KRISTIANSAND: Norsklæreren advarte henne mot å bli sosialarbeider fordi hun har dysleksi. Med hennes medfødte trass var det ingen tvil: Hanne Kro Sørborg skulle bli sosionom.
Nå er hun tildelt sosialarbeiderprisen, som hvert år deles ut til et medlem eller en gruppe medlemmer i Fellesorganisasjonen som i «særlig grad har utøvd godt sosialt arbeid eller bidratt til fagutvikling innenfor fagfeltene til barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.» Prisen er på 40.000 kroner som kan brukes til faglig påfyll.
– Gratulerer med prisen. Hvordan føles det å være årets sosialarbeider?
– Jeg blir litt sjenert, kjenner jeg. Det er et utrolig stort kompliment bare at noen har sendt inn en nominasjon, at noen synes innsatsen min er verdt en pris. Og så får jeg lyst til å heie på alle andre. Jeg har vært synlig, jobbet politisk og vært i pressen. Men jeg tenker på alle de sosialarbeiderne som hver dag jobber med enkeltsaker.
Sørborg har selv jobbet mange år med enkeltsaker, i barnevernet. Der opplevde hun en enorm byråkratisering. Saksbehandling gikk foran sosialt arbeid. Hun måtte slutte.
– Jeg er ikke imot å følge budsjettet eller ha ansvar for arkivering og dokumentasjon. Men hvordan møter vi de menneskene som trenger våre tjenester? I barnevernet opplevde jeg mer og mer at vi skulle møte folk på en gitt måte uansett hvor ulike utfordringer de hadde.
Heklet peniser
Det Sørborg oppdaget da hun jobbet med utsatte familier på det religiøse, konservative Sørlandet var at usikkerhet knyttet til kjønn og seksualitet skapte store problemer for barn og unge. Ikke i seg selv, men fordi samfunnet rundt var lite åpent for mangfold på dette området.
Hun utdannet seg til sexolog og ble en slags reisende i mangfold. Sannsynligvis har ingen heklet flere peniser, på transdokker hun brukte i synlighetsprosjektet «I do diversity». Hekledokkene ble avbildet ulike steder i verden og delt ut til ungdommer, politikere og andre.
Sørborg tok også initiativ til prosjektet «Sex og sånn», alternativ seksualopplysning i skolen, finansiert av Fylkesmannen og Helsedirektoratet.
– Jeg så at barn og unge hadde behov for å jobbe med kropp og grenser. Det er så viktig å jobbe forebyggende, også på dette området. Vi må jobbe med dette før de plutselig er foreldre i en alder av 15–16 år.
Trusler i postkassen
Sørborg er selv vokst opp i en familie som var tett knyttet til det frikirkelige miljøet i Rogaland. 17 år gammel flyttet hun til Kristiansand, hvor hun begynte å gå i Filadelfia Kristiansand, Norges nest største pinsemenighet med bibeltro forkynnelse og svære ungdomsmøter med lovsang og tungetale. I slutten av tenårene sluttet hun å gå på møtene og meldte seg seinere ut.
– Jeg har egenskapene evangelister setter pris på, minus penis. Tenk om de hadde tatt meg inn igjen, hvor bra jeg kunne gjort det! sa Sørborg til Fontene i et portrettintervju i 2019.
Her fortalte hun også at det kan koste å utfordre sterke religiøse krefter. En dag fant hun fem handlelapper fra Kiwi i postkassen, med en klar melding: «Å leve sammen som mann og kvinne når en er to av samme kjønn, er en styggedom for Herren. Det står advart i bibelen mot å leve slik. De skal ikke arve Guds rike (...) Å følge Han er å fornekte seg selv, ta opp sitt kors. Den som lever etter sine lyster er levende død, den som gjør Guds vilje blir til evig tid.»
På Sørlandet står religiøse organisasjoner bak både fritidsaktiviteter og deler av hjelpetilbudet, for eksempel rusomsorgen. De gjør mye bra, men det må også finnes livssynsnøytrale tilbud, mener Sørborg. Hun advarer mot å dele ut offentlige penger til organisasjoner som diskriminerer på bakgrunn av kjønn og seksualitet
Ny jobb
I januar i år begynte Sørborg i ny jobb i nye Kristiansand kommune, der hun koordinerer innspill fra barn og unge og fra rådet for funksjonshemmede. To politikkområder der Norge har fått refs av FN for ikke å lytte og sikre medvirkning når tjenester utformes. Den nye kommuneloven pålegger kommunene å ha ungdomsråd, seniorråd og råd for mennesker med funksjonshemning. Som koordinator passer Sørborg på at innspill fra ulike grupper i befolkningen ikke havner i en skuff, men faktisk tas med i samfunnsplanleggingen.
– I sin begynnelse handlet sosialt arbeid om å løfte stemmene til de som ikke blir hørt. Jeg vil tilbake til det. Det hender at vi hører stemmen til dem som mottar våre tjenester, men det er gjerne tilfeldig, vi har ikke noe godt system for det, sier Sørborg.
Inspirert av fagforeninger
Sosionomen er oppvokst i det hun kaller en fagforeningsanlagt familie, blant annet med en far som var mangeårig tillitsvalgt for FO. Hun mener den norske modellen med fagforeninger representert på arbeidsplassene kan overføres til flere områder, slik at erfaringene til skoleelever, barnevernsbarn, pasienter i rus og psykiatri blir systematisert og videreformidlet.
– Avstanden mellom hvordan det føles og beslutningen som tas bør være så kort som mulig, mener Sørvold.
– På hvilken måte bruke du din sosialfaglige kompetanse i denne jobben?
– Den bruker jeg hele tida. Det handler om å se mennesket i møte med samfunnet, rollene og strukturene. Å se hvordan marginalisering fungerer, å ha den bevisstheten, det er en kompetanse vi sosialarbeidere har, som ikke ligger til helsefagene. I tillegg har vi kjennskap til de gruppene som trenger noe ekstra og som ikke passer inn, noe for eksempel samfunnsviterne ikke har.
– Må tidlig inn
Hennes egen erfaring med å stå utenfor er fra barneskolen; en opplevelse av å være i et system preget av koder hun ikke klarte å knekke. Men det var også her Hørborg møtte en ansatt i PPT som var opptatt av å løfte blikket fra hennes lese- og skrivevansker til familien, skolen og alle rundt henne. Kanskje var det der ideen ble sådd om at det ikke er diagnoser eller egenskaper som avgjør, men hvordan nettverket og samfunnet takler annerledesheten din.
– En blir ikke sykere enn andre hvis en bare får lov til å være seg selv. Hvis en ikke får lov til å være seg selv, er en ekstra utsatt for rusproblemer, psykisk sykdom, å stå utenfor arbeidslivet, selvmord osv.
For at flest mulig skal kunne være seg selv, må samfunnet utformes på en inkluderende måte. Kunnskapen fra sosialt arbeid må brukes i nærmiljøet, på skolene, fritidsklubbene og på idrettsbanene, ikke bare i helsevesenet og på offentlige kontorer etterpå, når samfunnet har mislyktes i å romme alle, mener Sørborg.
– Det er ikke sikkert at du er syk når du blir lei deg fordi du ikke har råd til å gå på fotball. I stedet for å gå inn og trøste når levekårsproblemer og kriminalitet har hopet seg opp, må vi tidlig inn og lage gode systemer der alle er med, påpeker sosionomen.
– Mangler bevissthet om mangfold
Den siste levekårsundersøkelsen blant skeive i Agder viser at offentlige tjenester ikke gir et likeverdig tilbud, fastslår Sørborg.
– I barnehagene formidles det et bilde av familien som ikke gjenspeiler mangfoldet av familier. Om en oppsøker psykisk helse, er det veldig tydelig at legen ikke spør om kjønnsidentitet. Det tas for gitt at damer er sammen med menn. Det mangler en bevissthet om dette.
Ungdom på Sørlandet er, ifølge Sørborg, tydelige på hva som skal til for at de skal flytte tilbake etter endt utdannelse: en følelse av å høre til. Barn og unge som vokser opp uten å ha råd til å være med på fritidsaktiviteter vil ikke føle noen tilhørighet, mener hun. Det vil heller ikke barn og unge som ikke er religiøse og som opplever at alle aktiviteter er tilknyttet religiøse miljøer. Gode nærmiljøer som har plass til alle, vil derimot være bra både for den enkelte og for samfunnet, påminner Sørborg.
Les også: