Tittelen kan jo saktens få noen og enhver til å heve øyenbrynene, men det var svaret jeg hadde da naboen spurte meg sist lørdag om hvordan turen hadde vært? Joda, var flott det, men litt sår i rompa. I de fleste samfunnslag er det muligens ikke helt «innafor» å komme hjem fra ferie og ha problemer baktil.
For sju år siden, tidlig en lørdags formiddag satt min kone og jeg i bilen ved Meny Grim. Der så vi så et ektepar i 30-årene, ikledd tights med bleierumper, ta ned syklene fra biltaket. Eller, da var jeg vel ikke helt sikker på om det var sykler, det kunne like godt ha vært en røys med teltstenger og rokkeringer for min del.
– Kanskje det blir oss om noen år, fniste min fru, mens jeg lo så jeg grein. Det skulle jaggu tatt seg ut.
Så hvordan kan det ha seg at en avdanket rocketrommis av en trebarnsfar sitter og skriver et blogginnlegg om forrige ukes treningsleir i Spania, med nybarberte legger og knivskarpt sykkelskille?
Svaret er fastlegen. Etter mange år krabbende rundt som elektriker, en noe tvilsom fotballkarriere, fire kneoperasjoner og det jeg i 30 år hadde sett på som trivselsvekt, sa jammen meg fyren stopp. Her var det visstnok ikke hensiktsmessig å skjære mer. Jeg fikk skissert tre alternative treningsmetoder (svømming, løping i skogen eller sykling), streng beskjed om å bli kvitt noe av det som til min store overraskelse ikke var valpefett, samt et tupp i den tidligere nevnte rompa.
Samme kveld var det på med joggebuksa, rett i garasjen og fram med en tilårskommen bysykkel. Første tur var på 10 km og 40 minutter, restitusjonstiden var cirka tre dager. Jeg innså fort at her må det kraftigere lut til. Siden kona allerede var tilknyttet et treningssenter, var valget enkelt. Her var det bare å melde seg inn.
Allerede på første spinningtime fikk jeg høre om Colorline Setesdal Tour og fikk raskt bekreftet mine mistanker om at disse kjøttorpedoene er klin gærne. Sykle 210 km til Hovden? jeg har jobbet en del der oppe og synes det er forferdelig langt å kjøre dit, men å sykle er jo galskap! Uheldigvis er jeg fra naturens side utstyrt med lav impulskontroll, høy smerteterskel og blottlagt for viljestyrke, så det gikk som det måtte. Få dager sener var jeg påmeldt. Min fru også, dog noe motvillig.
Dette var starten på noe jeg aldri kommer til å angre på. I år er det femte gang vi skal tråkke til vi blir blå opp Byklekleiva. Men i år blir det kanskje noe lettere.
Jeg trener og sykler sammen med Spring treningssenter. Hvert år arrangerer de tur til varmere strøk som en del av fellestreningen til CLST. Spring er det treningssenteret i Kristiansand med flest syklister, dette er noe de satser mye på. De har i flere år vært den største gruppen til CLST. De har i tillegg egen terrenggruppe og egen jentegruppe. Det fine med Spring er at her er det ikke bare kjøttorpedoer, her er det grupper som passer alle ambisjonsnivåer.
Her har du gutta som sykler utelukkende på utstyr bestående av lurium og kryptonitt, som ennå er hemmeligstemplet av NASA. Du har også de som er fornøyde bare de finner sykkelen i garasjen. Men det fine med en slik tur er at her er vi alle samlet. Du spiser frokost med PT-en din, sykler 15 mils tur med ho dama fra banken, hjelper rørleggeren med å skifte dekk på toppen av et fjell du mest sannsynlig ikke kan uttale navnet på og stikker så på afterbike med nye venner. Hver kveld annonseres morgendagens turer med lengde og veivalg, slik at du kan velge hvilken tur du tror passer best for deg. Uansett valg, får du en flott tur tilpasset ditt nivå, guidet av erfarne syklister og trenere. Ingen blir etterlatt, her er det samlet til mål.
I år gikk turen til Javea, et område som tidligere bare har blitt brukt av profflagene, men som nå ser en sterk tilvekst av mosjonister og sykkelgrupper som Spring. Dette området har alt en syklist kan ønske seg, med mange flate mil, beryktede fjell som Col de rates (hvor du på vårparten kan se proffene i forrykende intervalltrening) og øde daler uten en eneste gretten bilist med for mye spylervæske.
Spring hadde arrangert turen med full pakke. Innkvartering i sykkellandsby med villaer og eget svømmebasseng, fullpensjon og sykkel inkludert. Seks dager med sykling i sol og på veier bedre vedlikeholdt en lakken på naboens SUV.
Vel hjemme, med tusenvis av høydemeter og mil i beina, er det likevel det sosiale samholdet som jeg kommer til å huske best. Om det viser seg at høybakken blir like bratt i år også, sitter jeg uansett igjen med 20 nye sykkelvenner, minner om de beste sykkelturene så langt i karrieren, litt sår i rompa og et sett nybarberte legger som klør noe forferdelig.
Noe av det mest minneverdige på turen var siste kvelden, da Morten Horn Elieson og jeg omsider ble overtalt av Sturle Dahl til å kvitte oss med vår tunge behåring på leggene. Morten og jeg hadde en pakt på at vi ikke skulle fjerne noe som helst, men da jeg først måtte gi etter for Sturles massive press, klarte ikke Morten å stå i mot, han heller. Hovedgrunnen til at vi pinglet ut er at vi var ekstremt «høye» etter seks dagers energidrikk-inntak. Det var så mye sukker i de flaskene at selv Willy Wonka hadde kviet seg for å drikke dem. Grunnet alt håret så badekaret ut som om vi hadde slaktet en bever da vi tømte det for vann. Nå gjenstår det å se hvor mange sekunder det er å hente i sykkeløypa på å ha glatte legger, eller om det er en ren placebo-effekt.