Etter først å ha sanket 49.600 høydemeter i mars måned i Hagemanns høydemeterløp, løp Rune Hystad (36) fra Grimstad 201,28 kilometer på 24 timer på Levermyr friidrettsbane 1. april. Det holdt til totalseier. Etter først å ha sanket 49.600 høydemeter i mars måned i Hagemanns høydemeterløp, løp Rune Hystad (36) fra Grimstad 201,28 kilometer på 24 timer på Levermyr friidrettsbane 1. april. Det holdt til totalseier. Foto: Privat

Et døgn jeg aldri kommer til å glemme

Å løpe drøyt 20 mil på ett døgn er det vondeste jeg har opplevd. Det var samtidig en fantastisk opplevelse.

UTØVERBLOGG: I mars har jeg vært med på et av Hagemann Eventers løp, nærmere bestemt Hagemanns høydemeterløp, som gikk ut på å løpe/gå et høydemetertall hver dag. Tallene som gjaldt var 100, 200, 300, osv. opp til 3100 høydemeter, og totalt ble det 49.600 høydemeter gjennom hele mars.

Vi kunne selv velge hvilken av de 31 distansene man løper den enkelte dagen, og vi kunne dele det opp i to økter per dag, men altså bare én distanse per dag, og ingen like distanser. For å vinne måtte man både klare å gjennomføre å løpe hver dag i mars, og i tillegg løpe flest antall kilometer i et «tradisjonelt» 24-timersløp 1. april, dersom flere enn én person klarte å gjennomføre alle høydemeterne.

To daglige økter

Det var selvsagt uforskammet mange gærninger (19 av 109 deltakere) som klarte å sanke 49.600 høydemeter. I og med at jeg har tre små barn som mildt sagt krever sitt, og at jeg er i full jobb, så var det ikke bare bare å få fullført alle høydemeterne. Takket være godvilje fra kona hva gjelder rydding av hus, pakking av tøy til skole og barnehage osv, klarte jeg å knuse inn stort sett to økter per dag; før jobb, og etter 20:00 + litt mer spiselige tidspunkter i helgene.

I år har jeg bl.a. hatt som målsetting å delta i Skuggenatten 12-timars (et ultrahøydemeterløp) og et 24-timersløp mot slutten av året, så dette passet jo midt i blinken for meg som opptrening. 250 prosent økning i treningsmengde umiddelbart før et 24-timers løp er ikke en optimal oppskrift på oppladning, men det er jo likt for alle, så ingen unnskyldning der, altså.

31. mars kjørte jeg med familien til svigers’ hytte på Kyrkjebygdheia, og var der noen timer før jeg kjørte hjem igjen, fikk meg to timers søvn og rasket med meg det jeg trengte av utstyr, næring og klær til Levermyr friidrettsbane i Grimstad. Grimstad, byen med flest soldager i året, fant det for godt å skvise ut litt regn i starten, så det ble jo litt hjemmekoselig (for meg som kommer fra Askøy utenfor Bergen) den første timen, da jeg løp rundt med regntøy på en friidrettsbane i stummende mørke og lurte på hva i all verden jeg holdt på med.

Fikk godt selskap

Rundt 01:00 stoppet en bil utenfor banen og to bekjente damer ga meg noen heiarop og løp ca. 10 meter sammen med meg, så jeg fikk tatt meg litt sammen og fant motivasjon til å kjøre på. Jeg hadde annonsert for noen venner og løpeklubben min i Grimstad at jeg skulle løpe, så jeg hadde et svakt håp om at noen på selveste skjærtorsdag ville ofre noen minutter til meg på banen. Allerede rundt 06:00 kom Norvald Andreassen fra løpeklubben og holdt meg med selskap rundt banen i flere timer, hvor vi snakket om alt fra løping til andre ting som opptar oss i livet. Vi er tross alt hele mennesker hvor løping «bare» er noe som kan definere deler av oss.

Ved godt mot underveis. Foto: Privat

Etter at Norvald dro var det for lengst blitt lyst, med sol og ekte grimstadvær! Men det beste av alt var at det i timene som fulgte strømmet på med nærmeste perfekt overlapp venner, bekjente, ukjente, kolleger og gamle naboer som enten ville løpe sammen med meg eller se på noen runder og høre hvordan det gikk. Dette skyldes nok mye at både min kone hadde proklamert galskapen på Facebook og Grimstad Adressetidende hadde tatt noen bilder og publisert en artikkel om påfunnet mitt og oppfordret til å komme og heie.

Fulgte planen

Faktisk var det nok kun en periode på en halvtime på kvelden at jeg var alene, og da var jeg ganske dypt inne i «the pain cave» og måtte ha en trøsteprat med min kone for å holde ut, fram til neste person kom og holdt meg med selskap. Alt i henholdt til koronaanbefalinger, må vite. Målet mitt var å passere 200 kilometer innen midnatt. Runde tall er særdeles viktige i løpeverdenen, og jeg mistenker at med én gang man tar på seg løpesko, får man litt ekstra ocd.

Jeg skal ikke påstå at noen ting med dette 24-timersløpet var lett, og det var en sann smerte å holde akkurat høy nok fart de siste 12-timene for å kunne klare målet. Etter kalkuleringsbistand fra to løpevenner fra klubben fant vi ut at jeg måtte løpe gjenstående tid på under 8 minutter per km/7,5 km/t. Det er jo strengt tatt gangfart, men for meg var det helt på stålet, og det var MANGE timer igjen med uggen mage og vond kropp.

Beviset på at 201,28 kilometer ble tilbakelagt med en snittfart på 7,03 kilometer i timen. Foto: Privat

Det siste jeg fikk i meg av fast føde var vel en hjemmelaget flapjack og noen Pringles klokka 13, etter det ble det med sportsdrikk. Årsaken til at jeg valgte å løpe på en idrettsbane og akkurat i Grimstad var at det var flatt, det var lettvint med utstyr og næring og jeg håpet å få litt elskap. Det siste opplevde jeg som det desidert viktigste.

Fabelaktig stemning

Som nevnt var jeg nesten hele døgnet med unntak av de første seks timene sammen med andre og den siste timen var det nok 15–20 personer på og rundt banen. Dette var en god blanding av venner, kjente og ukjente som løp med meg og heiet meg fram, i tillegg til en artig polsk familie som danset og klappet for hver runde. Noen minutter før midnatt kunne både mine følgere og jeg juble for 200 passerte kilometer, og etter en «spurt» på slutten endte jeg på 201,28 kilometer.

Det var et nydelig vær; vindstille, stjerneklart og det var rørende å kunne fullføre med stil, sammen med folk rundt meg som hadde tatt med kake (den orket jeg ikke der og da, men er i kjøleskapet i skrivende stund) og kaffe, fakler, norske flagg og det var rett og slett en utrolig god stemning og en kveld og et døgn jeg aldri kommer til å glemme.

Kaka jeg var takknemlig for ved målgang, men som jeg ikke orket å begynne på med en gang. Foto: Privat

Teksten her ble noe lang, men få ord kan ikke beskrive hva dette har betydd for meg. Dette var min første seier i noe som helst, og det har vært en gøy, men slitsom måned hvor jeg har lært mye, og et siste døgn som ble det vondeste jeg noensinne har opplevd, men samtidig en helt fantastisk opplevelse.

Takknemlig

Jeg ønsker å takke min familie, med kone og barn og mine svigerforeldre som har bidratt, og alle dem som har heiet meg fram i forkant og under finalen og med gratulasjoner i etterkant. Det holdt faktisk til å «ta bøtta» og totalseier i løpet!

Føttene fikk kjørt seg godt etter ett døgns sammenhengende løping. Foto: Privat

Vel så gøy som seieren, var det å kunne samles rundt noe i disse koronatider, og oppleve at den løpegleden jeg tilfeldigvis falt inn i for et par år siden kan smitte over på andre. For det var flere enn meg som både i arrangementet og sammen med meg på løpebanen løp lenger enn de noensinne har gjort tidligere og hadde en positiv opplevelse av det. Det gjør meg glad! Nå skal den første måneden gå med til rehabilitering og litt mer huslige sysler til min kones glede. Takk for arrangementet til Einar Hagemann, og god påske til dere alle!

PS! Blant damene var det Øyunn Bygstad fra Arendal som løp lengst med 172,69 kilometer, foran Mari Melsom Kristensen fra Søgne med 160,79 kilometer.

Les også:

Sanker høydemeter i fleng