Det er den tiden av året da energien er på det laveste.

Mørket på sitt dypeste.

Hverdagen i seg selv på sitt tyngste.

Det er inflasjon i virusbanken og krav om uttak.

Biologien skriker etter søvn og hvile.

Det er eksamenstid og rapporteringstid.

Regnskap og budsjett.

Årets oppgaver skal lukkes, og neste års oppgaver pakkes ut.

Timeplanen er full.

Nyhetsbildet er beksvart.

De dårlige nyhetene står i kø, og håpet om bedre tider blekner for hver nyhet om bombing av sykehus, drap på sivile og høyere rente.

Så hva gjør vi?

Vi fyller opp dagene enda mer.

Stresser fra julekos til julehygge.

(Og er spent på julebrygget...?)

Disse hverdagene vi peste oss igjennom i mars og september, fylles til randen med samværet og festlighetene vi kunne trengt i februar og november.

Vi bekjemper mørket med lys.

Den oppsamlede dårlig samvittigheten med gode gjerninger.

Danser på hålkeføre.

Fyller behovet for å være alene i stillheten med musikk og fest.

Innser at nyttårsforsettet om et sunnere og bedre kosthold røyk i april, så det er bare å ta det helt ut nå i desember, for det er nye sjanser i januar.

Nå skal vi jammen kose oss.

For alt er så tungt og trått, og vi har gledet oss helt siden mai til julebord og julekonsert og julekos.

Det er noe litt tvangsmessig over det hele.

Jeg har tidligere skrevet om sommeren som kontrastenes tid.

Når de som har, blir så synlige ved siden av de som ikke har.

Og slik er det også nå.

Vi har bare så mye mindre tid, så mye dårligere råd og så mye mindre overskudd.

Kan vi kanskje også snakke om paradoksenes tid?

Vi som klager på at vi har for mye, for mange som drar i oss året igjennom, klarer på et forunderlig vis å legge opp til mer av det samme akkurat nå.

Og det kjennes så tungt og nesten umulig å komme gjennom dagene til vekkerklokka kan slås av og matboksene pakkes bort.

Men det sitter en liten stemme på skuldra og hvisker, en som etter beste evne prøver å overdøve snørr og host og kalendervarsler:

«Så heldig du er, du som har så mye kjærlighet, så mange mennesker, så mye musikk og dans og så mye mening i hverdagen. Så mye å glede deg til og glede deg over».

Noen ganger kan det være verdt å sitte helt stille og bare kjenne på takknemligheten.

Vi er nesten der.