UTØVERBLOGG: I mai i fjor skrev jeg her i Lokalsporten om et ønske om å kvalifisere meg til verdens sterkeste mann. Det er utrolig moro å kunne dele med dere at jeg klarte det.
Jeg har hatt en coach som har fokusert på rehabilitering av skader og skadeforebyggende trening. Vi har hatt økt fokus på restitusjon og å lytte til kroppen.
Selv om det er blitt mer seriøst, har jeg slappet mer av med det, og klart å ha det gøy og bruke tid på venner og familie. Strongman er ikke alt, og jeg ser jeg presterer bedre når jeg roer meg litt ned, og ikke «jager» så voldsomt.
Overrasket i Norges sterkeste
Tidligere i år hadde jeg en del skader og utfordringer, og jeg dro til Norges sterkeste mann-konkurransen (NSM) i høst uten håp om å vinne. Det ble en jevn kamp, der jeg byttet på å ligge på de tre øverste plassene, og jeg endte med knapp margin som nummer tre i i klassen under 105 kilo.
Jeg ble overrasket over hvor bra kroppen virket og hvor bra jeg gjorde det under denne konkurransen. Det var helt surrealistisk å bli invitert til Official Strongman Games (OSG) i USA nå i november. Høyere enn dette kommer man ikke, og jeg skulle få delta og måle meg mot de beste i verden.
Etter NSM tok jeg ei uke fri før treningen inn mot OSG begynte, med de samme øvelsene som i NSM. Nivået ville være mye høyere, så nå måtte jeg virkelig gire opp. Jeg trente seks dager i uka. Holdt kroppsvekta lavere, trente mer kondisjon, hadde fokus på å sove bra og få hodet «på rett plass».
For å få råd til å reise til USA og delta i OSG, fikk jeg god hjelp fra sponsorer og også en del støtte fra privatpersoner via spleis, noe jeg setter umåtelig stor pris på. All støtte utenom det har også vært helt overveldende.
I opptreningsfasen gikk det ikke helt som jeg ville. Jeg følte meg ikke helt rede, men coachen min fikk hjulpet meg til å bli så klar som jeg kunne psykisk. Det å skulle reise over alene var i seg selv litt skummelt, men da jeg kom frem til USA, møtte jeg på gode venner fra strongman-miljøet.
Proff konkurranse
Det var noen dager med tropisk storm i Florida som førte til lockdown og endring av konkurransen. Selve konkurransen var veldig proff, og jeg ble behandlet som en toppidrettsutøver.
Vikingpress var den øvelsen jeg følte jeg hadde mest kontroll på, men den var mye tyngre enn forventet. Det viste seg at det var en annen måte å veie på, det var en rigg pluss 150 kg, ikke 150 kg totalt.
I farmers’ walk var mengden med folk som skulle varme opp overveldende. Plutselig var det min tur. Uten kalk ble 150 kg i hver hånd vanvittig tungt, men jeg gjennomførte med middels plassering.
På markløftingen fikk jeg varmet opp sammen med legender innenfor sporten, som Big Z og Nick Best, og dette gjorde underverker. Jeg var forberedt på at det kom til å bli tungt, men det gikk overraskende greit og jeg endte med fire repetisjoner på 290 kg.
Sandsekk er en øvelse vi har hatt ofte i konkurranser, men ikke til skulder og ikke med så tung sekk. Å få sandsekkene opp på magen var godt innøvd, men så er det å få manøvrert disse store og tunge sekkene videre til skulder. Jeg satt med sekken i fanget og tenkte, hvordan i svarte får jeg denne til skuldra?
På konkurransen hadde vi fire sekker vi skulle løfte på 60 sekunder, vektene var 130-140-150-160 kg. Jeg klarte greit de to første. Den 3. på 150 kg fikk jeg helt opp til brystet og fikk armen under. Jeg manglet 1-2 «hopp», så hadde den vært der, men det svartnet nesten for meg og tiden gikk ut.
Motivasjonsboost
Totalt ble jeg nummer 30 i min debut. Alt i alt er jeg veldig godt fornøyd med opplevelsen og prestasjonen min. Jeg presterte bedre enn noen gang, og plasserte meg overraskende bra i et slik selskap. Og ikke minst kjentes kroppen bra og det ble ingen skader. Det var en vekker å få se hvor høyt nivået er ute i verden. Det gjør meg til en bedre utøver å få lov til å delta.
Nå går jeg over i «off-season», der jeg skal roe ned og ta meg inn igjen. Fremover skal jeg jobbe en del med mobilitet, teknikk og å bygge meg opp til en bedre atlet.
Jeg vil rette en stor takk til teamet og coachen!