Jeg har alltid vært stor, men samtidig alltid holdt meg i lett aktivitet. Jeg har gått turer, syklet Birkebeinerrittet, og trent jevnlig spinning. I 2010 var jeg hos legen og fikk beskjed om at jeg har Polycystitsk ovariersyndrom. PCOS er en tilstand med flere væskefylte cyster i eggstokkene. Cystedannelsen forstyrrer eggstokkenes funksjon og fører til hormonforstyrrelser. Tilstanden kan føre med seg forstyrrelser i forbrenningen, noe som kan gjøre det vanskeligere å gå ned i vekt. For mange er nemlig den beste behandlingen ved PCOS vektreduksjon. Dette for å blant annet redusere risikoen for å utvikle diabetes og hjertekarsykdommer. På grunn av dette har det vært veldig viktig for meg og gå ned i vekt, som igjen har gjort det veldig frustrerende når ting går så seint.
I februar 2014 bestemte jeg meg for å prøve noe nytt innenfor trening. Jeg meldte meg inn på treningssenter og tok kontakt med
. Der satt jeg, en usikker jente med svært lite selvtillit. Tanken på at jeg skulle begynne å trene i styrkerommet var både skremmende og langt utenfor min komfortsone. Vi startet med trening sammen to dager i uken, og det var beintøft. Jeg trodde jeg hadde trent tidligere, men dette var virkelig noe anderledes.
Jeg ble pushet og heiet på, noe som gjorde at jeg aldri ga helt opp. Det tar tid å bygge seg opp, og det var noe Hege merket at jeg sleit med. Hun skrøt av meg hele veien, men jeg klarte ikke se det hun så. Det eneste jeg så var tallene på vekta, som nesten ikke forandret seg. Det var veldig hardt å ta innover seg. All den treninga og noen endringer i kostholdet til ingen nytte. Jeg følte meg ikke bra, jeg ble bare sliten av å hele tiden gå rundt å tenke på hvor mislykket dette var. Det var noen harde treningsøkter og flere ganger kom tårene i øyenkroken.
Jeg begynte å tenke på hva alle andre tenkte om meg. Alle visste at jeg trente masse, så de lurte nok sikkert fælt på hvorfor jeg aldri ble tynnere. Hva var vitsen med å spise sunn mat og trene masse, når vekta likevel stod på det samme tallet? Selvtilliten ble ikke bedre og det gjorde vondt.
Hege ga ikke opp troen på meg, så hun fortsatte å pushe meg. Flere ganger fikk jeg melding av henne der det stod «Skriv ned tre positive ting om deg selv». Og vet du hva, det var en utrolig vanskelig oppgave. Det første jeg begynte å tenke på var alt jeg ikke var, og det gjorde så vondt. Disse meldingene fortsatte å tikke inn i ny og ne, og en dag da vi var ferdige med å trene, gikk vi inn på et rom der jeg skulle skrive ned ti positive ting om meg selv.
Det tok tid, og det var veldig vanskelig. Etter en stund med masse tenking klarte jeg å skrive ni positive egenskaper om meg selv, men en siste ting kom jeg ikke på. Hege tok tak i tusjen og spurte meg om hun fikk lov å skrive den siste. «Vakker!» skrev hun. Da startet tårene mine å trille. Jeg klarte å snu tankegangen min fra alt jeg ikke var, til alt jeg er.
Etter hvert bestemte jeg meg for å prøve meg på egenhånd i styrkerommet. Jeg trener sammen med flere venner, som er en god støtte for meg. Jeg sluttet å fokusere så mye på vekta, rett og slett fordi det var slitsomt å hele tiden føle nederlag. Jeg trener tre-fire dager i uken, spiser et normalt og sunt kosthold og føler meg generelt bedre, for nå er fokus på hva vekta viste, borte. Vendepunktet kom da en person som ser meg nesten hver eneste dag sa til meg «Camilla, du er nødt til å ha gått ned i vekt».
Som vanlig tenkte jeg negativt, og sa at nei, det har jeg ikke gjort. Men den setningen satt seg fast i hodet mitt, og innerst inne håpet jeg at det hun sa var sant. Jeg tok en titt på et par bilder som ble tatt for rundt tre år siden. Og der så jeg det jammen meg selv. Jeg har gått ned i vekt. Selv om det ikke er mange kilo, så kan man likevel se at jeg har forandret meg. Da innså jeg at det Hege har sagt til meg hele veien er sant: Ikke fokuser på tallene på vekta, men på egen fremgang!
De synlige endringene kommer etterhvert, men jeg må begynne endringen innenfra. Jeg har innsett at jeg har blitt utrolig mye sterkere. Ettersom at jeg har lagt på meg muskelmasse, har vekta ikke endret seg så mye som jeg skulle ønske, men kroppsformen har blitt annerledes. Jeg er langtifra fornøyd med kroppen min, men selv om kiloene ikke renner av meg slik jeg hadde ønsket de skulle gjort, så har jeg funnet meg en livsstil som jeg kan leve med.
Jeg trives mye bedre med meg selv den dag idag, enn hva jeg gjorde tidligere. Jeg har fått mye mer energi, og selvfølelsen er blitt bedre. Det er nå det hele starter, for nå har jeg endelig forstått at jeg kan få det til jeg også. Det gjelder bare å ikke være blind på egen fremgang, og faktisk ha troen på at jeg kan hvis jeg vil. Jeg stråler på en helt annen måte den dag idag. Jeg opplever treningsglede!
Les også:
Les også:
Les også:
Les også:
Les også: