Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Skuffet

Å gå inn i selvmedlidenheten en stakket stund er helt innafor. Kunsten er å komme kjapt ut.

Skuffelser er det mange av. Men det er forskjell på dem. De fleste er heldigvis ikke større enn at man rister dem av seg etter en indre realitetsvurdering. Hjelper ikke det, tar jeg en prat med Palla eller Tommy. Da får jeg enten støtte eller så hatten passer. Er det ikke det venner er til for?

Altså, medgangsmennesker er det nok av. De som heier på alt som er positivt. Og de er viktige. Men de som virkelig vil vite hvordan du har det når de spør «Hvordan har du det» er sjeldnere. Når du møter noen i butikken – «Neimen hei du – Lenge siden sist – Hvordan går det», legger man ikke opp til «Takk for at du spør – jeg har det helt forferdelig». Nei, det er innledningen til en hyggelig prat om alt som er bra. Eller små ting som ikke er så bra. Så utveksler man ufarlig hverdagsdramatikk og går videre til leverposteien som ungene liker.

Vi reagerer forskjellig på skuffelser og hva vi blir skuffet over. Jeg tror ikke jeg blir skuffet så ofte. Skuffelser har med forventninger og gjøre, og skrur man ned forventningene til verden rundt seg så skuffes man ikke så ofte. Vi mannfolk kan ofte bli skuffet over ferien, men det er fordi vi ofte har andre forventninger til ferien enn det kona har. Klarer man å ha et åpent sinn og ta ting som det kommer, blir man heller positivt overrasket når det skjer noe som «faller i smak». Flymat for eksempel.

Her om dagen gikk jeg litt i kjelleren. Etter en periode med mye medvind hadde jeg lagt opp til en veldig god løsning med en aktør jeg samarbeider med. Saken var bare at denne gangen ble det ikke som jeg hadde håpet. Selv om jeg ikke forventet et ubetinget «Ja, go for it», spirte det likevel en forventning om at jeg skulle få det som jeg ville – her også. Men, nei. Ikke denne gangen.

Og det må jeg faktisk fint leve med. Når man legger planer som involverer andre, må ma tåle at ikke alle ser det på samme måte som en selv. Og realisten i meg ser dette. Som min gode venn, den dystre realisten Torbjørn, ville sagt: «Det kunne æ sagt te dæ på forhånd». Og på mange måter har han rett. Det beste er å håpe på det beste, og forvente det verste. «Yt mer og forvent mindre», sier jeg til de rundt meg når andre blir skuffet. Men nå handlet det plutselig om meg. Mest av alt er jeg skuffet over at jeg blir så skuffet. Hvor teit går det an å bli? Jeg vet jo så inderlig vel at ikke alle tenker som meg (og takk for det, ville min bedre ¾ sagt). 

Vel vel. Nå er det bare å stikke fingeren i jorda og komme seg videre. Hvis dette er viktig for meg, må jeg finne andre løsninger. Eller så må jeg akseptere at ting ble som det ble, og ærlig talt faller ikke himmelen i hodet på meg pga. dette. For det tenker jeg er viktig. Tilbake til realitetsvurderingen, ikke sant. Hva betyr dette egentlig? Hvilke altomsluttende konsekvenser fikk det «grusomme avslaget» jeg fikk?

Ingen! Absolutt ingen. Ingen døde, ingen hus brant ned. Lille meg sitter her og er skuffet for at det ikke gikk som jeg ville. Ikke verre enn det. Men bevare meg vel. Det skal da sannelig være lov og bli skuffet. Å gå inn i selvmedlidenheten en stakket stund er helt innafor.

Men jeg må ikke bli der.

Og var det så innmari viktig?

I så fall får jeg «værrsågo’» gjøre noe med det.

Les flere innlegg av Kjell Moan her