Dette mørket, som kanskje ikke oppleves som mangel på lys, men aller mest som mangel på lyst, og preges av en tunghet som får tankene til å kverne som rustne tannhjul, blodet i årene til å renne som sand, og armer og bein til å synke gjennom underlaget og bli omsluttet av en tung, grå, deigaktig masse, en masse som blir tykkere og tyngre jo mer jeg kjemper for å komme meg løs fra den.
Mens den stygge stemmen på skuldra, den som roper ut om alle mine feil, overdøver selv suset fra trekronene og det kaotiske bølgeskvulpet i stormene.
For høsten har alltid vært verst.
Og akkurat i år er visst høstmørket ekstra truende. Både for meg, og så altfor mange som jeg snakker med.
Mørket bryr seg ikke alltid med hvordan vi har det. Om vi har alt på stell i jobb og kjærlighet og familie og økonomi, så kan likevel mørket finne smutthull. Og det kan kjennes både vondt og skamfullt.
For ingen av oss er bare det som synes.
Det vi ser på utsiden, trenger ikke å ha noen sammenheng med det som er på innsiden.
Vi ser så ofte bort på andre og ser kun det de får til, og ikke hvor mye det har kostet dem å gjøre det.
Og de flinke guttene og jentene kommer alltid til å finne feil med sin egen innsats som gjør at de tar på seg enda mer, jobber enda hardere, og finner stadig flere feil med seg selv.
Mens de i det stille kjemper mot mørket.
De av oss som sliter med høstmørket, vil de neste månedene gjør merkelige ting, prøve nye ting, prøve gamle mønstre på nytt, høre på gode råd, forkaste gode råd, og sikkert mange ganger bruke energien helt feil i forsøkene på å flykte fra tåken.
For noen handler det ikke kun om høstmørket, men et mørke som er stadig tilbakevendende, som bølger gjennom hverdagene som en truende, malende skygge.
Og jeg håper bare vi alle har noen rundt oss som står ved siden av oss i gjørma, kanskje uten å si så mye eller gjøre så mye, men bare er der.
Og er lys.