Vi har nylig kommet hjem etter å ha syklet Jotunheimen rundt, fra Lærdal til Sogndal. I år var det 25. gang rittet ble arrangert, og nå med rekordmange 480 deltakere. Det finnes flere ruter du kan ta mellom Lærdal og Sogndal, den mest innlysende for menigmann ville jo vært 20 paddeflate kilometer til fergeleiet, med kaffe og Svele under overfarten. Vi tok den andre, vi er jo tross alt syklister.
Lærdal, Filefjell, Valdresflya, Beitostølen, Lom, Sognefjellet, Luster og til slutt Sogndal. 430 km og 4800 høydemeter. Velger du denne ruten, faller du i min bok relativt greit inn under kategorien fjols. Nå husker jeg ikke helt hvordan jeg kom på at dette var en god ide, men
som nevnt i et tidligere innlegg
er jeg like standhaftig når det kommer til trening som en politiker under valgkamp. Ikke helt til å stole på, med andre ord. Jeg trenger noe som henger over meg, som får meg ut i regnværet, på mølla klokka 05.30 eller spinningsykkelen hele vinteren.
Jeg skjønte tidlig i vinter at om dette skulle gjennomføres, måtte jeg få skrapt sammen flere med like lav selvinnsikt som meg selv, dette var ikke mulig å klare alene. Facebook er jo et farlig instrument, plutselig var vi så mange at muligheten til å trekke seg ikke lengre var til stedet. 11 personer fra Spring Trening, 2 fra Lund Sykkelklubb og 2 fra Strai Sykkelklubb.
Forum ble opprettet, hotell ble booket, ritt påmeldt og CLST ble gjennomført som vanlig. Eneste forskjellen denne gang var at i år ble øl i målområdet byttet ut med lapskaus og banketten ble holdt på sykkelsetet ned til Kristiansand igjen. Her var det bare å forberede seg som best.
Fredag 3. juli svimet det 15 stk fra Kristiansand rundt utenfor sekretariatet i Lærdal. 14 menn og en kvinne, min fru. Et par utskremte familiemedlemmer som sjåfører og en felles plan om å gjennomføre samlet som gruppe. Ingen av oss ante overhodet hva vi gikk til.
Riktignok hadde vel de fleste lest ferdig Internett, all verdens blogger og timevis med YouTube-filmer. To følgebiler med reservedeler, klær og mat nok til å kunne serve opptil flere etapper av Tour de France uten at det hadde manglet på noe. Syklister er litt sære i matveien, spesielt om det er snakk om lange ritt. Noen sverger til hjemmebakte barer av havregryn velsignet av Snåsamannen, andre er fornøyde om de finner noe i baklomma fra forrige treningstur. Ingen får selvfølgelig sovet noe på dagen, det meste av tiden går med til forberedelser. Eller tvangshandlinger om du vil. Alle er sykt opptatt av hva de andre skal starte i av tøy, skal vi bomme på bekledningen skal alle gjøre det.
Sogndal 21:15
Strålende sol, alle starter i kort/kort. Det går overraskende fort i starten, rett på storskiva og 35-45km/t. Feltet deler seg raskt opp i 3 grupperinger. Roer seg etter 30km. Får gitt
et par østlendinger som roter rundt i gruppa direktiver om hvor Adam kjøpte øl og hvor det berømte skapet står. Selvfølgelig i en usedvanlig høflig tone.
Vang 86 km
Første matstopp, Filefjell unnagjort i et helt magisk måneskinn. God stemning i gruppa. Alle er forundret over hvor fort det første fjellet gikk. Så tempoet har vært riktig for alle. Kler oss litt bedre for natten.
Fagernes 145 km
Rittets eneste transportetappe er unnagjort, månen har fulgt oss hele natten. De antatt sterkeste har lagt seg fremst hele natten og gjort en strålende jobb. Alle er ved godt mot ennå.
Beitostølen 183 km
Nå kjenner vi at det har gått oppover en stund. En kar kaster inn håndkleet. Begynner å bli skikkelig lyst nå. Folk er flinke å får i seg godt med mat. Kaster jakka etter natta. Litt lengre stopp denne gangen.
Randsverk 249 km
Veldig god stemning etter å ha syklet Valdresflya i soloppgang og skyfri himmel. Tok oss tid til lagbilde på toppen. Utrolig god stemning nå. Syklet forbi en røslig kar til fots, leiende på sykkelen. Tror det lugget i leggen hver gang han blunket. Får puttet i ham litt Ibux og gir ham noen oppmuntrende ord på veien. Alt er bare gøy.
Lom 293 km
Nå begynner sola å varme godt. Mye god kjøring selv om det aldri blir de store flytpartiene. Det går enten opp eller ned. Hans Petter gir rittlederen en god gammel skrape etter å ha oppdaget at lapskausen vi har snakket om i fire mil er tom. Merker at vi har syklet lenge nå, men fortsatt er tonen god.
Sognefjellet 343 km
1434 meter over havet og fem mil med oppforbakke. Personlig skal jeg aldri nevne Byklekneika i negativt ordelag resten av mitt liv. Nå har flere i gruppa fått kjenne at de lever. Kjetil så ulver og enhjørninger i de siste serpentinene opp til hytta. Jeg prøvde å få telepatisk kontakt med Gry Jannike Jarlum for å høre om hun kunne få noen av vennene sine til å teleportere meg opp de siste bakkene. Faktisk tror jeg at det er et parti jeg ikke husker å ha syklet. Hans Petter får erstatning for manglende lapskaus da to fagre møer finner det for godt og blotte seg til ære for syklisten. Bjørn Erik går ‘’all inn’’ på vaflene. Nå begynner vi å skjønne at vi kan klare det.
Luster 386 km
Litt demotiverende å ha blitt så til de grader forbikjørt av ungguttene som deltar i Sognefjellrittet. Trøster meg med at de veier 45 kg inklusive sko og sykkel. Og at de ikke har syklet 30 mil før fjellet.
Gruppa har delt seg i to ved siste matstopp siden vi vet at alle kommer til å klare det. Omtrent krampe i nevene etter all den bremsingen nedover. Omringet av kjøtttorpedoer og tyske bobilturister ned 15 serpentiner, kjenner jeg at min plass er godt til høyre. 30 grader og stekende sol. Enda en runde vafler.
Sogndal 430 km
De siste fire milene var greie bortsett fra en liten kneik á la to ganger Høyebakken. Med svinger som hele tiden lyver om at rundt her, da er du oppe. Ole Tommy knekker girøret tre mil før mål. Utrolig nok er det kjentfolk i nærheten med en litt for liten terrengsykkel med lite luft og feil pedaler. Akkurat her hadde han nok tatt til takke med en sparkesykkel. Den sykkelen har aldri gått så fort hverken før eller siden.
Endelig i mål hadde jeg sett for meg gledesbrøl, konfetti, champagne, Buekorps og Tone Damli ridende på kyr malt i nasjonalfargene mens hun delte ut saft fra Lerum. Det ble med mitt vanlige byks over mållinjen før jeg nesten skjelte ut min svoger Jørgen, følgebilsjåføren for at bilnøkler og joggesko ikke umiddelbart var tilgjengelig. En tørr sommerkotelett og Munkholm. Litt i ørska etter 22,5 timer på sykkelsetet.
Vi greide det!
For det var VI som greide det. Det var VI som passet på at farten var tilpasset alle. Det var VI som oppmuntret hverandre underveis. VI passet på at alle fikk i seg nok næring og VI som turte å ligge så lenge vi kunne i front så de andre fikk slappe av. Jeg hadde ikke klart noe av dette alene. Jeg har stor respekt for alle som ofret sjansen til å sette en god tid og heller syklet for fellesskapet.
Belønningen er at vi fikk oppleve nattesykling over Filefjell i fullmåne, soloppgang over Valdresflya og et Sognefjell badende i strålende sol.
For herr og fru Trøite blir det nå fire uker med gress mellom tærne, plastbeger uten sportsdrikk på odderøya, familie og litt mer lystbetont sykling før det smeller til med trening igjen.
Jeg vet nemlig om en startstrek bak noen andre fjell, der snakker de rart, spiser Sodd og har bart.