— Hvor kommer du fra?
— Jeg er født i Pakistan.
— Født i Pakistan sier du? Men er ikke du pakistaner? Du, man skal ikke skjemmes for den man er. Du burde være stolt over ditt opphav.
Jeg må bekjenne at denne typen konversasjoner ikke er blitt enklere å lide seg gjennom med årene. Kanskje fordi jeg ikke har noen sterk følelse av å være del av det pakistanske fellesskapet. Kanskje også fordi jeg fått en følelse av at jeg burde erkjenne og bekrefte noe jeg ikke gjør - nemlig det faktum at jeg er en del av et pakistansk folkeslag, uavhengig av min egen oppfatning.
Jeg tror at det er grunnleggende, på et psykologisk og emosjonelt plan, for mennesker å inngå i fellesskap — å kjenne solidaritet og sammenheng med andre mennesker. Vi mennesker er tross alt sosiale skapninger som trenger andre for å skape harmoniske liv.
At jeg ikke føler en sterk etnisk eller kulturell identitet eller har vært bekvem med etiketten pakistaner har å gjøre med to konkrete saker.
For det første har koblingen til Pakistan og pakistansk kultur vært svak til tross for at mine foreldre alltid har vært tydelige på sin pakistanske arv. I mitt foreldrehjem fikk jeg som oftest høre at vi var fremmede og tilfeldige gjester i Sverige. En dag skulle vi vende tilbake til vårt rette hjemland og vi fikk derfor ikke glemme vår arv eller de kulturelle båndene vi migrerte fra.
Virkeligheten var at vi sjelden besøkte hjemlandet, ettersom det ikke var billig å kjøpe flybilletter til fem familiemedlemmer eller å skrape sammen penger til de obligatoriske gavene som slektningene i hjemlandet forventet at vi skulle ha med oss.
Det tok ikke lang tid før hjemlandet ble et fantasiland. Det tok heller ikke lang tid før vi barna innså at det foreldrene kalte pakistansk kultur, var deres egne nostalgiske fantasier om en tid som var forbi og en måte å legitimere deres egne, høyst personlige normer og verdier.
Den andre forklaringen har nok å gjøre med at migrasjonen fra Pakistan til Sverige har vært begrenset. La meg forklare:
Alle forestillinger om identitet krever to parter som bekrefter hverandre. I min skolegård var jeg den eneste som hadde noen som helst kobling til Pakistan. I løpet av 80-tallet fantes det til sammen ca. 800 personer som selv var født i Pakistan eller hadde foreldre født i Pakistan. I hele Sverige.
Jeg kom til å føle en sterk identifikasjon som svartskalle, en identitet jeg fikk bekreftet gjennom kontakt med andre mørkhårede på skolen som hadde koblinger til Sør-Amerika, Midtøsten og en og annen somalier. I ettertid har jeg innsett at mine venner fra Iran, Kurdistan, Tyrkia og Hellas har vært mange nok for å kunne leve et økonomisk, sosialt og kulturelt liv uten å søke seg til noen andre. Som oftest fantes det slektninger eller bekjente av foreldrene som kunne hjelpe dem med deres første jobb i pizzeriaen, rengjøringsbyrået eller frisørsalongen.
Da det var på tide å stifte familie, fantes det et stort nok utvalg av livspartnere til at de kunne fatte interesse for noen som delte deres eget syn på livet OG ha foreldre som også var født i samme land.
Jeg var mer eller mindre tvunget til å søke meg utenfor et pakistansk fellesskap for å kunne leve det sosiale livet.
Den norske sosiologen Thomas Hylland Eriksen har sagt at det siste en fisk blir bevisst på, er vannet. Jeg er nesten overbevist om at hvis jeg hadde vokst opp i f.eks. Norge, hadde til og med jeg hatt en følelse av å være en del av etnisk pakistansk identitet.
Pakistansk identitet, eller det å være en del av et pakistansk folkeslag, hadde vært mitt vann, og derfor noe jeg kom til å stille spørsmål ved på samme måte som jeg har kommet til å gjøre i Sverige.
Ifølge Wikipedia bor det ca. 33.634 personer med pakistansk bakgrunn i Norge. Hadde jeg bodd i Norge hadde jeg med stor sannsynlighet stadig blitt minnet på at jeg var i fellesskap med noen andre. Sannsynligvis hadde jeg pleid omgang med andre som også hadde røtter i Pakistan og sammen hadde vi gjort eller følt sånn eller sånn, i hovedsak fordi vi var pakistanere.
Visst kan jeg iblant skule litt misunnelig på mine kurdiske, tyrkiske, greske og jødiske venner for at de er så sikre på sin egen etniske identitet. Men jeg tror ikke på å dele inn meg og mine medmennesker i fellesskap som bygger på forestillinger om raser, etnisitet eller medfødte kulturelle egenskaper.
Vi gjenoppdager stadig oss selv i løpet av livet. Vi inngår i ulike fellesskap i løpet av våre liv og har dermed mange ulike identiteter som er mer eller mindre relevante i livets ulike hendelser. Et aspekt som er blitt mer aktuelt i vår verden preget av stadig bytte av yrker, partner og bosted.
Dagens mennesker ikler seg også mange ulike identiteter i løpet av livet. Selv er jeg pappa, stockholmer, statsviter, motorsyklist, svartskalle og byråkrat.
Skal vi klare å bygge et samfunn preget av mangfold, må vi stille spørsmål ved ideen om medfødte fellesskap, uansett om det utgår fra rase, etnisitet eller kultur.