UTØVERBLOGGEN: Svalandsgubben, et 25 km terrengløp, arrangeres hvert år på Birkeland siste helga i oktober. De fleste forbinder dette løpet med myr, gjørme og et virkelig blodslit, og nøyer seg med ei runde her. For en ekte ultraløper er jo ei runde bare barnemat.
De tre foregående årene har vi vært noen stykker som har løpt dette løpet flere ganger på rad denne siste oktoberhelga. Jeg har løpt henholdsvis tre, fire og seks runder. Noe av poenget her, er å øke antall runder for hvert år. Så i år klinka jeg til med åtte runder eller 205,20 km i løpet av 48 timer gjennom myr og gjørme rundt løypa til Svalandsgubben. Med meg hadde jeg Mark Hetherington og Øystein Lorentzen, som fikk henholdsvis åtte og sju runder.
Forberedelsene til dette løpet har vært gode. Jeg har vært på Birkeland og løpt gjennom løypa åtte ganger siden midten av juli og frem til siste helga før løpet. Selv om jeg er godt kjent i løypa, er det viktig å forberede det mentale også på en sånn utfordring. Det er ikke bare, bare å tilbringe 48 timer i det terrenget.
Mitt lengste løp hittil
Vi møttes fredag ettermiddag på Birkeland og gjorde de siste forberedelsene før vi starta på helgens utfordring klokka 15.00. Jeg var spent og nervøs og hadde minst en million sommerfugler i magen, for så langt hadde jeg aldri løpt før verken i distanse eller tid.
De første rundene gikk greit, selv om det ble litt gjørmebading. Hodelyktene ble funnet fram når mørket kom. Mellom hver runde hadde vi små pauser, hvor vi skifta tøy og spiste, før vi la ut på ny runde gjennom dag og natt.
Energiboost
Det mest fantastiske på denne turen var når natt gikk over til dag og vi kunne se den nydelige soloppgangen. Da fikk jeg ny energi. For det å løpe så langt og holde det gående i så mange timer, gjør noe med hodet. Det er som å kjøre berg-og-dalbane med opp- og nedturer. Jeg sa mange ganger underveis på runde seks og sju at jeg hatet myr, gjørme og oppoverbakker, men likevel var jeg fast bestemt på å gjennomføre. Har jeg først bestemt meg for noe, skal det gjennomføres!
Den siste runden startet vi sammen med de andre deltakerne på selve løpet Svalandsgubben, søndag klokka 11. Jeg var ganske langt nede psykisk før start, men det hjalp å få snakka litt med andre gode løpevenner. Så da startskuddet gikk, hadde jeg kun ett mål og det var å fullføre min lengste og tøffeste løpetur ever.
Det gjorde godt å ha masse folk rundt seg hele veien og til og med å kunne ta igjen folk, etter nesten 200 kilometer i beina. Jeg skal innrømme at jeg felte noen tårer da klokka bikka 20 mil.
Nytt ultraløp i november
De siste fem kilometerne inn til mål var det bare å gi gass. Det var enormt stort å krysse mållinjen og ha gjennomført et av høstens store mål, Svalandsgubben x 8! Dette er det ikke mange som har gjort, kun Arendal-bosatte Øyunn Bygstad, Mark Hetherington og jeg. Og jeg er veldig stolt over å ha gjennomført siste runde, altså selve løpet, på tiden 3:59:11. Under fire timer på de siste 25 km.
Nå er det hvile et par dager, før løpeskoa knyttes på igjen mot neste mål som er Bislett 24 timers om 26 dager!