Personlig trener Julie Rafoss (28) fra Vennesla har skrevet denne teksten. Personlig trener Julie Rafoss (28) fra Vennesla har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Ikke la noen fortelle deg at du ikke kan

Skal man la seg motivere av noe, kan man ikke fokusere på begrensninger.

Jeg lytter flittig lytter til diverse helserelaterte podkaster og stort sett bruker jeg enhver ledig anledning til å suge til meg ny inspirasjon og kunnskap. Nylig kom jeg over en podkast hvor en fysiolog snakket om enkeltindividets evne til å bli god i diverse idretter, om det handlet om genetikk, barndom eller ren innsats og trening.

Det er et tema som umiddelbart gjør meg veldig interessert. Fysiologi er noe av det mest spennende jeg vet om. Når det er sagt, er jeg veldig opptatt av å ta teori for det det er, nemlig teori og ikke praksis. Fysiologen i podkasten mente bestemt at det du ikke lærer deg som liten vil du ha store vanskeligheter med å bli god på som voksen, hva gjelder idrett. Han begrunnet det med at ferdigheter som eksempelvis vektoverføring og balanse er noe vi mye enklere lærer oss som barn, og som også står svært sentralt i en del idretter. Det finnes ingen tvil om at det å lære seg å sykle for eksempel er mye vanskeligere å lære for en 40-åring enn for et lite barn, noe vi alle kan være enig i.

Men at man aldri vil bli god om man starter seint?

Jeg ble opprørt av det jeg hørte. Ikke fordi jeg ikke forstår hva han mente og teorien bak, for den er i og for seg soleklar. Jeg ble opprørt fordi denne typen uttalelser kan sette en brems for veldig mange og tankene vi har rundt egne evner og eget potensial. Jeg tok dette opp i en instagrampost hvor jeg brukte eksempelet om humla. Ut ifra all logikk skal den ikke være egnet til å fly når man ser på kroppsstørrelsen i forhold til vingene. Likevel flyr den. Det syns jeg er sammenlignbart med oss mennesker. Jeg har hørt mange suksesshistorier med mennesker som presterer over evne, rett og slett fordi de tror at de kan klare det de bestemmer seg for og dermed yter der etter.

Kanskje jeg blander mental trening og fysiologi. Men det synes jeg er rett og rimelig i denne settingen. For hva slags betydning har egentlig våre (teoretiske) fysiologiske begrensninger, dersom vilje og pågangsmot kan overstyre det?

Det er kanskje naturlig at jeg reagerer fordi jeg jobber som personlig trener. Jobben min er å motivere folk til å prestere, ofte utover det de selv tror de kan klare. Og jeg har sett det skje utallige ganger. Det er også stort sett voksne mennesker jeg jobber med, ikke barn. Voksne som har bevegd seg på en måte store deler av livet, kanskje helt uten å bli presentert for ørten forskjellige idretter hvor de har fått muligheten til å lære seg forskjellige fysiske ferdigheter. Et utgangspunkt en fysiolog kanskje ville sett på som krevende om man ønsker å bli god i noe.

Men hva skjer når man har troen på noe, når man ser mulighetene til å mestre og når man innser kraften i motivasjon og vilje? For ikke å snakke om resultatene som kommer av kontinuerlig arbeid og det å presse seg utenfor komfortsonen? Man får til ting man ikke trodde man kom til å klare til å begynne med. Og hvorfor får man tro på det? I hvert fall ikke gjennom å bli fortalt at det ikke er mulig!

Skal man la seg motivere av noe, kan man ikke fokusere på begrensninger. Skal man prestere på et nytt nivå, kan man ikke handle ut ifra alle hindrene som dukker opp og la seg stoppe. Ja, man kan tilpasse ut ifra egne forutsetninger. Det betyr dog ikke å legge demper på eget potensial ved å slå seg til ro med at «jeg har aldri vært god, så da blir jeg det heller ikke». Det stritter imot enhver celle i kroppen min å si det høyt.

Jeg har sett altfor mange mennesker yte over evne, overraske både seg selv og meg, sprenge grenser og oppnå helt nye ting som ingen hadde sett for seg, til å slå meg til ro med at man ikke kan bli god på noe selv om man starter seint. Det er fint å forstå fysiologi, men man kan ikke bruke det som en pekepinn på hvor god man kan bli. Det blir en begrensning mer enn et hjelpemiddel. Den aller største drivkraften vi har er troen på at vi faktisk kan. Og den troen kan være så kraftfull at den kan overstyre det meste av motgang og hindringer og få oss til å yte så bra at vi til slutt står på målstreken.

Ikke la noen fortelle deg at du ikke kan! Som et av mine favorittmottoer sier: Where there is a will, there is a way.

Vi har ikke like forutsetninger, men vi har alle muligheten til å bli så gode som vi kan og det er først og fremst det mellom ørene som stopper oss!

Les flere innlegg av Julie Rafoss her