Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget.  Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget.  Foto: Privat

Drama i skjærgården

Luftkamp, en snikende snok og en skadd svigermor har satt sin spiss på ferien vår.

Det var dramatisk da den omstridte passasjerbåten «Perlen» gikk på det de lokale kaller «ei båe». En nyhet av slike dimensjoner at vi fikk vite det av et syklende par vi møtte bare minutter etter det hadde skjedd, da vi «Michelinmann-mette» slepte oss hjem fra Haga kystkafé. Hjemme hadde vi vel knapt løftet et øyenbryn, men her ute i havgapet økte vi selvsagt farten og humpet ned på kaia for å ta elendigheten i øyesyn.

Og, jo da, Perlen hadde gått på «ei båe». Ei båe stor nok til å ha eget gårds- og bruksnummer. Perlen tronet høyt og tørt på det jeg kaller en holme, og praten gikk livlig blant alle som sto på. Alle temmelig avslappet, for det var ingen passasjerer om bord, og det hadde heldigvis gått bra med mannskapet.

Her ute i kystsamfunnet tar man det som det kommer og er temmelig rolig til det meste. Samme hva det er, er det ingenting som haster, og «Jomfruland-tid» er et begrep. Her ute bruker man ikke klokke, men kalender. Når det er sagt, tror jeg nok det samme begrepet kan brukes om mange andre små steder også. Men praten gikk nå i hvert fall på land og man kan ikke annet enn å la seg imponere av hvor kunnskapsrike «noen» er bare ved å se på et vrak, og ha «hørt noe» fra «noen» som har greie på det.

Teoriene var etter min mening i ferd med å grunnstøte de også, mot en lett konspirerende stemning da man fikk syn for segn om at livet på kysten byr på store kontraster. Der ute på holmen tronet Perlen som en malplassert statue av Picasso og vitnet om død og pestilens, og inn mot brygga gled en liten båt med en familie på fem. Tre trøtte smårollinger ble skysset i land, og sjokket sutrende og forvirret av sted hjemover under kyndig ledelse av mor, mens far halte og dro i noe som kunne minne om en teine.

«Merkelig», tenkte jeg med ekspertens overlegenhet. «Hvorfor har tosken ei diger teine inne i kahytten?» Og tydeligvis var båtføreren i slekt med en av gutta på land, for han ba irritert om hjelp (sånn som du snakker til slekta eller kjerringa), og etter litt frem og tilbake kløyv de to brødrene i land, forsiktig bærende på et bur med en brun masse som bevegde seg. Men min bedre ¾ rakk så vidt et henrykt hvin og et «awww», før brødrene inne i båten igjen og dro fram et bur til. Så der har du det.

Hvor kontrastfylt er ikke livet her i Jomfrulandsrenna: Ute på holmen lå et avsluttet kapittel, et havari. Og her sto vi med 12 nyfødte, nydelige, gyllenbrune, bitte små valper. Liv og død. En påminnelse om at jorden snurrer rundt og at solen står opp i morgen samme hva som skjer, eller hva jeg måtte finne på. Øysamfunnet ble en livslinje fattigere og faunaen 12 sjeler rikere.

«Og her sto vi med 12 nyfødte, nydelige, gyllenbrune, bitte små valper.» Foto: Hugin

Og fauna er det nok av her ute. Det lusker rådyr, villsauer og kuer rundt på øya, og gården her er rene Noahs ark med lama, esel, hest, alpakka, emu, jakokse, påfugl, varm og kalkun for å nevne noe. Det skvetter også rundt noen kaniner på feltet, og her om dagen da vi lå ute på «ei båe» (stor nok til å ha eget gårds- og bruks- osv.) og flesket oss, ble vi vitne til luftkamp i beste «Top Gun»-stil. Et artig skue for oss båefaste, men dramatisk nok for måkene som hylte rundt som ... ja, måker, da en ørn kom seilende inn på jakt etter lettfangede og lettfordøyelige måkeunger. Men måkene tok øyensynlig rotta på ørnen der de forsvant kast i kast bak ei 15 meter høy båe ved siden av vår båe på bare tre meter over havet. Liv og død, ja.

Og det ble da dramatisk nok for min bedre ¾ også, da hun lå på ei anna «båe» (eller badeholmen som vi kaller den) og varmet seg på berget etter en dukkert. Hun viftet irritert etter flua som frekt krabbet over henne, men da hun åpnet gluggene for å sikte bedre, så hun rett inn i to par øyne i den ene enden av 50 centimeter lang slange. Vel, det var kanskje jeg som hisset meg mest opp, for hun tok det overraskende pent for en med araknofobi og alt annet som kryper.

«En enorm buorm antastet mitt livs lys.» Foto: Hugin

Jeg løp etter slangen med mobilen på strak arm, og googlet senere frem at det var en enorm buorm som antastet mitt livs lys. FHI kan forresten fortelle at buormen er en av tre norske slangearter, og har to hvite flekker bak på hodet som gjør at den ser ut som den har øyne i nakken. Men egentlig så er ikke buormen en slange heller, men en snok. De to andre slangene er for øvrig hoggorm (den eneste som er giftig) og stålorm (som ofte blir tatt for å være en slange, men derimot er en øgle. Uten ben). Og buorm og slettsnok er det samme.

Det var først da jeg forsto ingenting, som mannen sa. 

Senere, på samme båe, gled svigermor (uten fauna-sammenligning for øvrig) på badetrappa og slo seg ganske ettertrykkelig. Jeg må innrømme at jeg ikke tok det særlig alvorlig (unnskyld svigermor), og siden har det vist seg at det var en delvis avrevet sene og en kjempehoven ankel.

Nå sitter hun med både foten og hodet høyt hevet. Så kom ikke her å si at det ikke skjer noe på en øy i havgapet. Her er det drama fra tidlig til sent, og angående de valpene? Vel, jeg innrømmer glatt at jeg smeltet litt jeg også.

Men jeg hvinte ikke. 

Men awww’et kanskje litt. Inni meg.

Les flere innlegg av Kjell Moan her