Håkan Hällström synger «Det kommer aldrig att va över» på P3 mens Mazdaen snirkler seg gjennom sentrum. Jeg er som vanlig, vil vel enkelte hevde (min kone ønsker å være anonym), litt sent ute, og er på vei fra byen til Sørlandets sykehus. Det er siste kontroll før en helt ny kneprotese skal monteres. Man begynner å merke at skroget eldes. Plutselig er Dronningens gate stengt.

Jeg føler vi har mye til felles, Kvadraturen og jeg. I krysset til Kirkegata er det full stopp.

Åtte oransjekledde menn stirrer ned i det samme hullet, med en tilsynelatende ro midt i kaoset. Skilt, gjerder, gammel asfalt og all verdens rør har tatt plassen til fotgjengere, syklister og bilister.

Jeg kjører helt fram til sperringen, og graveren slipper spakene for noen sekunder og lager en småirritert snu-bevegelse med pekefingeren som jeg umiddelbart aksepterer.

Jeg blir med ett grepet av en assosiasjonsrekke, da graveren faktisk ligner på kirurgen jeg har time hos på sykehuset: Tenk om graveren i Dronningens og kirurgen på Sørlandets sykehus har byttet jobb for en dag.

Jeg er stressa og oppgitt. Det som er sikkert er at jeg snart fyller 55, og at Kvadraturen er godt over 1000 år.  Dagen da både Kvadraturen og jeg framstår 100 prosent perfekt, vil garantert aldri komme.

Jeg rygger rolig bakover, og når jeg retter opp bilen i Kirkegata, ser jeg at ikke en gang Domkirka klarer seg uten støttende stillaser.

Jeg kjører tilbake i Dronningens og krysser Markens igjen, blinker til høyre inn i Vestre Strandgate, og blikket mitt løfter seg over Baneheia og opp mot himmelen.

Hvor høyt opp må jeg egentlig før byen vår fremstår som på et postkort? At alle skjønnhetsfeil og alt gravearbeid er usynlig?

I Tordenskjoldsgate er det også stengt, og jeg tenker at livet og helsa kan føles like uforutsigbart som kjøremønsteret i byen vår en tidlig sommermorgen eller sensommerkveld. Noen ganger har sikkert du også følt at alt stopper opp, at du rett og slett ikke finner fram eller må snu.

Det er som om noen har hengt opp sperrebånd eller omkjøringsskilt både i Vestre Strandgate, Dronningens, Tordenskjolds gate og Baneheitunnelen på én gang, og kanskje også i mitt eget indre kart. Det kan sannelig stoppe opp både her og der for noen og enhver. Slik er nå en gang livet.

Så hverdagen bød på en aldri så liten omkjøring denne dagen også. Jeg tenker på alle dem som ikke kommer seg fram i det hele tatt.

Jeg er snart framme på sykehuset, blinker inn og ut av tunnelen og er takknemlig for alle dem som planlegger, graver, opererer, stirrer og pleier. Snart sitter jeg på venterommet, bilen er parkert, jeg puster med magen og er takknemlig for alle entreprenører og alt helsepersonell som hver dag tar vare på deg og meg og byen vår.

Dette er mitt liv som Kvadraturen. Kunsten er å tåle de «sperrebåndene» man støter på, og være forberedt på et «omkjøringsskilt» eller to. De vet man aldri når kommer. Slik er nå engang livet. Slik kommer man seg også videre. I Kvadraturen. I livet.