeg langs veien til jobb flere andre foreldre som klemmer barna sine litt ekstra hardt og lenge før de skilles. Kanskje har også de annenhver uke-forhold. På en eller annen måte kjennes livet vårt mer normalt hvis det finnes flere som oss. Det strevsomme i livet kjennes på et vis enklere å takle når vi føler at flere også opplever det vi opplever. Ensomme er vi skjøre. Tidligere hørte jeg på radioen at vi er mange i dagens samfunn som ikke lever mer enn halve livet sammen.
Før jeg hopper på sykkelen, sier jeg til meg selv at annenhver uke 200 prosent er like bra som å være 100 prosent foreldre alle uker. Samtidig som jeg vet at 200 prosent er en matematisk umulighet.
Men den dårlige samvittigheten og fraværet er vanskelig å riste av seg. Jeg forsøker i stedet å tenke på alt det morsomme vi skal gjøre når dere igjen er hos meg. Inntil da vet jeg at dere kommer til å ha det bra hos mammaen deres, som kommer til å gi dere 200 prosent oppmerksomhet.
Elsker dere, annenhver uke-barn.