Jeg kan huske den grønne kommoden med 10 South State gjemt lengst inne i den andre skuffen, slitte fotballkort i den øverste og «Godt Nytt» på nattbordet. Tapetet på veggene var i alle nyanser av brunt.
På veggen over senga, i glass og vakker ramme, hang Jesus i Getsemanehagen, og ved siden av ham, Manchester United fra 1977, festet med tre tegnestifter og med Jimmy Greenhoff bak til venstre. Jesus med hendene foldet, Jimmy med armene i kors.
Jeg er fortsatt usikker på hvem av de to, Jesus eller Jimmy, som var min største helt og hvem jeg faktisk så mest opp til. Jeg tror jeg vet hvem som ga meg mest spenning og glede, og hvem som ville hengt igjen hvis et av bildene måtte ned. Jeg vet hvem jeg foldet hendene mine og sukket til. Samvittigheten og lysten hadde garantert valgt hver sin mann.
Jesus ble født i Betlehem, og Jimmy så dagens lys i Barnsley.
De to heltene utfylte hverandre og trollbandt forskjellige tanker og drømmer i mitt unge sinn. Begge hadde utført store bragder for flere enn meg også, og de viste finesser som jeg selv aldri kunne få til. De hadde store skarer av følgere verden over.
Mens Jesus kom for å frelse en hel verden, var Jimmy fornøyd med å senke Leeds United eller Sunderland med en av sine mange, vakre scoringer, og allerede i 1977, året etter jeg bestemte meg for å følge ham, avgjorde han mot Liverpool i FA-cupfinalen.
Jimmy Greenhoff spilte i Stoke da jeg begynte å interessere meg for fotball. Jeg var Stoke-fan, og Jimmy var en av heltene. Og hvor stor heltestatus han skulle få, fikk vise seg en tidlig høstdag i 1976. Vi spilte fotball på løkka. Jeg var selvsagt Jimmy, laget var selvsagt Stoke. Men så skjer det: En gutt med hull på knærne, 70-tallslugg og tydelig gode kilder kunne fortelle at Jimmy Greenhoff var på vei til Manchester United!
Jeg var ni år gammel med Gola-sko. Med Stoke som favorittlag og med fotballkort av hele laget på baklomma kan en nesten ikke få en dårligere beskjed. Storscoreren Greenhoff – til United! Spillet på løkka gikk uten meg det neste minuttet. Jeg løftet mine øyne opp mot tverrliggeren. Hvor skulle min hjelp komme fra?
Kanskje han som slet vettet av seg den natta i Getsemane fikk med seg det som skjedde på løkka den dagen. Uansett, om han hadde en finger med i spillet eller ei; der og da tok jeg en – til å være ni år – vanvittig svær avgjørelse: Jeg så meg ikke tilbake, rettet meg i ryggen og sa høyt til meg selv:
– Jeg blir med Greenhoff. Fra i dag er det Manchester United.
Fra Stoke til Manchester er det 44 engelske mil. Min pilegrimsferd startet den dagen, for en guttepjokk var det nesten som en jordomseiling. Kall det gjerne en omvendelse, men jeg fulgte Jimmy til et langt bedre lag. Året etter ble det som nevnt seier i FA-cupen.
Vi husker alle «The Treble» i ’99, og i 45 år har dette laget gitt meg og veldig mange andre store opplevelser, mange deilige seire, men også bitre og vonde tap.
Jesus var der også hele tiden. Om ikke på fotballkort eller på en litt kornet 17’ tommmers svart-hvitt-TV under tippekampen på lørdag. Jeg tok ham kanskje for gitt. Han var med i bordbønnen, aftenbønnen, barneforening, søndagsskole, Yngres, barnekor, ungdomskor, musikkor, stevner, gudstjenester, konserter og ikke minst på indremisjonens husmøter der vi som var minst satt i veslestua, og et fat med halve brødskiver med gulost og en blå drue ventet mens predikanten snakket om tilgivelse og litt om helvete, men også om kjærlighet og fellesskap.
Vi sang om at Guds menighet var jordens største under og Barnatro. Vi sang før og etter lange prekener og følsomme vitnesbyrd, og selv om sangen ikke runget som på Old Trafford, så var den på sin måte også en bønn om seier.
Da konfirmasjonsforberedelsene tok til i 1981, hadde Greenhoff allerede reist fra Manchester, og jeg kan huske at jeg i juni 1982 foldet mine hender og bestemte meg for å følge mannen fra Getsemanehagen, men omvendelsen var ikke like konkret som på løkka. Det var ikke like dramatisk som overgangen fra Stoke til United.
Ingen ville til helvete på den tida heller, og vi ba innstendig om vekkelse, ba om seier og ingen satte et eneste spørsmålstegn ved noe som helst før vi flyttet hjemmefra, flyttet ut av gutterommet, leste om andre religioner eller ble utfordra av mennesker som tenkte annerledes. Plutselig snakket vi sammen istedenfor bare å be sammen når livet var vanskelig.
Så gjennom hele ungdomstida var det førsteelleveren til United, avfotografert og hengende på veggen på gutterommet og Jesu disipler, fraværende på getsemanebildet ved siden av, men likevel langt framme i panna som jeg vandret sammen med. To lag, like i størrelse, med ganske forskjellig spisskompetanse, men du skal ikke se bort fra at de hadde hatt mye å snakke om. Fotball har vært og er religion.
Årene har gått. Tidene er forandret. Jimmy er tatt ned av veggen, men Jesus henger der fortsatt. Begge følger meg nok likevel på veien videre med ulik styrke og vekslende nærvær. Og på hver sin måte.
Gutterommet står der fremdeles. Det er alltid godt å komme tilbake, og selv om tapetet er byttet med malingsstrøk i fransk grå og madrassen mykere, vil det for alltid være mitt rom.
