Jada, jada. Buorm og slettsnok er slettes ikke det samme, slik jeg skrev i min petit sist helg. Jeg har skjønt det nå. Min gode venn Knut gjorde meg forsiktig oppmerksom på det, og kommenterte bekymret i kommentarfeltet, med skrekkblandet fryd at «Nå er jeg vel en sånn besserwisserkverulant i kommentarfeltet». Men, nei. Knut er den siste i verden jeg ville kalt det. Han kan si hva han vil uten at jeg oppfatter det galt. Snillere og mer velmenende mann finner du ikke. Er det noen som fortjener å bli kalt hedersmann, er det Knut.
«En «besserwisser er en person som tror han vet noe bedre enn andre, en person som opptrer belærende. Uttrykket brukes i nedlatende forstand». (Store norske leksikon)
Nå snakker vi om de som i detalj gnir det inn. De som påpeker hvor riv ruskende galt det er det du har sagt/påstått/gjort. De som prøver å bruke din fadese til å fremheve seg selv. De som benytter sjansen til å briljere med inngående kunnskap om det du åpenbart «trodde» du viste. Det er de ekte besserwisserne. Disse folka driver ikke med oppbyggende virksomhet akkurat, og sørgelig nok dukker de opp som paddehatter.
Ikke særlig flatterende altså. Man skal vokte seg vel for å gå i besserwisserfella, for det øyeblikket du blir oppfattet som besserwisser, er det øyeblikket du faller i aktelse. En positiv egenskap er det i hvert fall ikke, og spør du meg, er det en hersketeknikk.
Men altså, vi kan vel saktens være besserwissere og belærende noen hver innimellom. Det kommer an på både den som besserwisser og den som blir besserwisset. Jeg kunne ikke dy meg for noen år siden da jeg betuttet ble kalt «besservaiser» av en kompis. «Du», sa jeg. «Det heter faktisk «besserwisser». Og i skrivende stund falt det inn en liten disputt om bruken av ordet bakdel. Espen «tok» Morten for at han brukte ordet bakdel når han burde (ifølge Espen) bruke ulempe: «Bakdel er vel strengt tatt rygg/rumpe».
Så jeg kunne ikke dy meg nå heller, og kastet meg inn i diskusjonen i beste besserwisserstil og påpekte at «begge deler kan brukes om ulempe. Men antagelig ikke omvendt ...»
Navn på ting og folk kan være temmelig forvirrende innimellom. Mange lurer på om jeg lager buer av bresk, for de fleste voksne mannfolk her i sør lagde buer av bresk da de var unge. Det tok litt tid før jeg skjønte at bresk er det samme som einer. Og svaret er nei.
Det vil si, akkurat nå har jeg en bue av einer på gang, men om den knekker eller ikke gjenstår å se.
Steder og plasser kan ha de merkeligste navn. Har du hørt om «Rompeporten» på Gran? Eller «Skitholvola» i Verdal? Utenfor Fredrikstad ligger «Fredagshølet» og «Driteren». «Drittsekktjønn» ligger i Audnedal, og «Møkkalasset» ligger flere steder. På Senja renner «Helveteselva» gjennom «Helvetesdalen» og munner ut i «Helvetesvannet». Der er det ikke fisk. I Danmark er mange stedsnavn komiske for oss nordmenn, men «Balle sten- og grustak» på Mols tar vel kaka. Så skal det også sies at det må være vanskelig for en danske å tro at «Grimstad» er en vakker by.
Svenskene er mestere i ikke å bruke fødenavnet på hverandre. Min kompis Claes er «Classe» (jeg kaller han «Klante», og er den eneste som får lov til det). Bengt er «Bengan» og Joachim er «Jokke». Altså er det fornavnet som blir kompisifisert (om man kan kalle det det). De som har fornavn som ikke lar seg kompifisere så lett får kompifisert etternavnet. Min gode venn Patrick kalles i så måte «Hedde». Svensker, altså ...
Ungene er ennå så små at de kun har kosenavn. Klumpen, Lillemann, Snuppetupp, Tuppelure, for å nevne noe. Jeg for min del blir ikke kalt noe av det. Et kallenavn kan være hyggelig eller kjærlig, eller det motsatte, og når sant skal sies, har jeg ikke bare blitt kalt «besserwisser» opp gjennom årene.
Ikke alt er egnet til å bedre selvfølelsen. Når min mor brukte både for- og etternavn (med trykk på begge) på oss røvere, var det fare på ferde, og best å krype til korset. Eller gjemme seg. Min bedre ¾ kan også finne på å bruke samme trikset. Eller kalle meg de «morsomste» ting. «Kjære» er vel ikke øverst på lista lenger.
Det beste en kan håpe på er å bli tiltalt med kun fornavnet, tror jeg. Og jeg har sluttet å gjemme meg.
Jeg kaller forresten henne en del ting jeg også innimellom. Inni meg.