«Det er ikke langt fra Capitol til Den tarpeiske klippe». Mange kjenner kanskje til dette ordspråket som kom fra Honoré Gabriel Riqueti de Mirabeau i den franske nasjonalforsamlingen i 1790, og historisk sett er Capitol den høyden i Roma som var sete for den romerske republikk. Capitol brukes også om bygningene som huser Kongressen og delstatsforsamlingene i USA og de tilsvarende bygningene i en del søramerikanske land. Capitol er med med andre ord «maktens høyborg».
Men tilbake til Roma. Ikke mer enn et steinkast fra det gamle Capitol, syd på Kapitolhøyden ligger (eller lå…) den tarpeiske klippe. Og ordspråket kommer nettopp fra at den tarpeiske klippe ble brukt som henrettelsested under den romerske republikk. «Mordere, forrædere, meneder og slaver som stjal, om dømt av quaestores parricidii, ble kastet utfor klippen til deres død.»
Derav ordspråket, som er en påminnelse om at den som er på toppen, svært raskt kan ende i fornedrelse og konkurs.
Veien var altså kort fra maktens tinde til bunnen av klippen. Det er ikke lange rusleturen bort dit, men den føltes nok lang nok for de dødsdømte som ble slept dit (de skulle vel ønsket den mye lenger, antagelig). Nå var vel kanskje ikke mordere, forrædere, meneder og slaver som stjal, på toppen av rangstigen, men de måtte nå gå sin kanossagang fra Capitol, før de etter å ha nytt utsikten over Forum Romanum – altså det gamle Roma, ble kastet til sin død 25 meter lengre ned.
Jeg har vært der, og skuffende nok er ikke klippen rare greiene. Man skal være bra uheldig hvis man dør etter å ha falt ned de få meterne.
Men veien er heldigvis ikke alltid så lang fra skuffelse og fornedrelse til suksess heller. Det er vel å «ta i» å si at jeg vaklet på klippekanten forrige uke, men følelsen man sitter med når skuffelsen biter man i nakken er fornedrende nok. Jeg ristet det heldigvis fort av meg, og ikke før hadde uken startet med sin sedvanlige blåmandag så begynte min indre sol å skinne igjen.
Jeg styrer jo på med så mye, og en stund nå har jeg så smått anlagt en skytebane for pil og bue på nedsiden av huset. Den har etter hvert blitt «sånn tålelig» (som arendalitten ville sagt), men med et jordsmonn som bare består av røtter og stein, så er det ikke lett for en som kun besitter stikkspade, spett og dårlig råd å få gjort noe.
Og her kommer poenget. Min gode venn og praktiker Tore Johan er hverken født i går eller bak en vogn, og stilte velvillig opp: «Jeg tror jeg kommer med tre-tonneren. Den er passe.» Så dagen etter kom han durende opp bakken med en tre-tonns gravemaskin på lasteplanet (for ti-tonneren hans hadde blitt for stor…). En skulle vel tro at han er maskinkjører av yrke, men nei. Dette er en helt naturlig del av husholdningen der i gården.
Og mens jeg stod der og prøvde å ikke gå i veien, ringte Jan Eirik. Han driver med trefelling på fritiden, og skal velvillig låne meg en flisekutter så jeg får laget flis av alt jeg har ryddet bort av kratt og småtrær. Han tok liksågodt en tur, for han og Tore Johan kjenner hverandre godt fra før. Etter at vi hadde gjort unna de sedvanlige mannfolk-hilsningene og -historiene kikket Jan Eirkik rundt med fagmannens øyne og konkluderte med at «den skeive bjørka der må ned, så du får bedre plass. Jeg skal ta den for deg. Passer det i morgen?
Hva sier man til det? Ja, takk!
Så de to gutta har avløst hverandre tre kvelder på rad og gjort vei i vellinga for en kjempefin skytebane i god bredde. Treet er vekk og bakken flat som en ballsal.
Så joda, veien er sannelig ikke lang fra den tarpeiske klippe til Capitol heller. For en oppturs-uke dette har vært. Og den fortsetter. For en annen god venn, Tellef-nedi-gata, skal flytte en utebod for en kar, og den kjører han hit og planter på/inntil skytebanen min – akkurat der hvor de to galningene har ryddet en perfekt plass for den. Så nå får jeg endelig får et innendørs verksted for buemakeriet mitt også.
Gode venner vokser ikke på trær, og lettrørte meg blir en klump i halsen rikere når jeg har venner som stiller opp sånn. Det er slett ingen selvfølge, og det siste man skal gjøre er å ta andre for gitt. Ikke nok med at de stiller opp med utstyr og bruker tid på dette her, men de skal jo ikke ha betalt for det heller. Ikke for drivstoffet en gang. «Neida, dette er bare hyggelig og morsomt», gliste Tore Johan.
Jeg vet ikke helt hvilket ben jeg skal stå på, men jeg tror de ble glade for de fine buene (inkludert instruksjon) de fikk som takk for hjelpen. Enda godt jeg kan få gitt, og gjort noe tilbake. Det eneste jeg kan som de to ikke kan tror jeg er å lage buer. Jan Eirik får et treningsprogram og oppfølging på treningssenteret også forresten, for han vi komme i bedre form.
Ingen punchline denne gangen. Bare takk til de tre fine gutta.