Grete Rugland (43) fra Mandal løp sist helg 203,4 kilometer på ett døgn i ultraløpet 24 hours in Hell. Grete Rugland (43) fra Mandal løp sist helg 203,4 kilometer på ett døgn i ultraløpet 24 hours in Hell. Foto: Åse Rugland

Løp 203 kilometer på ett døgn

Fem år etter mitt forrige 24-timersløp klarte jeg å bryte min drømmegrense på 200 kilometer.

UTØVERBLOGG: Jeg har lenge hatt et drømmemål om å nå 200 kilometer på 24 timer, men trodde ikke jeg skulle klare det allerede i 24 hours in Hell sist helg. Jeg perset med 22,2 kilometer til 203,4 kilometer og det holdt til tredjeplass. Vinner Therese Falk forbedret sin egen nordiske rekord til 254,8 kilometer. Helt vanvittig! Kristin Stokke ble nr. 2 med 208,2 kilometer,

Min strategi (som kanskje ikke er den mest fornuftige), var å starte i vanlig langturtempo. Relativt raskt, men kontrollert. Da fikk jeg samlet en del mengde mens beina var gode. Det dabbet av etter hvert, men jeg holdt det stort sett løpende.

Mange delmål

Noen nedturer ble det. Når beina er stokk stive, er det vanskelig å komme i gang igjen etter do- og spisepauser. Mot slutten var det så vondt at jeg brukte nesten én runde på å komme i gang igjen, men jeg kom meg likevel tilbake i løpesteg. Delmål ble satt underveis. Første maraton unnagjort, andre maraton unnagjort. Etter 120 kilometer, var det bare en tur rundt Mandal (80 kilometer) igjen. 100 miles unnagjort. Bare én maraton igjen. Slik motiverte jeg meg.

178 kilometer ut i løpet ble jeg plutselig veldig svimmel, fikk magesjau og trodde løpet var over. Men etter god støtte fra ukjente hjelpere, og et par tabletter som fikk magen på plass, var jeg tilbake. Etter nedturen fikk jeg et skikkelig boost, og nærmet meg de magiske 200. Men jeg har kollapset rett før mål i løp før, og klarte ikke slippe jubelen løs før 200 var i boks.

Foto: Åse Rugland

Opp- og nedturer

Det vekslet mellom slit og runners high hele løpet. Innimellom hørte jeg på musikk og sang litt med. Jeg tenkte på hvor heldig jeg er som kunne bruke et helt døgn på noe av det jeg liker best. Hele døgnet var det folk langs løypa som spilte musikk og motiverte. Ikke minst fikk jeg hjelp fra flere ukjente hjelpere. God omsorg da jeg fikk magetrøbbel. Mental støtte når det var tungt. Hjelp til å finne ting jeg hadde rotet bort på bordet mitt. Påfyll av varmt vann i nudelkoppene mine. De andre løperne rundt meg som ga støttende ord. Det betydde utrolig mye .

24 hours in Hell var et fantastisk arrangement. Hell ultraløperklubb har gjort en god jobb. Selv om det regnet en del av døgnet, så likte jeg bedre å løpe 24 timer ute enn inne.

Mye trening

Mot dette løpet har jeg trent ved å løpe flere langturer på 50-70 kilometer. I august løp jeg 808 kilometer og 13.000 høydemeter. Treningen har for det meste foregått på kuperte grusveier på heiene rundt Konsmo, der jeg bor. Jeg har alltid vondt en plass, og har slitt med hofte, kne, legg og føtter i oppkjøringen. Men det har merkelig nok gått (eller løpt) seg til. 10 kilometer ut i løpet hadde jeg vondt i hofta, men den kjente jeg ingenting til i andre halvdel av løpet. Kneet og foten begynte å si fra. Men det ble aldri uutholdelig.

Det er utrolig hva kroppen klarer. Dagen etter gikk jeg «hele» 405 skritt, og det sier sitt. Nå blir det hvile fra løpingen en ukes tid fremover.