UTØVERBLOGG: Bislett 24-timers arrangeres hvert år i november på løpebanen i kjelleren på Bislett stadion i Oslo, og blir omtalt som Norges lengste julebord. Løpebanen er 546,5 meter, og man løper rundt og rundt i 24 timer med tilgang til mat og drikke hele tiden, sammen med 160 andre løpere. Så nå skulle jeg, som liker meg aller best ute i myr, gjørme og på sti, løpe inne på hardt underlag.
Forberedelsene til dette løpet har vært litt bob, bob. For jeg hater nemlig å løpe flatt på asfalt og bane. Så det ble fire uker med flate løpeturer etter å ha gjennomført 8 x Svalandsgubben siste helga i oktober. Ikke helt optimalt, men for meg var målet på Bislett å holde beina i gang i 24 timer og komme så nærme 200 km som jeg kunne klare.
Fem kristiansandere
Vi var noen stykker fra Kristiansand som dro inn sammen for å delta på dette løpet, Arild Thomassen, Gisle Martens Handegaard, Robert Stenersen McShane og Øystein Lorentzen, i tillegg til meg. Arild og Robert var med her i fjor, mens vi andre tre var debutanter.
Jeg var veldig spent og det kriblet godt i magen på veien opp til Bislett fra hotellet lørdag morgen. Ved ankomst Bislett var det bare å få henta startnummer, skifte og rigge seg til. Starten gikk lørdag klokka 10, og da var det bare å finne en grei flytfart. Ikke for fort og ikke for sakte. Det er veldig lett å bli revet med i starten og bli for ivrig, så dette hadde jeg tenkt mye på. Da riktig flytfart var funnet, var det bare å «spise» kilometer rundt og rundt. Noen korte stopp ble det innimellom for å spise og drikke, ha et dobesøk og plastre såre tær og føtter.
Måtte nedjustere
Etter 12 timer hadde jeg nådd 100 km og det begynte å bli tyngre. Lårene stivnet og det ble en del gåing. Matlysten forsvant og kvalmen begynte å komme. Jeg innså at målet mitt om å komme nær 200 km ville bli vanskelig å nå, så jeg nedjusterte det til å nå 100 miles (160,9344 km) og holde beina i gang fram til sluttsignalet lød kl. 10 søndag.
Under hele løpet ble det spilt musikk fra høyttalerne og det var en speaker som underholdt. I tillegg var det mange løpere og supportere å snakke med, både kjente og ukjente. Så man hadde egentlig ikke tid til å kjede seg, men jeg skal være ærlig på at det ble litt kjedelig likevel. For en terreng-ultraløper er det ikke det samme å løpe rundt og rundt inne, og kun ha hvite betongvegger å se på. Jeg savnet veldig det å være ute, og tidlig søndag morgen hadde jeg mest lyst til å bare gi meg. Viljestyrken og staheten min sa at jeg bare skulle fortsette. Og jeg hadde fortsatt et mål å nå.
Brøt en milepæl
Den siste timen var jeg bare lei og sur, selv om det ble en euforisk stemning hvor folk heia og klappet oss rundt. Og da sluttsignalet endelig lød kl. 10 søndag stoppet jeg der jeg var på banen, for det hadde vi fått beskjed om. Da var jeg så sliten og hadde så vondt i beina, at tårene sprutet ut og jeg grein.
Resultatet etter 24 timer rundt og rundt i kjelleren på Bislett stadion ble 168,224 km og 307 runder. Det holdt til en 30. plass totalt blant 147 løpere, og i kvinneklassen ble jeg nr. 11 blant 51 løpere. Jeg er veldig godt fornøyd, for jeg har aldri løpt så langt på flatt underlag før.
Resultatene til de andre i reisefølget ble følgende: Robert løp 182,136 km, Arild og Gisle løp 165,529 km og Øystein løp 91,812 km. En kjempebra innsats av alle sammen, på tross av vonde bein, og opp- og nedturer.
Min neste utfordring er etter planen Sandnes ultratrail, 100 miles, i april 2023.