BLOGG: Jeg har i mange år drømt om å gå på ski over Grønland, og denne uka tok jeg endelig avgjørelsen:

Jeg meldte meg på turen som har avreise i mai 2023. Neste år venter 600 kilometer på ski over Grønland, fra Kangerlussuaq i vest til Isortoq i øst. Til sammen skal jeg og de andre i den påmeldte gruppa bruke 26 dager på ski over øya med en pulk på 70–80 kilo.

Det var med skrekkblandet fryd jeg bestemte meg, men endelig er jeg i gang og klar til å kjøre på med forberedelsene.

50-årskrise?

Jeg har et klart mål om å gå på ski over Grønland, men akkurat hvorfor vet jeg ikke sikkert.

Kanskje fordi jeg er veldig glad i å gå på ski? Kanskje fordi jeg har tatt på meg en utfordring jeg aldri har vært i nærheten av? Eller er det rett og slett en 50-årskrise?

Jeg har en forestilling i hodet om at jeg kommer til å bli utfordret på en måte jeg aldri helt kan se for meg. På Grønland er det kaldt, og terrenget og alle etappene er like.

Hvordan kommer jeg til å takle det mentalt? Hvilke utfordringer må jeg mestre? Blir det sykt tungt fysisk? Jeg blir veldig motivert av å bidra i ei gruppe, vil jeg orke det?

foto
Jeg har en drøm om å krysse Grønland på langs. Jeg er i god gang med forberedelsene. Her er et bilde av en treningstur på Hovden i mars. Foto: Privat

En drøm som kan gå i oppfyllelse

Tanken på å komme fram til østsida av øya, vente på å bli hentet «hjem» etter å ha gått 60 mil på ski med pulk på 70-80 kilo i 26 dager, hvor man har slitt fysisk og psykisk, er helt ubeskrivelig.

Men å ha klart det sammen med resten av den påmeldte gjengen i Bergans, ville gjort det enda bedre. Det ville vært en drøm som gikk i oppfyllelse. Noe jeg kan ta med meg videre i livet, noe positivt som kan gi meg en skikkelig energiboost som jeg kan bruke videre.

foto
Min gode venninne Lene (t.h.) har laget treningsprogrammet mitt. Jeg hadde ikke klart dette uten henne. Foto: Privat

Skreddersydd treningsprogram

For å klare dette er jeg nødt til å strukturere meg skikkelig godt med tanke på opptrening i forkant. Her får jeg god hjelp av min venninne Lene Røstad, som har lagt opp treningsopplegget mitt.

Lene har hjulpet meg tidligere også. Da jeg første gang avslørte planene mine om å trene meg opp og forberede meg slik at jeg kunne krysse Grønland på ski, nølte hun ikke med å ta del i eventyret. Lene laget umiddelbart et treningsopplegg. «Vi må få i gang hofter og rygg, de må bli vant til mye belastning over lang tid», sa hun. Jeg var ikke vond å be, man hører jo på dem som kan det.

foto
Jeg og Lene trosset gnagsår og arr for å fullføre turen over Hardangervidda. Foto: Privat

Vi startet med trening i blå løype i Randesund, og syklet Hardangervidda rundt i fjor sommer. Vi har også overnattet mye ute. Målet er å gjøre dette minst én gang i måneden fram til jeg skal gå over Grønland.

Krysset Hardangervidda – tross smerter

Men for å teste oss skikkelig valgte vi å melde oss på å gå på ski over Hardangervidda i vår. Helt fra vi satte av gårde den første dagen på Hardangervidda, måtte jeg klype meg selv i armen. Tenk at jeg var så heldig som fikk oppleve dette.

Den ukelange turen bød også på flere utfordringer. Lene fikk flere vonde og stygge gnagsår på begge føttene, mens jeg slet med et vondt arr på akilles-senen.

foto
Deltakerne avbildet mens vi skuer utover vakre Hardangervidda. Foto: Jørgen Erlandsen

På den siste dagen måtte jeg bli hentet av Røde Kors. Det gikk heldigvis bra, og det var god lærdom å ta med seg videre.

foto
Lene slet med slike vonde gnagsår på begge bein. Foto: Privat

Gleder meg til mitt livs utfordring

På tross av dette var det en svært fin forberedelse til Grønland-turen. Den ene dagen rakk jeg å bli sittende med en kaffekopp med beina på pulken, i overskyet og kaldt vær, med hardt og flatt føre. En skikkelig Grønland-følelse.

foto
Jeg var strålende fornøyd med turen over Hardangervidda. Nå er drømmen å gå på ski over Grønland. Foto: Jørgen Erlandsen

Nå er jeg klar for å «gønne på» og gjøre meg klar til å krysse verdens største øy.

Å krysse Grønland blir som å oppsøke eventyret, for så å bli en del av det. Det kommer til å bli en opplevelse for livet, en tur jeg aldri vil glemme, og den vil være med å prege meg også etter at den er over.