Vi har alle historier om ensomhet.
Og selv om historiene er forskjellige, er nok opplevelsen ganske lik.
Og det å få et glimt inn i andres samhørighet, det å bli invitert som gjest inn i et fellesskap, kan kanskje bare bidra til å styrke følelsen av å være utenfor.
Kanskje er det når vi er i en stor forsamling av mennesker,
der glede og samhold uttrykkes gjennom latter, sang og samtaler,
der det er dekket bugnende bord og deles ut gaver i overflod,
der det holdes taler om hvor fint det er å være sammen,
og vi pliktskyldig løfter glasset,
uten å lande blikket i noen annens,
at vi bare kjenner grenseløs ensomhet.
For bare noen dager siden skrev jeg om hvordan enkelte av oss føler oss fullstendig slukt av hamsterhjulet og tidsklemma nå i førjulstida. Teksten har blitt brukt som utgangspunkt for samtaler med mennesker som kjenner seg igjen, de som gleder seg til å komme i mål med juleforberedelsene.
Og de som savner akkurat det å ha noe og noen å stresse for.
For det er et sørgelig faktum at når nå pulsen går ned og julestresset lander, når pliktgavene er handlet, førjulslunsjene unnagjort og fryseren fylt opp, så går mange av oss inn i årets mørkeste og ensomste tid idet lyset slokkes på arbeidsplassen og de siste «god jul» og «ses til neste år» er sagt.
Over én million av oss bor i husholdninger med bare en inntekt. I denne gruppa finner vi mange brutte relasjoner, uløste konflikter, usagte ord, åpne sår og knuste hjerter.
Rent bortsett fra de praktiske og økonomiske utfordringene dette representerer for den enkelte, er det også grunn til å tro at dette er mennesker som akkurat nå i julestria kjenner på en grunnleggende eksistensiell ensomhet, en ensomhet som er fullstendig blind for økonomisk og sosial status, utdanningsnivå eller nettverksressurser.
Ofte snakker vi om hvordan jula handler om barna, og det er lett å glede seg over jula hvis vi får ta del i barnas juleglede.
Men det sitter mange der ute som mangler barn. Som savner barn.
Og også mange barn som savner voksne.
Også barn har brutte relasjoner, best symbolisert med flere julefeiringer flere dager på rad, annenhver jul med mamma og pappa, og skyldfølelse fordi de har en forelder eller besteforeldre som i år feirer alene.
I en kort barndom med bare et begrenset antall juler, kan de vonde følelsene alene bli tradisjon.
Som «blodets hvisken og benpipenes bønn.»
Det var i en samtale om nettopp jula at det gamle Hamsun-sitatet dukket opp. Like mye som det er vakkert og treffende, er det en hjerteskjærende beskrivelse av det øredøvende indre ropet om hvor bunnløst ensom denne festlige tida er.
Hadde nåtidas «Piken med svovelstikkene» vært historien om hvordan vi flykter til Syden, ut i skauen eller på byens eneste åpne pub for å drukne den indre støyen i suset fra pakkereise, trekroner og klirrende glass? Alt for å kunne takke nei til juleselskapet som liksom gnir inn alt som er så fint med å tilhøre et fellesskap større enn seg selv, når vi kun opplever det som en påminnelse om alt vi har mistet og alt vi kunne hatt?
Den nærheten vi opplever når vi kan gi et annet menneske det de ikke visste at de ønsket seg. Det er kanskje det som er den største graden av fellesskap?
Det er rørende å følge med på alle initiativene som skal bidra til at flere slipper å være sultne og alene i jula, og at alle barn skal finne gaver under juletreet.
Invitasjoner til selskap for de som er alene.
Gavekort på matvarer, uten at det stilles spørsmål.
Gratis konserter og åpent hus.
Gaver pakket inn av frivillige og levert på døra av hemmelige nisser.
Hvem er de som ber om hjelp?
Hvem er de som takker ja?
Og kanskje viktigst av alt: Hvem er de som ikke gjør det?
Hvem velger bort denne rausheten, fordi den likevel ikke gir følelsen av å høre til?
Det å ha investert i relasjoner og hatt uttelling hele året igjennom, det å ha blitt investert i, det å unne seg og det å unne andre, det betyr mer enn overfloden vi deler noen få dager i slutten av desember.
Og uansett hvor mange vi inviterer inn, så forsterker det sannsynligvis bare denne erkjennelsen:
At størst av alt er ensomheten.
Og i jula blir den enda større.